Nyheter

Eli Anne (33) ble fostermor til skjæreunge: – Ikke lett å lære en skjære opp til å bli skjære, når man er menneske selv

Da naboungene i sommer fant en skjæreunge på bakken, tok Eli Anne Søland til seg den skjøre, lille krabaten. Nå håper hun den overlever jaktsesongen.

Eli Anne Tjøstland Søland holder skjæra hun har fostret opp i sommer

– Jeg ble litt betatt, sier Eli Anne Søland, om sin nye, fjærkledde venn.

Men det var mot alle odds, for hun har egentlig aldri likt skjærene. De skriker utenfor vinduet hennes. Da hun derimot fikk spørsmål om hun ikke kunne ta inn en skjæreunge som nabobarna fant i bakgården, kunne hun ikke si nei.

– Det hadde vært synd om den skulle ligget der ute og blitt spist på, sier hun.

Det ble en ganske strabasiøs start for den lille fuglen. Eli Anne trodde den var skadd, for fuglen kunne ikke stå, og var dekket med det hun syntes så ut som rare pinner.

– Jeg søkte på internett om hva man skulle gjøre, og fant fuglehjelpen.no. Han var ikke skadd, og pinnene var visstnok stadiet før fjær, så det ville ta to til fem uker før han kunne fly. Det ble et lite oppdrag å holde ham i live til han kunne fly opp til familien sin igjen.

En skjæreunge sitter i et bur. Det ser ut som den har pinner i vingene, men dette er fjær i utvikling.

Hilser fortsatt på

Som nybakt fostermor brukte Eli Anne mye tid med den lille fuglen.

– Det er ikke lett å lære en skjære opp til å bli skjære, når man er menneske selv. Men det var mye instinkt. Når han skrek, dyttet jeg mer mat inn i munnen hans, så gikk det bra.

Når fuglen hadde fått litt mer krefter, kunne hun gå rundt med den på skuldra. Han ble med på tur langs glommastien, til Gamlebyen og til og med på fest. Når de var hjemme, satt hun ham under treet der han falt og passet på at han ikke ble plaget av katter.

– Jeg ville jo at han skulle fly opp til familien sin, men han var med meg til foreldrene mine i Torsnes en dag og da fløy han. Så han bor der nå. Jeg har vært mye ute hos dem i det siste og hjulpet til med noen trær som har blitt felt. Og da har jeg også lekt med skjæra.

En hel sommer har Eli Anne hjulpet den lille fuglen. Nå lever den i trærne rundt foreldrenes eiendom, og hilser ofte på.

Skjære sitter på hanskekledd hånd

Halvt års skjærejakt

Eli Anne forteller at hun har lært mye av opplevelsen.

– Helt forferdelig mye! Har alltid synes at fugler virker litt onde, og jeg har vært redd for å ta på dem, ødelegge fjærene. Men nå har jeg gått fra å tenke at skjærer er kattemat til å bli skjæreelsker. Jeg mater andre skjærer også.

Og selv om skjæra ikke ble gjenforent med familien sin, er det flere skjærer rundt det nye tilholdsstedet til fuglen.

– De er bare territoriale om det er ressursmangel. Han får jo masse mat av oss, så jeg håper de forstår at han er en luksusskjære som de kan dele mat med. Han har hovedsakelig levd på papegøyefôr for fine fjær, og de har blitt så fine. Regnbuefarger jeg ikke visste de kunne ha engang.

Gjennom researchen fant hun også ut noe hun ikke ble så glad for.

– Det er jakt på skjærer fra august til februar, det er over et halvt år! Jeg skjønner ikke hvorfor det er så lenge. Jakta går også inn i reirbyggetiden deres. Skyter du dem i februar når de bygger reir med partner, så får de ikke gjort det.

– Mellom femti og nitti prosent av skjæreungene dør det første leveåret. Ungene bruker noen måneder etter de har lært å fly på å bli selvforsynte, og dette skjer jo under jaktsesongen.

Hun har tenkt til å ringe jegere i området og spørre om de kan la vær å skyte rundt området der foreldrene bor, i håp om at den lille fosterfuglen hennes kan overleve vinteren.

– Men de får større områder etter hvert. De kan bli 20 år om ikke de dør. Jeg er kjempeglad i ham, og har vært skjærefostermor i hele sommer. Mine foreldre har blitt skjærebesteforeldre. Jeg tenkte at de bare stjal mye, og bråkte, men de er jo så smarte. Det er en av de mest intelligente fuglene.

Skjæreunge sitter på toppen av en sombrerohatt, som Eli Anne har på hodet.