Nyheter

VG-redaktør Torry Pedersen: – Vi spekulerte aldri

De fikk redaksjonslokalene sprengt i filler, men Norges største nyhetsformidler på nett og papir måtte uansett finne en måte å informere det norske folk om det som skjedde på den 22. juli. Redaktør Torry Pedersen husker dagene, ukene og månedene etter terroranslaget som intense.

Torry Pedersen

«Store deler av regjeringskvartalet ser ut som en krigssone. Det ligger fortsatt skadde i området, og folk fraktes vekk av redningsmannskapene. Umiddelbart etter eksplosjonen kunne man se en livløs person hengende ut av et vindu. Menn og kvinner dekket av blod tok seg ut av de rammede bygningene. Utenfor Finansdepartementet satt flere personer fullstendig tildekket i blod. Minst ett lik lå tildekket av et blodig teppe.» (VG Nett 22. juli 2011)

Det er en solrik, varm sommerdag i juli. VG-redaktør Torry Pedersen er inne i huset sitt på Vollen i Asker. Ute driver kona i hagen. Inne er det sykkel-VM som gjelder. Det er ikke noe i luften som varsler om at denne dagen skal bli ekstraordinær. Før han hører en lyd.

– Først hørte jeg smellet, eller et dunk ... et eller annet jeg reagerte på. Jeg var inne og så på tv, og så ropte jeg på kona mi som var ute i hagen. Og så svarte ikke hun, men så kom hun inn, og vi hadde hørt det samme, begge to. Så diskuterte vi hva det kan ha vært. Det var ikke torden, det var vi sikre på. Det var noe helt annet, forteller han.

Jeg tror en god del trodde det var et anslag mot redaksjonen.

—  Torry Pedersen, tidligere sjefredaktør for VG

Stor samleside: Alt om 22. juli

VG-bygget sprengt

På dette tidspunktet var Torry Pedersen ansvarlig redaktør i VG, og hadde det øverste ansvaret for redaksjonen i Oslo. Inne i hovedstaden står hans medarbeidere nå på gata i et regn av papirer og aske. Rundt dem ligger glass og deler av fasaden på den omkringliggende bygningsmasse. VG-bygget er evakuert, fasaden med alle de små vinduene er knust. De første sekundene og minuttene, imens redaksjonen evakueres, er det mange som tror at det har vært et bombeangrep mot avisa. De ansatte rasker med seg pc-er og andre ting de rekker å få med seg, og samler seg utenfor bygget. Det er da de ser – og forstår – at dette ikke var et angrep på redaksjonen deres, men at det derimot var regjeringskvartalet som var målet.

Mellom de ansatte og himmelen ligger et tykt lag røyk. Hjemme i Vollen kan Torry Pedersen se røyksøylen som stiger opp fra hovedstaden, innerst i Oslofjorden.

– Jeg fikk vite det da de ringte fra jobben, og sa det hadde vært en eksplosjon i regjeringskvartalet. Jeg tror en god del trodde det var et anslag mot redaksjonen. Men jeg fikk info om at det ikke var det ... det tok ikke lang tid etter de ringte meg. Og litt senere, på kvelden, dro jeg inn på jobben.

– Hva gjorde du i timene mellom telefonen kom, og du dro inn på jobben?

– Jeg tok noen telefoner. Og så er det jo sånn at man skjønner ikke implikasjonene av dette sånn umiddelbart.

Som ansvarlig redaktør er førsteprioritet å finne ut om alle de ansatte var gjort rede for og hadde det bra. Deretter kommer utfordringen med å lage en papiravis til neste dag, uten å ha tilgang på redaksjonslokalene. Journalistene blir flyttet inn på Schibsted, men straks etter blir de kastet ut av politiets bombeenhet, som er i ferd med å sperre av et stort område. De tror at det kan være flere bomber plassert rundt omkring i hovedstaden. Fra Schibsted går ferden til Hotell Bristol, der de leier seks rom.

Utøya-offer ringte

Men i mellom de to lokasjonene for ad hoc redaksjonslokaler, skjer det noe som skal sette det at noen har bombet Norges regjeringskvartal sønder og sammen, fullstendig i skyggen. Til tross for at Oslo ser ut som en krigssone, der kropper ligger strødd og der det er så mange skadd, at rutebusser settes inn for å få alle til sykehuset fort nok. En hendelse som ikke kan sammenlignes med noe siden andre verdenskrig, til tross for at åtte mennesker dør momentant, ni blir alvorlig skadet, og mer enn 200 personer får mindre skader. Til tross for alt dette, så skal det skje noe som gjør at bombeangrepet blekner. For mens VGs redaksjon står ute på gata, i regnet av aske og papirer, med brannalarmer og sirener larmende fra alle kanter, får en av VGs journalister en telefon fra Utøya, som hun gir over til fungerende redaktør Hanne Skartveit. I et videoklipp publisert på VG Nett, ser vi hvordan denne telefonsamtalen påvirker redaktøren.

– Ja, det er Hanne Skartveit, sier hun, mens hun dekker til det andre øret for larmen fra omgivelsene.

– Skyting på? Hva? Er det mange som skyter? Er det noen som er skadet?, sier hun bekymret.

Stillhet. Ansiktet hennes skjærer en ufrivillig grimase. Vekten flyttes fra fot til fot. Hun ser i bakken. Ser på en kollega. Ser opp mot himmelen. Så gjentar hun den mest sentrale informasjonen hun har fått fra stemmen i den andre enden.

– Ok, så politiet er på vei, det er skyting på Utøya.

Holder pusten. En ny grimase farer over ansiktet.

– ... og øya er full av folk.

I etterkant har hun sagt at hun trodde det var en tipser som ringte, men at hun senere fikk vite at det var en AUF-er, og at det har gått bra med denne personen.

VG-huset med knuste ruter og glass på fortauet foran.

«Gå til strid i Oslo»

I VGs årsrapport fra 2011, skriver journalist Sven Egil Omdal fra Stavanger Aftenblad at statsminister Jens Stoltenberg på dette tidspunktet satt i kjelleren i statsministerboligen, og forsøkte hektisk å få oversikt over situasjonen. Hjelpemidlene hans var telefon og nettaviser, ettersom regjeringens krisesenter også var slått ut av bomben. Sentrale statsråder var på ferie langt unna hovedstaden. Det eneste vaktholdet rundt statsministeren var tre livvakter fra PST.

Ingen hadde slått riksalarm, men ledelsen for Heimevernets avdeling 02 vurderte hva som måtte gjøres for å «gå til strid i Oslo». På Rena leir, ikke langt unna et folketomt småbruk, hadde Forsvarets spesialkommando, nasjonens fremste elitestyrker, startet mobilisering. Ennå var det kaos, ennå var det ingen som visste om landet var under angrep fra fremmed makt.

På et tidspunkt i løpet av de kaotiske første timene etter at bomben gikk av, og rapportene begynner å strømme inn om at noen skyter ned ungdommene som befinner seg på Arbeiderpartiets ungdomsfylkings (AUF) sin sommerleir på Utøya, blir det bestemt at avisas øverste redaksjonelle leder må avbryte ferien og komme inn på jobb.

– Husker du hva du tenkte da du fikk den første telefonen?

– Jeg skjønte at det hadde vært en eksplosjon. De kunne redegjøre for at det var mange vinduer i VG-bygget som var knust, og at de vel også hadde et visst utsyn til omfattende skader i regjeringslokalet. Men utover det, så .. visste man jo ganske lite på det tidspunktet.

Han trekker frem fungerende redaktør Skartveit sin innsats som ekstra imponerende.

– Hanne Skartveit, hun var jo helt sentral i det arbeidet, for hun var øverste redaktør som var til stede i selve lokalene. Og det var jo som alltid ett stort team som må fungere.

Han beskriver denne kvelden som hektisk og intens.

– Når man jobber med den type saker er det veldig intenst og fokusert. Vi hadde tilgang til personale som hadde krisepsykiatrisk bakgrunnskunnskap, som folk kunne snakke med. Det var nyttig både for de som var i bygningen da den bomba sprang. Og for dem som etter hvert var på Sundvollen, eller på land der oppe ved Utøya, og ble utsatt for sterke inntrykk.

Måtte holde avstand

Han sier at det var godt å ha et kriseteam som kunne ta vare på de ansatte. Selv følte han ikke noe behov for å snakke med profesjonelle om inntrykkene han selv ble utsatt for, i kraft av sin stilling.

– Kriseteamet kan jo gi råd om at det er viktig å snakke sammen, de har et faglig grunnlag for hvordan man best håndterer den type situasjoner. Jeg var ikke tilstede i bygget når dette skjedde. Så jeg hadde ikke behov for det.

– Du sier dere har et godt team og gode rutiner for å håndtere sånne situasjoner. Men det er jo en ekstraordinær situasjon?

– Ja, selvfølgelig. Jeg trodde jo den gangen at det skulle være den største saken for min generasjon journalister. Men nå har det jo kommet en til, da. Som er enda større, og av en annen karakter, men som har dominert nå i halvannet år.

Redaksjonssjef Svein Arne Haavik. I sofaen sitter Anne Stine Sæther og sjefsredaktør Torry Pedersen.

Som redaktør fikk han selv en viss avstand til hendelsene.

– Det å møte eventuelle pårørende og observere ungdom i den situasjonen er belastende. Uansett.

– Sånn sett så var du kanskje ett hakk unna, alle de journalistene ble ditt filter?

– Ja, nettopp. Det er usedvanlig viktig når du skal ta den type avgjørelser, at du har en viss distanse til det. Jeg mener det er viktig hvis du skal være redaktør, å balansere informasjonsbehovet. Men du må samtidig beholde en empati. Du må føle at dette er helt for ille. Og det tror jeg vi klarte godt. Nå må det ikke fremstilles som om det er jeg som var under størst belastning i denne saken, herre gud i himmelen, det er flere hundre mil unna. Det var ikke jeg som tok de bildene. Det var ikke jeg som møtte de menneskene. Jeg leste og redigerte.

– Hva ble rollen din i timene, dagene og ukene etterpå?

– Den kvelden, første kvelden, så var det en utfordring om vi kom på gata med papiravisen. Fordi vi hadde ikke tilgang til lokalene våre, som hadde blitt sperret av politiet. Det tok en god stund før vi skjønte hvordan vi kunne gjøre det sånn rent datamessig. Også var det jo bildevalgene. Også var det navngivelsen av gjerningspersonen Anders Behring Breivik. Det var de tre sånn pressemessige utfordringer. Men så var det jo også de ansatte. Det første jeg tenkte da de ringte meg fra VG, var om de hadde klarhet i om alle våre medarbeidere var i sikkerhet. Men systemet fungerte bra, for vi hadde en katastrofepsykiatrisk hjelp allerede den kvelden, forteller Torry Pedersen.

De klarte å løse utfordringene med å få papiravisa i trykk, via et oppsett av PC-er som de hadde i nærheten av trykkerilokalene i Nydalen, som de klarte å komme inn på produksjonssystemet via. Utover kvelden skjønte han at de sto overfor en veldig mye større katastrofe enn han hadde trodd, da han avbrøt ferien og dro inn til Oslo den ettermiddagen.

Det var ikke vanskelig. Hvis du arresteres på Utøya, med våpen, og et titalls personer er døde, så må du bli identifisert.

—  Torry Pedersen

Unngikk spekulasjoner

Hovedstaden hadde i løpet av disse timene blitt gjenstand for internasjonal oppmerksomhet. Utenlandske medier rapporterte om bombingen av Norges hovedstad, og om en terroraksjon mot ungdommer, som de mente måtte ha sammenheng. Flere medier gikk relativt langt i å spekulere i hvorvidt det var en terrororganisasjon som sto bak.

I VG var det policy å ikke spekulere.

– Nei, vi skulle ikke spekulere i noe som helst om hvem det var som sto bak. Allerede i løpet av natten... et sted rett etter midnatt eller kokken ett om natten, ble han jo identifisert, forteller Pedersen.

I det midlertidige redaksjonslokalet på Hotell Bristol var det aldri noe spørsmål om de skulle offentliggjøre navnet til gjerningspersonen.

– Nei, det synes jeg ikke var komplekst. Det var ikke vanskelig. Hvis du arresteres på Utøya, med våpen, og et titalls personer er døde, så må du bli identifisert.

De utenlandske mediene som myldret i Oslo på den tiden, intervjuet også VGs sjefredaktør.

– Ja, jeg ble jo intervjuet og snakket med mange av dem. Og da var det, sånn som jeg opplevde det, det var to ting som definerte dem: De vestlige mediene – altså de britiske, amerikanske, og dem – mente at vi var alt for lite kritiske til myndighetene. Mens de østeuropeiske mente at vi var alt for forsiktige i billedbruken. «Dere må jo pinadø vise hva folk har blitt utsatt for.» Men jeg tror kanskje at vi klarte å lande det anstendig bra i forhold til det klimaet som var i Norge. Det er jo den kulturelle konteksten vi skal operere i.

– Hvordan vet dere hvor langt dere kan gå, i å vise hva som har skjedd? Hvor går grensen for hva som kan publiseres?

– Altså, det går jo ikke an å si at akkurat «der» går grensen, for det er ulike vurderinger i de ulike mediene. Og det var flere som viste bilder av omkomne foran regjeringskvartalet, og de ble dømt for den bildebruken.

– Dere ble selv klaget inn for et bilde, det fra rekonstruksjonen av hendelsen på Utøya, der Behring Breivik holder et våpen i ladegrep?

– Ja, det er riktig. Det er utrolig komplekse problemstillinger dette her. Vurderingen vår var at dette var en dokumentasjon av en historisk hendelse, selve rekonstruksjonen. Så er det alltid et spørsmål om hvordan det eksponeres, hvordan det billedlegges, og hvordan titlene lages ... men man kom jo frem til at det var innenfor det etiske regelverket vi har i Norge, akkurat i den saken. Dette er jo en utrolig kompleks sak å dekke. Vi publiserte også de sakkyndige rapportene. Og en relevant diskusjon der, er om vi sladdet for mange opplysninger i det vi publiserte. Som var – det var ikke mye – men vi sladdet en del om ulike ting, som forholdet til mora, og den... Og Aage Storm Borchgrevink brakte jo ut de opplysningene. Men det er forskjell på en dagsavis og en bok. Dagsavisen er mye tettere på og mye mer hardtslående. Så det du kan publisere i en bok, er nødvendigvis ikke noe som hadde fungert i en dagsavis. Så det var et utall av slike dilemmaer hele tiden.

Jeg tror kanskje at vi klarte å lande det anstendig bra i forhold til det klimaet som var i Norge.

—  Torry Pedersen

Krevende beredskap

Kritikken mot norske myndigheter fra utenlandske medier, gikk ut på at ikke Grubbegata var stengt, og at noen kunne kjøre - og etterlate en bil inn under regjeringskvartalet, og generelt sikkerheten rundt strategiske mål.

– Og bilnummeret på den bilen han kjørte til Utøya med, fantes jo. Men det ble aldri kommunisert ut til noen (ekstern lenke). De mente jo at vi måtte kjøre på det med én gang, men jeg tror at for å få resonans for det, så måtte det gå litt tid.

VG og andre norske medier tok opp alle disse spørsmålene i dagene og ukene som fulgte. Det kommende året var mediebildet dominert av saker om 22. juli. Pressen tok for seg alt som kunne forklare opptakten til hendelsen, brakte videre alt de kunne finne av informasjon om gjerningsmannen og hans kontaktnett, og det ble etter hvert satt et ettertrykkelig fokus på responstiden til politiet. Både overlevende, pårørende og samfunnstopper mener at det ikke skulle vært slik at sivile borgere ble overlatt med redningsarbeidet. Ungdommer fra Utøya står fram og forteller hvor vanskelig det var, når de hørte sirener – og så at det var ambulanser som kom. Før politiet.

– Beredskap er åpenbart en krevende øvelse, sier Pedersen.

– Det har jo også pandemien lært oss. For det er nok av rapporter som har påvist at en slik pandemi ville komme, uten at det fantes ett munnbind noe sted omtrent.

Anders Behring Breivik ble 24. august 2012 dømt i Oslo tingrett til forvaring i 21 år for massemord, å ha forårsaket en dødelig bombeeksplosjon, og terrorisme.

---

Tidslinje 22. juli 2011

Klokken 15:16 svinger den store varebilen lastet med sprengstoff inn utenfor regjeringskvartalet i Oslo. Anders Behring Breivik, som er kledd i en falsk politiuniform, tenner lunten med syv minutters brenntid og forlater varebilen. Bak rattet i en ny bil kjører han mot Utøya, der Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon, AUF, har sommerleir.

Klokken 15:25 går bomben av i regjeringskvartalet. Høyblokken, der bl.a. statsminister Jens Stoltenberg og hans stab har kontorer, raseres. Åtte personer som befinner seg i resepsjonen eller rett utenfor blir drept umiddelbart. Ni andre blir alvorlig skadet. I tillegg må 200 personer behandles for mindre skader.

Klokken 17:04 henter fergen M/S Thorbjørn Anders Behring Breivik på Utkilen brygge. Overfarten til Utøya tar bare et kvarter. På Utøya befinner det seg 564 personer, de fleste ungdommer som deltar i AUF’s sommerleir

Klokken 17:20 Anders Behring Breivik går målrettet rundt på Utøya og skyter mot alle han ser. 67 mennesker blir drept, ytterligere to dør under fluktforsøket. 32 personer blir skutt og alvorlig skadet og flere hundre får småskader og traumatiseres av de fryktelige hendelsene.

Klokken 18:32 pågripes Anders Behring Breivik av politiet, som er ankommet Utøya syv minutter tidligere. Han erkjenner på stedet at det er han som står bak ugjerningene.

Tidslinje https://tinius.com/wp-content/uploads/2017/07/A%CC%8Arsrapport2011.pdf

---