Året med koronaskole

Å si nei til en klem fra et kontaktsøkende barn. Å måtte manøvrere seg gjennom korridorer med hundrevis av elever fra ulike kommuner. Føle på frykten for å ta med seg smitten hjem. Og, å se hvilke digitale muligheter som ligger der for fremtidens skole. Dette er noe av det tre lærere har opplevd gjennom året med koronaskole.

De første dagene var veldig ille. Vi lurte veldig, «hva skjer, hvordan går det med elevene, hvorfor er det så stille»?

—  Christine Albeck, barneskolelærer

En liten digital revolusjon

Christine Albeck er lærer ved Rødsmyra barneskole på Kråkerøy. En time før de skulle avslutte for dagen den 12.mars 2020, kom beskjeden. Landet går i lockdown. Alle skoler og barnehager stenges. Det kom brått på og opplevdes som et sjokk, minnes hun. Hvilke konsekvenser ville dette få for elevene hennes?

– De første dagene var veldig ille. Vi hadde ikke trent noe særlig på å bruke digitale plattformer. Vi la ut oppgaver på nett, og så hørte vi lite de første dagene. Det var ganske stille, husker jeg. Vi lurte veldig, «hva skjer, hvordan går det med elevene, hvorfor er det så stille»?

Det ble en stor digital omveltning. Teams hadde bare vært en app som lå på datamaskinen. Christine måtte sjonglere telefoner fra frustrerte foreldre, IT-hjelp og oppfølging av elevene. Det gikk seg etter hvert til. Det opplevde også Gøran Karlsen, som er lærer ved Haugeåsen ungdomsskole på Rolvsøy.

Der stod jeg alene og hadde undervisning digitalt, med tavle og hele pakka.

—  Gøran Karlsen, ungdomsskolelærer

– Det gjelder å prøve og feile litt. Det var en usikkerhet i førsten, men etter hvert ble jeg så trygg at jeg kunne filme meg selv undervise. Så fikk vi lærerne komme tilbake til klasserommene. Der stod jeg alene og hadde undervisning digitalt, med tavle og hele pakka. Det fungerte jo greit.

Den første tida med hjemmekontor kunne tidvis være utfordrende. De måtte justere arbeidsmengden til elevene, tilrettelegge for en-til-en-samtaler, holde motivasjonen oppe. Christine var sikker på at det bare var snakk om kort tid før de skulle tilbake igjen på skolen. Gøran håpet at koronaen ville forsvinne etter skoleårets slutt. Slik ble det ikke.

– Jeg håpa at sommeren skulle knekke det greiene her. Koronaen vet jo man ikke noe om, men jeg hadde aldri forestilt meg at jeg skulle snakke om dette nå ett år etterpå, sier Gøran.

[ Fredrikstad får koronamillioner til gratis sommerskole (+) ]

Rødt, gult og grønt

Gradvis fikk småskoleelever lov til å komme tilbake på skolen. 11. mai 2020 ble det åpnet opp for alle trinn. Det var godt for både lærere og elever å få være i klasserommet igjen, men det tok ikke lang tid før en ny utfordring meldte seg.

Det å ikke kunne planlegge har vært veldig frustrerende for meg. Man blir litt passiv av det.

—  Jens Nielsen, lærer på videregående skole

For hver gang kommunen går fra gult til rødt nivå eller omvendt, endrer skolehverdagen seg. Gult nivå betyr at elever får være på skolen, med de koronarestriksjonene som til enhver tid er gjeldende. Når det går over til rødt nivå, er det bare å belage seg på digital undervisning igjen.

Og at det skifter raskt mellom nivåene, har Jens Nielsen kjent mye på. Han er lærer ved Glemmen videregående skole i Fredrikstad.

– Man planlegger for fjorten dager av gangen, men så kommer det en melding på søndag kveld fra helseminister om at på tirsdag er det andre ting som gjelder. Det å ikke kunne planlegge har vært veldig frustrerende for meg. Man blir litt passiv av det, forteller han.

På skolen til Jens har de også hatt todeling av klasser. Den ene delen av klassen er på skolen den ene uka, og den andre delen den andre uka. Da må han undervise både på Teams og i klasserommet.

Ved Haugeåsen ungdomsskole er Gøran og halve tiende trinn tilbake på skolen igjen etter tre dager med hjemmeundervisning. To klasser og 12 lærere måtte nemlig i karantene. Gøran selv slapp akkurat unna sin syvende karanteneperiode. Og sånn ruller skoleåret videre.

– Både lærere og elever ha blitt veldig vant til det her nå, vi er vel den skolen i Fredrikstad som har mest jevnt med utbrudd. Var bare flaks nå at jeg ikke gikk i en syvende runde med karantene, sier han.

Christine og hennes elever på barneskolen har kunnet ha litt mer forutsigbarhet i skolehverdagen, og ikke vært like berørt av nivåskiftene. Likevel må de hele tiden være forberedt på å snu opp ned på uka.

– Vi har vært på skolen siden mai, men vi må alltid tenke alternativer. Man kan ikke legge opp til et stort prosjektarbeid, og ikke ha det digitalt eller på nettet. Om det plutselig skjer noe må de kunne jobbe hjemme med det. Det har vært litt uvant.

Det er det også for elevene. Før kunne elevene spørre om de ikke kunne få fri, fordi skolen var så kjedelig. Den har hun ikke hørt siden pandemien kom.

– De føler også på den usikkerheten når de ikke vet hva som skjer neste uke. De er nesten glade for hver dag de er på skolen, fordi de synes det var så innmari kjipt da de måtte være hjemme. Skolen er nok ikke bare skriving og regning for dem.

Smittevernkontrollørene

Holde meteren. Bruke munnbind. Begrense nærkontakter.

Disse formaningene har gått som et mantra gjennom koronaåret. Av og til har vi kanskje syntes at alle reglene har vært vanskelige å overholde. For Jens, Christine og Gøran har det rett og slett vært umulig.

– Jeg har til sammen førti elever i uka. Det har ikke blitt like mye gåing rundt i klasserommet. Det gjør det litt vanskeligere å følge opp og hjelpe til. Men, man går rundt på skolen og er på jobb der, og går forbi mange, mange elever, sier Jens.

Glemmen videregående skole der Jens jobber, er en stor skole med mange elever. De kommer fra forskjellige kommuner, hvor det har vært ulike koronarestriksjoner.

– Jeg vet ikke hvor mye mindre smittsom man er om man er ti eller femten eller førti, men jeg tror ikke det kan være så stor forskjell. Der har lærerne hatt minst beskyttelse, synes jeg. Det har ikke vært noe føringer på munnbind, for eksempel. Og så er det forskjellige regler for kommunene. Da blir det litt komisk når du jobber på en skole med nesten 1500 elever, som er fra disse ulike kommunene.

Christine har fire-fem barneskoleklasser i løpet av uka. Det kan bli opptil hundre barn. Gjennom pandemien har hun hatt lite eller ingen kontakt med familie og venner.

– Jeg bor alene, og må ikke ta hensyn på samme måte. Jeg kan vie hundre prosent til det jeg gjør, uten å tenke på andre. Det må være krevende for de som bor med en familie og hele tiden føle på at de kan smitte andre. Det føles veldig rart, at samfunnet er stengt, og så er du i kontakt med så mange barn, forteller hun.

Hvis de er uheldig må de en dag stå en halvtime på en asfaltflekk, og ikke gjøre noe ting. Bare sparke grus i bakken. Jeg får veldig vondt av elevene når jeg ser det.

—  Christine Albeck, barneskolelærer

I klasserommet og i skolegården har hun fått en ekstra rolle. Smittevernkontrollør. Før kunne barna leke på tvers av klasser, og velge om de ville sparke fotball eller ake på sklia. Nå må de ansatte sørge for at de ikke gjør dette.

– De blir plassert med sin klasse i en sone, også rullerer man på sonene. Hvis de er uheldig må de en dag stå en halvtime på en asfaltflekk, og ikke gjøre noe ting. Bare sparke grus i bakken. Jeg får veldig vondt av elevene når jeg ser det. Og vi er vakter og passer på at de ikke går ut av sonene sine.

Ekstra sårt er det når hun må fortelle barna, som ikke alltid forstår hvorfor, at de ikke kan klemme hverandre. Å si nei til et kontaktsøkende barn oppleves vanskelig for henne.

Gøran forteller at lærerne står i en særstilling når det gjelder å være utsatt for smitte.

– Jeg tror ikke alle i samfunnet er helt klar over hva lærerne står i sånn sett. Vi føler at vi har blitt plassert litt som i en uriaspost, der vi er dømt til at en del lærere kommer til å bli smitta. Men den må vi ta liksom, av hensyn til alle elevene.

For han har det vært litt vondt å se hvordan ungdommene på skolen hans ikke har fått storma slik ungdommer skal, i en ganske spesiell periode av livene deres.

– Det er en tid man skal bygge relasjoner, midt i pubertet og hormonsvingninger, der man er avhengig av en del rammer rundt seg. De rammene har blitt langt mer flytende. Det er ikke heldig i det hele tatt vil jeg tro. Ungdomsskolen er jo unik sånn.

Stor arbeidsbelastning

Jeanine Norstad er fylkesleder i Skolenes Landsforbund Viken. Hun er vant til å være tett på de lokale tillitsvalgte, men har gjennom koronaåret måttet bytte ut skolebesøk med videomøter.

Ved første nedstengning var det mye usikkerhet hva som var lov å ikke. Hva ble egentlig forventet av lærerne?

– Medlemmer og tillitsvalgte ønsket å få beskjed om hva de skulle gjøre i en sånn utrygg situasjon. De har et behov for klare retningslinjer, for å stabilisere situasjonen og få kontroll, forklarer Jeanine.

Den jobben har ikke vært lett.

– Vi ser at lærere har hatt et kjempebehov for at «okei nå har vi gått på rødt, men kan vi få to uker for å stabilisere situasjonen?». De hyppige endringene sliter veldig på.

—  Jeanine Norstad, fylkesleder i Skolenes Landsforbund Viken

– Vi ser jo at de gode løsningene og drøftingene gjøres lokalt, ut ifra de lokale forholdene. Det har vært avgjørende for oss å støtte de lokale tillitsvalgte. Ingen skole og virksomhet er lik, så det er vanskelig å komme med sentrale føringer. Det er et kinkig dilemma.

Jeanine forteller om lærere som opplever et enormt arbeidspress, der noen har rapportert inn at de har jobbet 12-14 timer om dagen.

– De uttrykker et oppriktig ønske om å ivareta elevene, og har stilt seg disponible til alle døgnets tider. Allerede ved påske i fjor var mange slitne. Selv om man har justert og funnet en liten middelvei på en måte, så er vi nå oppriktig bekymra for helsa til ansatte. Både på grunn av arbeidsbelastninga og smittesituasjonen. Man klarer ikke ivareta smittevern.

Hun trekker også frem utfordringen ved at lærerne og elevene må ut og inn av skolene på kort varsel.

– Vi ser at lærere har hatt et kjempebehov for at «okei nå har vi gått på rødt, men kan vi få to uker for å stabilisere situasjonen?». De hyppige endringene sliter veldig på, sier Jeanine.

Lærdom å ta med seg

Ett år etter at landet stengte, er det nå fortsatt unntakstilstand for skolene. Gøran, Christine og Jens har snudd opp ned på arbeidsdagen, vært ut og inn av skolebygningene, og vært bekymra for både elever og kolleger.

Jens synes at året har vært slitsomt og langsomt på samme tid. Men også lærerikt. Videregåendeelevene hans har klart seg forholdsvis bra. Han opplever at de har vært gode på å tilpasse seg, og til å jobbe selvstendig hjemme når det har vært nødvendig. Det har ikke bare vært negativt.

– Det er jo alltid spennende med omstilling. Jeg har fått prøve ut en del nye ting, og det har ikke vært det samme presset og strukturen på en måte. Eksamen falt bort, og man er mer digital. Det har vært mer kreativt å være lærer, kanskje.

Han har troen på at det er mye å lære fra året som har gått, som man også kan ta med seg inn i en mer normal skolehverdag.

– Vi kan bruke flere nettressurser og være litt mer kreativ i undervisninga. Man kan be elevene gå ut på tur, og lage en fortelling med bilder. Rett og slett bruke skolen mindre, og være mindre låst til klasserommet.

– For dem er det en verden som raser, halvannet år av «prime time» som blir fullstendig annerledes. Jeg føler veldig med dem, det er de som tar den største byrden.

—  Gøran Karlsen om ungdom under pandemien

For ungdomsskolelærer Gøran har året vært en slags digital oppvåkning.

– Jeg har lært meg mye, digitalt først og fremst. Selv om jeg ikke er så gammel, så er jeg kanskje en veldig tradisjonell lærer. Jeg synes vi har hatt ufattelig mange digitale plattformer å forholde oss til, men jeg har sett mange muligheter ved dem nå som vi må. Det har vært veldig lærerikt.

Han synes han har sett mye raushet i samfunnet under pandemien, og håper at det også kan regne litt godvilje på frustrert ungdom. At vi ikke må glemme at kua har vært kalv.

– For dem er det en verden som raser, halvannet år av «prime time» som blir fullstendig annerledes. Jeg føler veldig med dem, det er de som tar den største byrden. Fort gjort for folk å riste litt på hodet, men de unge er i nuet hele tiden.

Også Christine og hennes elever har blitt gode på det digitale.

– Pandemien gjorde at vi ble tvunget til å bli litt mer modernisert, det har jo vært litt morsomt og. Også har det åpna for en del nye arenaer vi kan jobbe i. Har jeg en beskjed til i morgen, kan jeg bare legge den ut på fellesgruppa. Jeg når dem på en annen måte nå.

Den ekstra kontakten tror hun at har hjulpet mye når elevene har vekslet mellom å være hjemme foran skjerm, og i et klasserom.

– Det å vise litt omtanke, det tror jeg har vært viktig for det året her.

[ Deivid (12): – Jeg tror karantene forandrer oss som mennesker hvis situasjonen varer lenge (+) ]