Nyheter

– Opplysningsvesenets fond opptrer som råkapitalister

På Hvaler bygget Opplysningsvesenets fond firmahytte i vernede områder og forsøkte å ta betalt for kirkegårdsarealer som om det var parkeringsplass. OVFs direktør avviser anklagene om at de ikke tar samfunnshensyn.

Bilde 1 av 6

Av Heidi Marie Lindekleiv / Vårt Land

«Her bygges en hyttedrøm». Et reklameskilt pryder veggen på en flunkende ny hytte på Hvaler. Sommerparadiset var for kort tid siden snøkledd, og noen menn med vernehjelmer på plass ved hytta ikke langt fra den populære stranda Prestesand. Det graves for å legge vann og avløp her, og snart kommer elektriker, får vi vite.

Vi står midt i naturreservatet Prestegårdsskogen. Egentlig har det vært byggestopp for hytter på Hvaler siden 1976. Men i dag er en bygning med stor terrasse og panoramavinduer i ferd med å ferdigstilles. De få hyttene i nærheten er i hovedsak eldre trehytter med små glugger.

I praksis finnes det nemlig en mulighet til å få bygge selv om kommunen har bestemt seg for at dette ikke bør skje, og som følger av plan- og bygningslovens § 19:

Eier du allerede en hytte på Hvaler, kan du søke kommunen om tillatelse til å rive og bygge den opp igjen et annet sted på tomten.

– Så hva hvis tomten din utgjør «halve Hvaler»?

Ville ha sjøutsikt

Spørsmålet kommer fra Hvaler-ordfører Mona Vauger.

Som navnet på stranda og skogen har signalisert, er det «prestegårdsfondet», Opplysningsvesenets fond (se faktaboks nederst i saken) som eier dette området.

For snart fire år siden kom det et brev fra OVF til kommunen. De ville gjerne rive en gammel hytte i Storesandveien, og bygge den opp igjen et annet sted på øya. Miljøavdelingen i Fylkeskommunen var i utgangspunktet positive, siden den gamle hytta lå i naturreservatet.

Fondet søkte nå om å få bygge opp igjen et steinkast lenger vest. Og mens den gamle hytta lå i skogen, lå den nye plasseringen nede ved sjøen. Her var det utsikt både utover havet og inn i den idylliske vika Ørekroken.

Kommunen var ikke begeistret. En så stor tomteeier burde da vel klare å finnet et annet sted, mente ordføreren. Det nye stedet var nemlig også vernet, det lå rett bak strandsonen, tett inntil nasjonalparken Ytre Hvaler, og med kyststien som nærmeste nabo. Dermed startet OVF en lengre klageprosess.

Hvorfor var OVF så opptatt av denne hytta?

Vi spør informasjonssjefen i OVF hvem som disponerer den. Svaret kommer i en SMS:

«Det er firmahytta vår».

Saken fortsetter under bildet.

OVF i Hvaler kommune. Firmahytte.

OVFs firmahytte er i ferd med å ferdigstilles i Prestegårdsskogen på Hvaler. Foto: Erlend Berge / Vårt Land

Provosert ordfører

– Jeg fikk hakeslepp da jeg så denne søknaden, minnes ordfører Mona Vauger.

Vi møter henne like i nærheten av OVF-hytta – i ‘Drengestua’ på Hvaler prestegård, en gammel laftebygning som menigheten har satt i stand.

– Hadde OVF fått ja til å bygge en stor hytte på det stedet de helst ville, hadde dette punktert enda mer av fellesarealene, sier hun.

OVFs siste årsrapport har tittelen «Samfunnsansvar og samfunnsbygging». Det synes ordføreren rimer dårlig med hva hun selv har erfart.

– Hyttesaken er bare ett eksempel på at kreativiteten i fondet er enorm. Fondet opptrer som råkapitalister. Det er pengene som styrer i fondet, ikke samfunnshensyn.

Som tidligere kirkeverge på Hvaler forteller Vauger at det lokale fellesrådet har vært i en årelang diskusjon med fondet om prisen på kirkegårdstomta. Samtidig opplever hun som ordfører at det er vanskelig å komme i dialog med fondet hvis det gjelder andre tomter, tomter som kommunen gjerne ville bruke til skoler og offentlige formål.

OVFs direktør Ole-Wilhelm Meyer er uenig i anklagene fra Vauger. Han sier de forvalter verdiene i tråd med fondets samfunnsoppdrag, og mener hytteprosjektet også handler om å ivareta verdiene i fondet.

– Forventer respekt

I et håp om at det kan føre til forandring, siden fondets fremtid etter hvert skal opp i Stortinget, vil Vauger fortelle om erfaringene de har gjort seg her på øykommunen i Østfold.

I Drengestua sitter også rådmann Geir Kvisten. Han har møtt fondet ved mange anledninger, også som tidligere økonomisjef i Selje kommune (nå Stad kommune i Vestland fylke). Han forteller at fondet skrudde kraftig opp festeavgiftene i Selje, at det ble tøffe forhandlingsrunder, og at det måtte gå mot rettssak før fondet bøyde av.

– Til slutt endte prislappen for den aktuelle tomten på 1/4 av hva fondet først hadde foreslått.

– Men vil ikke fondet bryte med sin egen instruks, hvis de gir milde gaver?

– Vi forventer ikke milde gaver, men en fair pris og anstendig oppførsel. Når jeg har forsøkt å få til dialog med dem om tomter her på Hvaler som vi har interesse av, har det vært vanskelig å få til selv et møte. Når vi blir bedt om å agere, har vi respondert. Når vi derimot har bedt fondet om noe, tar det tid. Her forventer jeg noe annet av fondet.

– Hvorfor det?

– Fordi de er en offentlig aktør, og vi er offentlig aktør. Når vi henvender oss til dem, forventer jeg at vi blir møtt med respekt.

Saken fortsetter under bildet.

Ordfører i Hvaler kommune Mona Vauger (Ap).

Ordfører i Hvaler kommune Mona Vauger (Ap) håper at Stortinget kan hjelpe kommunene. Foto: Erlend Berge / Vårt Land

En tilforlatelig avtale

Så hva hvis det er snakk om privatpersoner, eller en menighet? Hva skjer når de går i forhandlinger med OVF?

Einar Morland er tidligere leder i Kirkelig fellesråd på Hvaler, og har brukt utallige ubetalte arbeidstimer på forhandlingene om kirkegårdstomten.

Historien går et stykke tilbake i tid. I 2009 tok nemlig OVF kontakt med menighetsrådet i Hvaler. OVF foreslo nå å slå sammen to festetomter som utgjorde deler av kirkegården på Hvaler.

Dette var jord som opprinnelig hadde hørt til prestegården. Morland sier sammenslåingen fremsto som en forenkling, og partene signerte en avtale.

Det vil si: Hvaler sokn trodde avtalen innebar at den nyeste festeavtalen skulle gjelde, altså en avtale fra 1955. Det var dette OVF hadde foreslått, påpeker Morland. Etter noen år oppdaget soknet at dokumentet de hadde signert sa noe annet. Det var den eldste festekontrakten, fra 1919, som var blitt videreført.

Priset kirkegård som p-plass

I november 2017, fikk soknet et nytt brev fra fondet:

Brevet opplyste om at festeavtalen var i ferd med å utgå etter 99 år, og presenterte to muligheter: Soknet kunne kjøpe tomten for 2.209.980 kroner, eller de kunne gå i forhandlinger om ny leieavtale.

I utregningene til OVF, var deler av tomten priset med tanke på alternativ bruk som parkeringsplass.

– Det syntes vi var ganske upassende når det gjaldt en kirkegård, sier Morland.

Da Morland påpekte dette i forhandlinger, lovet to OVF-advokater å komme tilbake med forslag til «en minnelig avtale på akseptable vilkår».

Så ble det stille fra fondet.

Saken fortsetter under bildet.

Einar Moland

Einar Morland har brukt utallige dugnadstimer på forhandlingene om kirkegården. Han begynte etterhvert å sjekke alle fakta som OVF presenterte. Foto: Erlend Berge / Vårt Land

Skrudde opp prisen

Prisforskjellen på en p-plass og et såkalt LNF-område er stor. LNF står for «Landbruks-, natur- og friluftsområde», og er områder som har et spesielt vern – slik som en kirkegård, eller naturområdet der OVF gjerne ville gjenoppbygge firmahytten.

Den biten av kirkegården som ble regnet som LNF-areal, fikk prislappen 20 kroner per kvadratmeter. Prisen for det øvrige arealet var derimot satt til 480 kroner.

Først etter 11 måneder tok OVF ny kontakt. Nå var det en annen advokat, den samme som hadde inngått 2009-avtalen, som førte ordet. Advokaten beregnet ny tomteverdi. Desto mer av arealene var nå priset til 480 kroner kvadratmeteren. Dermed ville totalprisen bli høyere: Over 2,9 millioner kroner.

OVFs direktør sier til Vårt Land at han er uenig i at prissettingen er upassende. Han sier den «følger de prinsippene som domstolen har trukket opp gjennom rettspraksis, og at prissettingen i fondet følges opp gjennom revisjonen».

Papirkrig

Morland hadde nå begynt å sjekke faktaopplysningene fra OVF. Han opplevde at det var mange unøyaktigheter. OVF opererte med ulike arealer i regnestykkene, og under forhandlingene i 2009 ble det sagt at tomtegrensene var «uklare». Et kart fra 1975 ble hevdet å være tapt. Men Morland fant det gamle kartet i kommunearkivet.

Deretter leste han de originale festeavtalene. Her viste det seg at 1955-avtalen ikke hadde noen utløpsdato. Dette var det også diskutabelt om 1919-avtalen hadde:

I avtalen som var inngått mellom sogneprest og ordfører den gang het det: «Stykket bortfestes fra 1. januar 1919. Festet varer så lenge stykket brukes til eller vernes som kirkegård.»

Kirke- og undervisningsdepartementet godkjente avtalen den 21. mai 1919. Først året etter fikk avtalen en blyantpåtegnelse i forbindelse med nye signaturer, men da het det: «Stykket bortfestes, på 99 år regnet, fra 1. januar 1919, eller så lenge stykket brukes til eller vernes som kirkegård.»

Morland konfererte med Hvaler-entusiast og jusprofessor emeritus Eivind Smith. Smith mente det ikke var tvil: Tidsbegrensningen på 99 år vil bare ha betydning hvis arealet ikke lenger skulle bli brukt som kirkegård – og dessuten etter at fredningstiden på 25 år er utløpt. Ergo skulle festeavtalen fra 1919 løpe så lenge arealet fortsatt brukes eller er vernet som kirkegård.

Smith bekrefter opplysningene til Vårt Land.

– Tendensiøst

OVF er uenige i Smiths vurdering.

– Smiths tolkning er én av to muligheter. Den andre er at kontrakten varer i maks 99 år, men opphører før dersom bruken endres. Våre saksbehandlere forsto dette som alternativ to, sier OVF-direktør Meyer.

– Det er tendensiøst å si at våre advokater har vært unøyaktige, sier han med henvisning til arealberegningen:

– Man har i dag bedre utstyr og andre måleteknikker, og vil da få andre arealer enn før. En problemstilling vi ofte møter, er også at de praktiske grensene kan være annerledes enn hva kartet sier. Så dette handler ikke om å lure noen, eller om å være unøyaktige. Våre advokater prøver så omsorgsfullt de kan å måle de aktuelle arealene med den teknikken og det utstyret man har. Og så kommer man i til slutt fram til et riktig areal.

Ført bak lyset?

Ettersom forhandlingene gikk sin gang, ga OVFs advokat nye og gunstigere pristilbud. De var fulgt av korte tidsfrister, og beskjeder om at tilbudet ville falle hvis det ble meldt inn for voldgifts- eller skjønnsretten.

Det Morland reagerte mest på, var hvordan fondet møtte argumentene. Menighetens viktigste innvending var at ordlyden i kontrakten som var signert i 2009 ikke var i tråd med hva partene hadde avtalt.

Var festenumrene forbyttet ved en tabbe? Morland begynte å lure på om menigheten hadde blitt ført bak lyset.

OVFs advokat skrev i en epost, som Vårt Land har fått tilgang på, at det var «forståelig» at 1919-avtalen ble valgt, siden den siste kontrakten «ville ikke gitt OVF avkastning før etter 2043».

– Her sier han rett ut at hensynet til avkastning var årsaken til at OVF gjennomførte noe som var stikk i strid med hva fondet den gang selv hadde foreslått, sier Morland.

Meyer avviser at fondet ville føre menigheten bak lyset, og sier betingelsene som ble satt ved pristilbudene handler om dette:

– Alle tilbud må jo ha en frist. Dersom en part ønsker fristen forlenget, er dette aldri et problem å få hos oss. At noe meldes inn for domstolen, kan handle om at man er uenige om en pris, og hvis den ene parten velger å gjøre dette, er dette å anse som et avslag på det tilbudet som foreligger. Det at man skriver dette i et brev, kan handle om at man ville gi viktig informasjon til en part som kanskje ikke var klar over følgene av å gå til domstolene.

Etiske retningslinjer

I møtene med advokaten, fikk Morland høre mye han stusset over. Han begynte å ta nøyaktige notater, og menigheten hentet inn bistand fra KA. KAs advokat deltok på flere av møtene, og da hun på et av dem henviste til OVFs etiske retningslinjer, sa advokaten: «de gjelder bare for finansforvaltningen».

Da Morland prøvde å si at kontrakten fra 2009 ikke var riktig, sa OVFs advokat at «alle kontraktsparter må passe på kontraktsposisjonen sin.»

KAs advokat bekrefter dette.

– Dette er ikke snakk om to likeverdige forhandlingspartnere. Hun som signerte kontrakten på vegne av menigheten hadde tillit til fondet, sier Morland, og forteller at han har andre forventninger til fondet enn en hvilken som helst annen aktør, på grunn av fondets kirkelige tilknytning:

– Jeg synes en slik måte å oppføre seg på som vi har sett, er vanskelig forenelig med det kirken står for.

Meyer i OVF sier fondets advokat ikke har gjengitt det etiske regelverket riktig:

– Vårt etiske regelverk gjelder alle deler av vår virksomhet, ikke bare finansforvaltningen. Vi har et verdidokument som ligger til grunn for alle deler av fondets virksomhet, og utover dette har vi også detaljerte retningslinjer for hvert enkelt felt.

– Eendelig kvitt OVF

Morland sier saken har vært svært belastende personlig. Til slutt fikk menigheten kjøpe ut kirkegården. Summen ble 171.000 kroner, ikke 2,9 millioner. Hele arealet var nå priset til 20 kroner per kvadratmeter.

Mot slutten av forhandlingene tok Morland kontakt med OVFs direktør, og beskrev saken fra sitt ståsted. Fondet satte to jurister til å grave i hva som hadde skjedd, og en underdirektør medga i et svarbrev at flere sider ved festekontraktene var «uheldige» og at OVF «burde fulgt opp saken bedre og raskere.» Han sa også at det var «leit at en av våre kontraktsparter synes at det har vært belastende å samarbeide med oss».

Morland opplevde brevet mest som en «Valla-unnskyldning».

– De hadde vært fint hvis de hadde beklaget. Konsekvensene for oss hvis vi ikke hadde oppdaget dette, kunne blitt dramatiske, sier Morland, men legger til at han er lettet over at menigheten til slutt fikk kjøpe ut kirkegården til en langt lavere pris enn først foreslått.

– Dermed er vi endelig kvitt OVF, sier Morland, med et sukk.

– Vi opplever at vi har beklaget, og at vi har gjort det på en ordentlig måte, sier OVF-direktør Ole-Wilhelm Meyer.

Saken fortsetter under bildet.

OVF i Hvaler kommune. Firmahytte.

På denne utsiktstomten rett ved strandsonen ønsket OVF å gjenoppføre firmahytta. Slik ble det ikke. Foto: Erlend Berge / Vårt Land

Fond med markedskontroll

De som fortsatt må forholde seg til OVF, er rådmannen og ordføreren. OVF er Hvalers største tomteeier.

– Det er en kostnad å gå i forhandlinger med fondet. Det krever både advokater og tid. Og den type kompetanse sitter ikke alle med. Verken alle kommuner eller menigheter, sier rådmannen.

Heller ikke vanlige folk, sier ordfører Vauger:

– Problemet er ikke bare at OVF forsøker å ta markedspriser. Men fordi de er så store, er de markedsstyrende her på Hvaler, sier hun.

Kommunen sa nei til å gjenreise hytta på stedet nærmere sjøen. OVFs advokat sendte en omfattende klage, og saken gikk til Fylkesmannen som fastholdt kommunens vedtak. En ny hytte er dermed satt opp i det samme skogholtet som den gamle. Dette er en tilpasset Tinde-hytte, en modell som ifølge produsenten koster et sted mellom 1,7 og 2,6 millioner. I tillegg kommer kostnad til riving og graving.

«Bygger varige verdier», står det på plakaten på hytteveggen.

Håper på endring

– Verdier for hvem? lurer ordføreren.

– Fondet er kirkens eiendom og felleskapets eiendom. Det er departementet som gir instruksen, og avkastningen går tilbake til fellesskapet. Slik fondet opererer, blir det jo bare å flytte penger, sier ordføreren.

Hun håper Stortinget kan legge nye føringer for hvordan verdiene i fondet skal forvaltes.

Fondets fremtid er nemlig en politisk sak som følge av stat-kirke-skilsmissen, og en ny lov om OVF har nylig vært på høring. «Skilsmisseoppgjøret» innebærer at Den norske kirke overtar flere kirkenære eiendommer som OVF i dag eier, og det er dessuten snakk om å endre grunnlovsparagrafen som styrer fondets formål.

Kommunenes sentralforbund sier mange kommuner synes dialogen med OVF er vanskelig, og ber nå de folkevalgte om å endre fondets instruks:

«Kort fortalt mener vi forvaltningen ikke bør være underlagt dagens krav til å drive på markedsmessige vilkår, men også ta inn over seg et samfunnsutviklingsperspektiv,» skriver KS i sitt høringssvar, og vil at avkastningen i fondet skal gå til lokalsamfunnet.

Fondets fremtid

Når skilsmisseoppgjøret mellom kirke og stat er ferdig, skal OVF så opp igjen som en egen sak i Stortinget.

Stortinget har allerede varslet at de ønsker å bruke midler tilsvarende fondets størrelse til kirkevedlikehold. Dette er Vauger glad for, men hun minner om samfunnsansvaret hun mener fondet bærer, og håper det i fremtiden kan bli lettere å overta tomter:

– Så sentralt som mange av disse eiendommene ligger, er dette arealer som kunne fått stor nytte for fellesskapet, sier Ap-ordføreren.

Saken fortsetter under bildet.

Ordfører i Hvaler kommune Mona Vauger (Ap) og rådmann Geir Kvisten ved Hvaler kirke. Einar Moland

Mona Vauger (Ap) ser på fondet som kirkens eiendom og statens eiendom. Hun vil at det skal bli lettere for kommunen å kjøpe ut sentrale tomter som kan komme fellesskapet til gode. Foto: Erlend Berge / Vårt Land

FAKTA: Opplysningsvesenets fond

Storting og regjering avgjør for tiden fremtiden til Opplysningsvesenets fond som del av «skilsmisseoppgjøret» mellom stat og kirke.

Fondet har røtter tilbake til før reformasjonen, da kirken var en stor jordeier. Det ble grunnlovsfestet i 1821, og rettshistorikerne er uenige om fondet skal regnes som kirkens eller statens eiendom. Fondet har vært gjenstand for politisk diskusjon de siste tre tiårene, og er i debatten blitt kalt for både «1800-tallets oljefond» og «kirkens arvesølv».

I dag er OVF en av Norges største grunneiere, med inntekter fra tomteutleie, eiendomsutvikling, småkraft og kapitalforvaltning. Verdien på var i fjor 6,8 mrd kroner. Salgsverdien er antatt å være det dobbelte.

Mer fra Dagsavisen