«Det er på høy tid med egen forskerutdanning i Østfold»

Lars-Petter Jelsness-Jørgensen

rektor – Høgskolen i Østfold

Blant statlige universiteter og høgskoler er det i dag bare Høgskolen i Østfold som ikke kan tilby forskerutdanning. Det er ingen grunn til at Østfold skal spille andrefiolin i konkurransen om å rekruttere og beholde forskerspirer i vår region. Men, hva er en forskerutdanning og hvilken betydning har en slik utdanning egentlig for institusjonen og regionen?

Forskerutdanning, også kjent som doktorgradsutdanning, forutsetter normalt avlagt mastergrad eller tidligere hovedfag. Utdanningen strekker seg over en normert tidsperiode på tre år, der omtrent 2.5 år er avsatt til selvstendig forskningsarbeid. I Norge, samt internasjonalt, er doktorgradsutdanningen det høyeste formelle utdanningsnivået og skal bidra til å utvikle ny faglig kunnskap på et internasjonalt nivå innen fagområdet. På denne måten kan forskerutdanningen bidra til at vi har tilgang på fremragende kompetanse som er helt essensiell for å styrke Norge som kunnskapsnasjon. Både gjennom utdanningen og ikke minst forskningen i seg selv kan vi få tilgang på kunnskap som blant annet kan føre til økt forståelse, til bedre tjenester, til innovasjon og arbeidsplasser.

I dag er Høgskolen i Østfold (HiØ) den eneste statlige høyere utdanningsinstitusjon som ikke har mulighet til å tilby hele utdanningsløpet fra bachelorgrad og mastergrad til doktorgrad. Det har allerede konsekvenser og kan også på sikt få regionale konsekvenser. La meg klargjøre hva jeg legger i dette.

Les også: Høgskolelektor: Flere kvinner som leder (+) 

I Norge har myndighetene ordnet det slik at institusjonene som gir høyere utdanning har ulike fullmakter til å opprette nye studier. Dersom institusjonen er akkreditert av Nasjonalt Organ For Kvalitet i Utdanningen (NOKUT), noe HiØ er, har man selv rett til å opprette bachelorgradsstudier for alle fagområder. Dersom HiØ derimot ønsker å etablere mastergradsstudier må man søke NOKUT i hvert enkelt tilfelle. Dette skyldes at det kun er institusjoner som har rett til å tildele doktorgrad som har mulighet for å opprette studietilbud både på lavere og høyere grads nivå. Allerede her legger manglende doktorgradsutdanning visse hindre for institusjonens utvikling, ikke minst når det gjelder vår fleksibilitet til å gjøre raske endringer i studieporteføljen i tråd med samfunnets behov.

I høyere utdanning er det et viktig mål at studentene skal møte forskningsbasert utdanning. NOKUT stiller derfor også krav til relevant forskning og ikke minst til kompetanse, herunder antallet med doktorgrad og antallet professorer. Samtidig stiller forskriften som regulerer ansettelse i stilling som professor blant annet krav til veiledningserfaring fortrinnsvis på master og doktorgradsnivå. Men, dersom vi ikke har tilstrekkelig med tilbud på mastergradsnivå og ei heller tilbud på doktorgradsnivå, ja da er det begrenset vei til toppkompetanse i Østfold. Hvilken betydning har dette? For det første risikerer vi lekkasje av kompetanse fra Østfold til andre universitetet og høgskoler som har slike utdanningstilbud. For det andre risikerer vi å ikke kunne tiltrekke forskere til Østfold, noe som igjen reduserer vår mulighet til å utvikle studier og til å styrke forskningssamarbeidet med næringsliv, industri og samfunnet omkring oss.

I dag har unge mennesker med kompetanse, ambisjoner, nysgjerrighet og teft for forskning begrenset mulighet i Østfold. Det betyr at i stedet for å kunne tilby forskerutdanning hos oss, må vi finansiere at disse menneskene får tatt sitt doktorgradsløp ved andre institusjoner. Min frykt er at denne kompetanselekkasjen ut av Østfold kan være skadelig for regionen på sikt. Vi bør derfor, industri, næringsliv og høgskole i samspill, se verdien av å styrke regionale muligheter og for å snu fra kompetanselekkasje ut, til kompetanselekkasje inn.

Og ja, Østfold har potensial for å bygge sterkere kompetansemiljøer, for å virke tiltrekkende for mennesker som ønsker å utdanne seg til forskere. Når HiØ for en tid tilbake lyste ut åtte stipendiater for å ta doktorgrad innen vår forskningssatsing på det digitale samfunn mottok vi nær 200 søknader, svært mange av dem av veldig høy kvalitet. Mulighetene ligger altså til rette for at vi skal lykkes.

Les også: Dette populære studiet løfter andelen menn i helsefag (+) 

Innen utgangen av 2021 er målet at HiØ skal søke NOKUT om godkjenning av institusjonens første doktorgradsutdanning i det digitale samfunn. Målet med dette tverrfaglige satsingsområdet er å bygge og samle robuste forskningsmiljø på tvers av studiestedene i Fredrikstad og Halden, internt og eksternt, som i fellesskap jobber med problemstillinger som ser på hvordan digitalisering endrer og påvirker samfunnet. Det planlagte programmet tar innover seg at vi trenger økt kunnskap om hvordan digitalisering kan endre, har endret og vil endre samfunnet vårt, en kunnskap som vil være nødvendig for videreutvikling i de fleste sektorer både med tanke på utvikling av muliggjørende teknologi og ikke minst konsekvensene av den. I dag jobber nærmere 30 forskerspirer ved HiØ med nettopp slike problemstillinger.

I dag har HiØ ingen selvstendig doktorgradsutdanning. Det er det gode grunner til å endre. Regionen har potensial og vi bør sammen styrke vår attraktivitet og innovasjonskraft.

Les også: En høgskole i vekst