Helene Spro
Trebarnsmor fra Sarpsborg. Innlegget ble først publisert 8. juli på bloggen Monstersnupp
Idag sier kalenderen at jeg har bikket enda et år nærmere visdom, puppene har bikket enda en centimeter mot Indonesia, og tyngdekraften bryr seg fint lite om korona-restriksjoner.
Jeg husker da jeg var yngre og mente at alle over tredve var dødsgamle, og alle over tredve sa at det beste med å bli eldre var at man ga mer faen. Jeg skjønte ikke helt hva de mente, men ressonnerte med at de selvsagt måtte gi litt faen når de tross alt sto med en fot i graven.
Den gangen var vi redde for alt, omtrent som ungdommen idag: redde for å ikke være fine, kule eller populære nok.
Jeg har ofte tenkt at hvis jeg selv den gangen hadde innsett skjønnheten av bare det å være ung, hadde jeg vært fri for en tung bør. I dag er det jo sånn at jeg anerkjenner at det faktisk er litt nødvendig å gi en hel del faen når man passerer speilet på sin egen 46-årsdag.
Da vi var yngre skulle alt feires med brask og bram. Ut med nykreppet hår, Ball-gensere og rosa tennissokker i pumps med matchende høyvannsbukser. Idag feires det med sloggi godt over navelen, og bh'en på badegulvet. God planlegging sørger for at jeg ikke må ut i det hele tatt!
Jeg har en tante som er så god som gull. Hun har ofte hatt rollen også som mamma, og idag sendte hun meg penger og ville at jeg skulle unne meg noe fint. Jeg fordelte pengene på ungene i form av cyber-penger i spill. Det er faktisk en gave til meg det.
Tre unger forgapt i jakten på neste nivå i spillet, mens jeg bekymringsløst kan ligge lenge i badekaret uten at noen vil ha tak i meg. Og ikke minst beundre hengepattene som i vann faktisk ser ganske oppadstigende ut.
Hele dette året har vært slitsomt. De som følger meg kjenner til at jeg i november 2019 opplevde at mitt barn trengte meg mer enn jobben, og at jeg derfor valgte å følge opp barnet mitt med håp om pleiepenger.
Leger og alle faglige instanser var enig i min vurdering, men helsevesenet er altså så tregt at mens NAV forventet dokumentasjon innen tre uker, var ventetiden hos BUP og legeerklæring på nesten 30 uker.
En sann farse faktisk, men endelig har vi vært hos BUP og fått alle nødvendige legeerklæringer. Men vi venter på NAV...i likhet med så mange andre i disse dager.
Mange forsvarer NAV med at koronakrisen tok dem på sengen. Da må de ha vært ganske sengeliggende lenge før korona, for jeg søkte om hjelp lenge før det var et faktum.
Fordi behandlingsfristen på min siste pleiepengesøknad til NAV går ut nå i juli, hadde jeg håpet på en bursdagspresang i form av et vedtak. Men den gang ei.
Jeg venter fremdeles, men akkurat idag kjenner jeg at i alt sinnet og frustrasjonen, føler jeg også på en stor takknemlighet.
Av alle de som rammes av NAV, er jeg blant de heldigste. Jeg er ressurssterk, jeg har familie og venner som kan hjelpe meg, og jeg har en leiesituasjon som garanterer at jeg i alle fall ikke blir hjemløs. Til tross for at jeg til nå har vært mer enn 8 måneder uten inntekt.
Når jeg synes synd på meg selv, er det jo sånn at de aller fleste aleneforeldre i min situasjon har det mye, mye verre.
Og egentlig har jeg det ikke så aller verst. Ungene har alt de trenger, og jeg har to pils i kjøleskapet og et badekar som er svært vennlig med tanke på tyngdekraften. Kan jeg bekjempe tyngdekraften så kan jeg vel erobre både verden og NAV?
Tanken er i alle fall god nok til at jeg fatter mot og krefter inn i det nye året, og tenker at i sum så er dette en god dag - med eller uten NAV.