– Dette er folk som jobber sammen om å ta livene sine tilbake

Hvem: Monica Isakstuen (43)
Hva: Prisbelønnet av forfatter av bøker som «Vær snill med dyrene» og «Rase»
Hvorfor: Bryter koronaisolasjonen ved å holde digitale skrivekurs for rusavhengige i samarbeid med Kulturdråpen

– Det passet litt dårlig å snakke sammen i dag tidlig da vi egentlig hadde den avtalen, skjønner du. For da sto jeg og tok av sengetøyet på soverommet på hytta.

Å ja, er det... Er det innafor å være på hytta?

– Ja, det er moren min sin hytte på Kråkerøy, så den ligger i samme kommune som vi bor i. Hun bor i Oslo, så hun kan jo ikke bruke den. Vanligvis er hun der hele sommerhalvåret, og vi bruker å komme på dagsturer, men nå var det deilig med et avbrekk og en overnatting hjemmefra. Sønnen min sa til og med «Jeg elsker denne hytta». Tror vi alle hadde godt av litt miljøforandring nå.

Les også: Christopher (31) er koronafast på skip utenfor Afrikas vestkyst

Ja, den tror jeg vi er flere som kjenner på om dagen. Noen som kanskje er enda mer isolert enn de fleste er rusmisbrukere som bor på institusjon. På tirsdag stikker du – digitalt – innom behandlingssenteret Phoenix Haga i Mysen for å holde skrivekurs?

– Ja, jeg har holdt mange skrivekurs opp gjennom, både på skoler og i andre sammenhenger, men etterhvert som andre ting har tatt mer fokus, har jeg måttet nedprioritere det. Med Phoenix Haga er det annerledes. Jeg kom vel dit første gang for fem-seks år siden, og siden har jeg – med noen få unntak – holdt kurs der en gang i halvåret. I år var jeg dessverre så travel at det ikke fantes noe rom for å holde skrivekurs der, men så kom dette viruset og ting ble avlyst. Da tenkte jeg at nå må jeg melde meg, og så tok jeg kontakt med Monica (Leander, leder av Kulturdråpen, journ. anm.).

Og hun var klar?

– Ja, jeg så jo egentlig for meg noe litt mer fram i tid, men Monica sa: «Kanskje vi bare skulle gjort noe nå?» Litteraturhuset i Fredrikstad bisto med å lage filmer der jeg i små bolker vil forsøke å inspirere gjennom kameraet, og tirsdag 14. starter vi opp med en live digital workshop.

En ny måte å jobbe på?

– Ja, folk har jo vært både kjappe og flinke til å gå digitalt, også innen kulturfeltet. Selv har jeg kanskje tenkt «tja... vet ikke om dette er noe for meg». Jeg har vel ikke helt trodd på denne måten å formidle på. Men så dukket muligheten for dette skrivekurset opp, og jeg opplevde det mer ufarlig å stille fordi jeg vet hva det går i. Dette har jeg jo gjort før bare på et annet vis, så det viktigste blir å få til en god erstatning. Et besøk utenfra selv om det skjer via en skjerm.

Hva blir det vanskeligste?

– Det er jo selvsagt at vi ikke er i samme rom. Da blir det vanskeligere å oppfatte små detaljer og fange opp sinnsstemning og det som beveger seg i rommet. Samtidig føler jeg meg trygg med denne gjengen, og jeg ville nok vært mer skeptisk til å gjøre dette med noen andre. En av de første øvelsene jeg gir heter «Øyeblikket som forandret livet ditt». Det kan være små eller store, fine eller dramatiske hendelser. Når jeg har gitt sånne oppgaver for eksempel på skoler tidligere, har det hendt at noen får en reaksjon de selv ikke var forberedt på. Kanskje må noen ut på gangen og gråte. Det skjer ikke med gjengen på Phoenix Haga. De har snakket seg gjennom mange opplevelser og har god trening i å dele.

Les også: Sulten på teater? Her er 12 teatre som viser digitale forestillinger (+)

Et godt utgangspunkt for et digitalt skrivekurs?

– Ja, dette er spennende folk å jobbe med, de tar imot impulser utenfra og setter pris på utfordringene jeg gir dem. De befinner seg i et terapeutisk felleskap og jobber sammen om å ta livene sine tilbake. De er – på godt og vondt – aldri alene i det fellesskapet.

Det høres intenst ut. De siste ukene har mange av oss kjent på hvor tett det kan være å leve så nær hverandre. Du som er kjent for å sette presise ord på mammafrustrasjoner, hvordan har du opplevd det?

– Ting har i grunn gått seg til altså. Det hjelper at barna takler dette veldig bra. Jeg får litt fnatt av ikke å ha noe tid alene; jeg syns det er krevende med stemmer i rommet til enhver tid. For å få tid til meg selv har jeg stått opp grytidlig hver morgen, og jeg har løpt hver eneste ettermiddag. Ikke sånn i noe folkemylder altså. Løping er bra for hodet hodet mitt. Men jeg må innrømme: Inn i uke tre begynte lufta å gå litt ut av meg. «Er det sånn her det skal fortsette å være?», tenkte jeg da. Vi kan plassere bord og stoler som i et klasserom og ha det gøy med hjemmeskole noen dager, men det er jo umulig å opprettholde den entusiasmen over lengre tid ...

Ligger det an til en karantenebok?

– Nei, jeg tror jeg holder meg til boka jeg allerede skriver på. Men jeg jobber med et essay for et svensk magasin, de lurer litt på hvordan vi har det i Norge, med hjemmekontor/hjemmebarnehage/hjemmeskole. Så jeg får et visst utløp for korona-tankene, ja.

Les også: Monica Isakstuen – «Rase»: Intenst om rasende mor (+)

Apropos bøker, hvilken bok har betydd mest for deg?

– Det er vanskelig å plukke ut en, men «Aftermath» av Rachel Cusk er jeg veldig glad i. Jeg leste den først på engelsk, så den norske versjonen, «Etterspill». Den er ekstremt tøff og utleverende om Cusks skilsmisse og morskap, hun ble ekstremt utskjelt for den boka. Hun demonstrerer på en fascinerende måte at hun ikke har blitt forfatter for å «please» noen.

Mødre er gjerne gode på å ha flere tanker i hodet på en gang. Hvilket samfunnsproblem er det viktigste at vi husker på nå?

– Vi må ikke glemme at dette er enda verre for andre. Vi må for eksempel ikke mistet blikket på flyktningkrisen i Moria. Det er ikke sånn at vi ikke kan ha det vanskelig ­– det er helt greit å si at dette er tøft – men de som har det verre finnes fortsatt. Solidaritet. Det er det aller viktigste.

Hva gjør deg lykkelig?

– Jeg blir ganske lykkelig av barna mine, jeg tar meg selv i å stirre mye på dem om dagen. Tilpasningsdyktigheten deres gjør meg varm. De opplever en stor omveltning i hverdagen, og det rører meg at de tilsynelatende takler det så bra. Det virker som de koser seg ganske mye med å være hjemme, de finner sin rytme. Litt gnaging mellom både små og store blir det jo, men det er fint å merke at det går, dette også.

Hva er ditt beste tips for denne koronavåren?

– De første ukene, da det ikke var påskeferie, ble jeg litt provosert av alle som sa vi kunne lese masse og bruke denne tiden til sånt. Jeg har ikke lest noe. Men det å se på naturen gir mening, dyp mening. Naturen er jo uberørt av alt dette, og får kanskje stå mer i ro nå enn før. Tipset mitt må være gå ut i skogen, ta med deg noen kvister hjem, se knoppene springe ut og vær litt botaniker.

Hva er det første du skal gjøre når virusfaren er over?

– Da skal jeg dra inn til Oslo og klemme på bestevenninnen min og kollegaene mine på Dramatikkens Hus – og på mamma. Det er godt å se ansikter på Whereby, og jeg savner overhodet ikke butikker eller sånt. Denne krisen gjør sikkert noe bra med forbruksvanene mine. Men når det hele er over, skal jeg klemme masse.

Les også: – Ja, vi elsker kjipe kjerringer (+)