Annie fyller 101 år på kvinnedagen

Av: Kathrine Geard/Fagbladet

Da Norsk Kommuneforbund (NKF) ble stiftet for 100 år siden, var det kommende medlemmet Annie Arnesen allerede elleve måneder gammel. Født på kvinnedagen 8. mars i 1919, året da amtene ble til fylker, åttetimersdagen lovfestet, produksjon og salg av brennevin forbudt, og den allmenne stemmeretten endelig reell fordi folk som gikk på fattigkassa ikke lenger ble utestengt.

– Jeg meldte meg inn i kommuneforbundet rett etter at jeg hadde begynt på Onsøyheimen, opplyser Annie fra godstolen hjemme på Gressvik i Fredrikstad kommune.

Les også: «Bli med og lage tidenes kvinneuke»

Mamma til en 80-åring

Her bor bestemora, oldemora og tippoldemora alene i en leilighet for eldre. Synet er sterkt svekket og hørselen skranter, men ellers er det en imponerende sprek hundreåring vi snakker med.

Hun går daglig tur med rullatoren, og hvis hun får følge og hjelp til å finne varene, går hun gjerne i matbutikken og handler selv.

Men det er den yngste datteren Gerd Elisabeth som tar seg av hus- og tøyvask. Hun er 70 år mens eldstedatteren, Anne Lise, blir 80 i oktober i år.

– Det er ufattelig, sier Annie og smiler litt over å være mor til så gamle barn.

Hun hadde også en sønn, Hans Jørgen, men han døde brått i en alder av 68. Mannen Ludvig var enda yngre da hans hjerte stoppet, og Annie ble enke som 58-åring.

Saken fortsetter under bildet. 

Annie var aktiv i Arbeiderpartiet i Onsøy den gang det var en egen kommune. Hun har stolt av hva de fikk til i lokalmiljøet. Foto: Kathrine Geard

Husmorvikar

De to falt for hverandre på en fest i ungdomsforeningen og giftet seg i 1939. To av barna ble født under krigen. Ludvig ble platearbeider på Fredrikstad Mekaniske Verksted og jobbet siden for Panco plast.

Annie var lenge hjemmeværende med barna.

– Det var vi helt nødt til den gangen. Det var veldig tungvint å stelle et hus og vaske tøy.

Men da yngstemann var ti, begynte hun å ta strøjobber og midlertidig arbeid. Blant annet en periode som husmorvikar, en ny yrkesgruppe som kommuneforbundet hadde sørget for å organisere. Men Annie ble ikke selv fagorganisert før hun kom til Onsøyheimen i 1974, i en tid da dette var en sterk trend. I denne perioden nådde kvinneandelen i forbundet 50 prosent og en voldsom medlemsvekst gjorde NKF til LOs klart største forbund.

Saken fortsetter under bildet.

Annie var lenge hjemmeværende med barna. – Det var vi helt nødt til den gangen. Foto: Kathrine Geard

Rekruttert av OL-mester

På Onsøyheimen gjorde Annie oppgaver der det trengtes. Mest rengjøring, men også mye stell.

– Det var Leif Jenssen som kom og spurte. «Vi skal ikke skrive dere inn i fagforeninga, da?»

Han kunne friste med et veldig godt tilbud til nye medlemmer også. Nemlig gratis innboforsikring.

– Jeg tror det tilbudet var nytt den gangen. Forsikringen har jeg nytt godt av helt til i dag.

Kommuneforbundets rekrutterer var vaktmester på Onsøyhjemmet, men viden kjent for noe helt annet. I 1972 ble Jenssen olympisk mester i vektløfting i klasse lett tungvekt.

Lokalt var han også kjent som sønn av sin far, Jens Jenssen. En framtredende Arbeiderpartimann i kommunepolitikken, som Annie hadde mye med å gjøre ettersom hun satt i kommunestyret og skolestyret for Ap på 60- og 70-tallet.

Les også: – Målet er å løfte like mye som Leif Jenssen

Bygde velferdssamfunnet

Onsøy var egen kommune den gangen og Ap det fullstendig dominerende partiet. Det som partiet bestemte internt, var sikret flertall i kommunestyret.

– Det var en enkel sak å drive politikk den gangen, sier Annie og forteller stolt om flere skoler og mye annet de fikk reist i en tid da landet var langt fattigere enn nå.

Hun engasjerte seg også i det lokale samvirkelaget og innenfor det kristne foreningslivet. I kommuneforbundet derimot var hun aldri annet enn menig medlem. Men organisert er hun fortsatt. Medlemskortet til etterfølgeren Fagforbundet ligger i lommeboka. Veteranen har aldri tvilt på betydningen av fagorganisering.

– Veldig mange i dag er ikke organisert, og har ikke de fordelene de organiserte har. De kan egentlig ikke forlange noe.

Jobbet for å senke pensjonsalderen

Akkurat som det var selvsagt for Annie å gå inn i Kommuneforbundet, var det en selvfølge å gå av ved fylte 67 år. Hun hadde jo selv arbeidet for at pensjonsalderen på 70 år skulle senkes. Men som 67-åring var Annie veldig sprek og orket egentlig ikke tanken på å slutte, innrømmer hun. Allerede da mannen døde kunne hun sluttet og levd av enkepensjon. Men det kom ikke på tale. For henne var jobben og gode kolleger å snakke med livsnødvendig etter at hun ble alene.

– Jeg ble så lenge jeg kunne, men sluttet helt frivillig, for det var så mange unge som sto i kø og venta på jobb.

Les også: «Pensjonister har de samme utgiftene som alle andre – hvorfor blir vi ikke med på lønnsutviklingen?»