Nyheter

Andreas slet med spiseforstyrrelser i åtte år

Anoreksi er psykiatriens dødeligste lidelse. Da Andreas Haugen (25) sluttet å spise som 17-åring, hadde han aldri følt seg bedre. – Det er rart å tenke på hvor syk jeg var, sier han.

Av: Sindre Nordengen

– Spiseforstyrrelser blir sett på som en typisk jentelidelse, men min største motivasjon for å stå frem med min historie er å få frem at dette også er noe gutter sliter med, sier Andreas Haugen (25) fra Fredrikstad.

Desember 2011: De siste seks ukene har ikke Andreas spist; han ligger for det meste hjemme og sover. Han har ikke overskudd til noe som helst. Bare det å barbere seg kan han bruke en time på, og må hvile i fem-seks timer etterpå. Foreldrene er alvorlig bekymret. Andreas er døden nær på grunn av begynnende organsvikt da foreldrene til slutt får ham innlagt på Haldenklinikken. For å klare å stå på beina, må han støttes ut i bilen. De første ukene får han ikke lov av legene til å forlate rommet sitt. De er redde hjertet hans ikke vil tåle den belastningen det er å gå. For å bli vant til å spise igjen, får Andreas små porsjoner med næringsdrikk.

Andreas er 17 år, 193 høy og veier 61 kilo da han blir innlagt for første gang.

LES OGSÅ: I høst døde Lene (33) av anoreksi. Nå kommer filmen om hennes liv (DA+)

Født med tre nyrer

I oppveksten var han som barn flest, men i sjetteklasse begynte Andreas, som er født med tre nyrer, å merke at han fikk smerter i venstre side i magen. Da Andreas, som har vært en aktiv fotballspiller siden han var seks år, begynner på ungdomsskolen, er smertene så ille at han må slutte med all fysisk aktivitet. Han blir mer passiv, og er mye borte fra skolen, men så lenge Andreas er i ro så klarer han å holde smertene noenlunde i sjakk.

I niendeklasse, etter i tre år å ha «kranglet» med sykehuset om hvorvidt smertene kom på grunn av den tredje nyren, får Andreas innvilget operasjon.

– Det gjorde noe med psyken min at jeg ikke ble trodd.

Operasjonen er vellykket, og Andreas blir kvitt smertene. I tiden etterpå vil han ta livet tilbake. Han gjør det bedre på skolen og begynner å trene igjen. De siste årene har han gått opp i vekt på grunn av all stillesittingen, og da de kiloene begynner å rase av etter kort tid, får han blod på tann og vil gå ned enda mer.

På videregående begynner Andreas på helse- og oppvekstfag og føler han får en mulighet til å begynne på nytt.

– Jeg ville prestere på alle måter, men ble aldri fornøyd, sier Andreas som begynte å trene enda mer.

Andreas sluttet å spille fotball, og begynte i stedet på et treningssenter hvor han var fem ganger i uken, i tillegg til han gikk tur hver dag.

– Det er ingen 16-åringer som går tur hver dag.

Andreas fortalte aldri noe til noen om hvordan han hadde det.

– Jeg skjønte ikke selv hva som var galt.

Etter hvert begynner Andreas å droppe å spise frokost og lot være å spise skolemat. Sommeren før han skal begynne i andreklasse på videregående, bestemmer han seg for å slutte å spise og begynner gradvis å trappe ned på alle måltider. Utover høsten, etter han har sluttet på skolen fordi han ikke har overskudd til å henge med og sitter og sover i timene, spiser han ikke lenger i det hele tatt.

Er Andreas ute og går tur, må han ofte hentes fordi han ikke har krefter til å komme seg hjem. Til slutt klarer han nesten ikke å gå i det hele tatt og i tiden før han blir innlagt på Haldenklinikken, er han bare en skygge av seg selv.

I oppveksten var han som barn flest. De siste to årene har Andreas vært frisk, men hadde det ikke vært for oppholdene på Haldenklinikken, vet ikke 25-åringen hvordan det ville ha gått.

I oppveksten var han som barn flest. De siste to årene har Andreas vært frisk, men hadde det ikke vært for oppholdene på Haldenklinikken, vet ikke 25-åringen hvordan det ville ha gått. Foto: Privat

LES OGSÅ: Et nærstudium av en sykdom. Filmanmeldelse: «Selvportrett» (DA+)

Sterkt redusert

Den første tiden på Haldenklinikken er et vagt minne, men Andreas husker at han ikke orket stort og sov mye.

– Det tok lang tid før jeg fikk tilbake energien.

Målet hans var å nå idealvekten klinikken hadde bestemt, så skulle han ut derifra. Etter et halvt år oppnår han minimumsvekten på 75 kilo og skriver seg ut.

– 75 kilo er heller ikke mye når du er 193 høy.

Da Andreas slapp ut, fortsatte han den gamle livsstilen med å spise lite og trene mye. Etter tre måneder var han tilbake på Haldenklinikken. Andreas tok selv kontakt før det gikk for langt, og ble værende der et halvt år.

De neste tre årene fungerer Andreas tilsynelatende. Han fullfører videregående, tar fagbrev, får seg jobb, og omgivelsene tror at han er frisk. Det ingen vet, er at for Andreas er mat fortsatt hans verste fiende.

– Maten kontrollerte livet mitt, og jeg levde i et strengt regime med tanke på hva og hvor mye jeg spiste.

På dette tidspunktet veide Andreas 70 kilo.

– Jeg følte meg feit hvis jeg veide et gram mer, sier Andreas og utdyper:

– Jeg hadde det ikke bra, men jeg tillot meg ikke å kjenne etter og opprettholdt fasaden.

Var Andreas med familien på restaurant og bestilte en rett uten majones, men likevel fikk majones fordi servitøren hadde glemt å gi kokken beskjed, tippet det over for han.

– Jeg fikk noia.

I 2016 kom Andreas til et punkt hvor han kjente at han ikke orket mer. Det livet han levde, var ikke noe liv.

– Da jeg forstod at anoreksien var i ferd med å ødelegge livet mitt, var jeg moden nok til å ta tak i det. Jeg ville ikke kaste bort mer av livet mitt på å være syk.

LEDER: «Selvhjelpsgrupper bygger trygge relasjoner»

I fjor sommer fikk Andreas, som er tidligere fotballspiller og jobber som lagleder for Skogstrand IL, Fredrikstads hederspris under Pride-feiringen for åpenheten hans rundt det å være homofil i et fotballmiljø. – Å få en sånn pris gir meg motivasjon til å fortsette jobben med å kjempe for at alle skal føle seg velkomne og gode nok som de er.

I fjor sommer fikk Andreas, som er tidligere fotballspiller og jobber som lagleder for Skogstrand IL, Fredrikstads hederspris under Pride-feiringen for åpenheten hans rundt det å være homofil i et fotballmiljø. – Å få en sånn pris gir meg motivasjon til å fortsette jobben med å kjempe for at alle skal føle seg velkomne og gode nok som de er. Foto: Privat

Vendepunktet

Da han kom tilbake til Haldenklinikken, møtte han en psykolog som utfordret Andreas til å finne ut av hvorfor han var dårlig, og jobbe med det.

– Det var et vendepunkt.

Andreas, som hadde kjent mye på at han ikke ble trodd for smertene han hadde i tenårene, lærte å akseptere og legge bak seg det som hadde vært.

– Og jeg utfordret angsten jeg hadde for å gi slipp på kontrollen.

De siste to årene har Andreas vært frisk, men hadde det ikke vært for oppholdene på Haldenklinikken, vet ikke 25-åringen hvordan det ville ha gått.

– De har vært med på å gjøre meg frisk, og har gitt meg en helt annen livskvalitet.

I dag synes Andreas det er rart å tenke på hvor syk han var.

– Jeg hadde ikke klart å utsette kroppen min for det samme i dag.

Før var Andreas en slave for mat. Nå har han et normalt forhold til det.

– Jeg kan spise hva jeg vil, og hvor mye jeg vil, uten at jeg krisemaksimerer lenger.

Blir Andreas bedt bort, så trenger han ikke lenger vite hva som skal serveres for å komme.

– Den største endringen er at jeg ikke lenger går rundt og tenker på mat, vekt og kroppen min hele tiden.

Motstridende stemmer

Tidligere, da Andreas så seg i speilet, så han både en person som var altfor tynn og en som godt kunne ta av noen kilo til. I flere år var han usikker på hvilken av stemmene han skulle stole på. Når han ser seg i speilet i dag, er han stolt av sitt eget speilbilde.

– Jeg har et avslappet forhold til hvordan jeg ser ut.

Før trente Andreas for å gå ned i vekt eller for å holde vekten stabil.

– Nå trener jeg for å ha en sunn og frisk kropp.

Da Andreas gikk på ungdomsskolen, forstod han at han likte gutter, men i flere år undertrykte han alt av følelser og dermed også seg selv. De siste årene har Andreas, som jobber som lagleder i breddedivisjonsklubben Skogstrand Idrettslag, vært åpen om legningen sin og i fjor sommer fikk han Fredrikstads hederspris under Pride-feiringen for åpenheten om å være homofil i et fotballmiljø. – Å få en sånn pris gir meg motivasjon til å fortsette jobben med å kjempe for åpenhet og for at alle skal føle seg velkomne og gode nok som de er.

For Andreas er det viktig å formidle at man kan bli helt frisk fra en spiseforstyrrelse.

– Det er mange myter om at det ikke går an, men det gjør det.

– Men, sier han.

– Du kan få masse hjelp, men du må ville bli frisk for å lykkes, sier Andreas og innrømmer at det har vært en lang prosess for han å komme dit.

Vil hjelpe andre

De siste årene har Andreas engasjert seg som frivillig i ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser i håp om å kunne gjøre det lettere for andre gutter å be om hjelp.

– Å vite at min historie kan hjelpe andre gir meg motivasjon til å fortsette å dele den.

I dag pleier Andreas å fleipe med at han har tatt en doktorgrad i spiseforstyrrelser.

– Å ha vært syk selv, har vært en fordel når jeg snakker med andre i samme situasjon. Jeg forstår mekanismene som ligger bak hvorfor folk gjør som de gjør, sier Andreas som fortiden utdanner seg til å bli lærer.

Andreas ønsker å jobbe på en ungdomsskole, og vil bli en lærer som fanger opp de som faller utenfor og gjøre en forskjell for dem.

– Det jeg selv har vært igjennom, har gjort det lettere for meg å se andre som sliter.

Hvis Andreas kunne velge, skulle han gjerne vært de åtte årene med spiseforstyrrelser foruten, men samtidig kan han ikke se for seg hvem han hadde vært uten.

– På godt og vondt er jeg glad for de erfaringene jeg har fått. De har gjort meg mer bevisst på at folk er mer enn det du bare ser.

– Andreas åpenhet er viktig for å få vekk tabu og myter om at dette er en jentelidelse, sier psykologspesialist Bente Sommerfeldt.

– Andreas' åpenhet er viktig for å få vekk tabu og myter om at dette er en jentelidelse, sier psykologspesialist Bente Sommerfeldt. Foto: Privat

Psykologspesialist: – Å komme tidlig til behandling kan begrense sykdomsutvikling

Å ha en spiseforstyrrelse betyr å være overopptatt av kropp, vekt og utseende, og at dette er knyttet til en helsefarlig atferd, som å sulte seg, overspise, kaste opp, overdreven fysisk aktivitet og misbruk av medikamenter.

– Hun eller han kan kjenne seg styrt av slike tanker og følelser. En side ved lidelsene er atferden, en vel så alvorlig kan være opplevelsen av å føle seg som besatt, og å være fanget i et tvangspreget regnestykkehelvete av kalorier, gram, kilo og centimeter. Dette forstyrrer skole, arbeid og sosialt liv, sier Bente Sommerfeldt, psykologspesialist og faglig direktør i Villa Sult – Institutt for spiseforstyrrelser.

En person med en spiseforstyrrelse strever gjerne på tre områder. Det er mat og kropp. Det er tanker og følelser. Og det er det sosiale. – Vi behandlere har viet altfor lite oppmerksomhet til det siste. Ikke bare blir fremtid og helse ødelagt for unge mennesker, drømmer går tapt, men familiemedlemmer blir også rammet hardt.

Man skjønner at man har en spiseforstyrrelse når tanker og atferd i forhold til mat og vekt begynner å begrense livsutfoldelsen og forringer livskvaliteten. –Spiseforstyrrelser er psykiske lidelser. Den som har en spiseforstyrrelse har ikke bare vansker med å forholde seg til mat, men også til egne tanker og følelser, og ofte til andre mennesker. Overopptattheten av mat og kropp tar ofte så mye tid og kapasitet, og det sosiale er noe av det første som ødelegges.

Spiseforstyrrelser er medisinske tilstander som reduserer livskvalitet og tar liv. Anoreksi er psykiatriens dødeligste lidelse. En som har anoreksi tenker på mat og kalorier nesten hele tiden. - Mange kan i perioder oppleve at anoreksi gir dem en følelse av mestring, kontroll og følelse av å få til noe. Den mest vanlige følelsen hos mange med anoreksi er «ambivalens» til forandring. Dette er viktig for oss hjelpere å forstå. Det hjelper ikke bare å redusere undervekten. I behandling må vi vise at vi kan forstå at spiseforstyrrelsen har en rekke funksjoner – det en løsning, som også blir problemet. Vi må jobbe med «dobbeltsporet», både symptomreduksjon og personen bak spiseforstyrrelsen.

Sommerfeldt tror det kan være betydelige mørketall for spiseforstyrrelser hos menn. – Spiseforstyrrelser omtales ofte som jenters og kvinners lidelse. Dette kan gjøre det vanskeligere for menn å oppsøke hjelp. Det er vanskelig nok å ha en spiseforstyrrelse, om man ikke i tillegg skal skamme seg over at man lider av «jentelidelsen», sier Sommerfeldt som er opptatt av å formidle at man kan bli frisk fra en spiseforstyrrelse. – Det er viktig å spre behandlingsoptimisme og håp både for dem som er rammet, for de som er rundt og også for hjelperne. Å komme tidlig til behandling kan begrense sykdomsutvikling, samt fremme et mer nyansert bilde av behandling og prognoser som sprer håp og optimisme.

– Andreas åpenhet er viktig for å få vekk tabu og myter om at dette er en jentelidelse, sier psykologspesialist Bente Sommerfeldt.

Landsdekkende interesseorganisasjon

ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser, som ble opprettet i 1983, er en landsdekkende interesseorganisasjon for alle som er berørt av problematikk rundt mat, kropp og selvfølelse og deres nærstående. ROS, som er et lavterskel tilbud som ikke krever henvisning, tilbyr gratis råd, informasjon og veiledning både gjennom personlige samtaler, chat, telefon og e-post. For kontakt, tlf: 94817818, e-post: veiledning@nettros.no eller besøk hjemmesiden nettros.no

Generalsekretær i ROS, Irene Kingswick, retter en stor takk til Andreas som gjør sin egen sårbarhet om til styrke.

– Det krever både mot og styrke å stå offentlig frem med sin spiseforstyrrelse. Spesielt gjelder dette menn som dessverre i alt for liten grad våger å stå frem med sitt kompliserte forhold til kropp, mat og følelser.

Per i dag er det bare 7 prosent av ROS totale henvendelser på nærmere 9000 per år som er fra menn.

– Vi håper denne prosentandelen vil endre seg drastisk, men vi trenger all den drahjelp vi kan få fra gutter og menn som sliter med denne problematikken. Gode og trygge forbilder er en stor støtte for andre som lider mer i det skjulte, sier Kingswick.