– Dyrekjøpt dybdesyn gir en ekstra dimensjon

Det var i høst vi fortalte historien til Boo Franzon, 49–åringen som pleide å sove bak et veggmaleri i St. Hansfjellet. Nå sitter vi i en krok på Daghøyskolen i Fredrikstad.

Skolen – og tidgivere – er grunnen til at Boo har overlevd krasjlandingene sine.

PORTRETT: Trygve Skaug: – Jeg skriver for dem som trenger det, og for oss som er igjen (Demokraten+)

– Et ekte og unikt perspektiv

Rett før jul hadde Daghøyskolen salgsutstilling, og en av de som solgte godt, var Boo.

– Hvorfor tror du bildene hans er så populære?

– Boo har sans for motiver. Og han går av og til nærmere enn mange andre, sier leder for Daghøyskolen, Svein Gurvin.

– Jeg har ingen fototeknisk utdanning å vise til, så jeg uttaler meg generelt. Men jeg tror mange opplever mye av det som selges er litt for «fint», mens i Boo sine arbeider er det ekthet og noe ærlig. Det er amatørfoto, men de representerer et levd liv. At de selger godt, viser jo at det treffer.

Glir ikke forbi lenger

Tre andre gode grunner til at Boo har klart seg så bra, sitter med hver sin kaffekopp. Lars-Egil Pedersen og Marita Nilsbakken er begge tidgivere, mens Stian Soli har blitt en nær og god venn av Boo.

– Vi begynte før Steg for Steg begynte i Fredrikstad. Han har en helt utrolig historie, som jeg har fortalt om i sangen og prosjektet «Livet glir forbi». 1. mai i 2018 var Boo med på scenen, på Blå Grotte, og sang det siste verset i sangen om seg selv. Jeg har aldri vært med på noe så sterkt. Nå har vi vært gode venner i tre år, det er en grunn til at han feiret jul hjemme hos meg i år, for å si det sånn, sier Soli.

– Det er godt å ha Stian og tidgiverne mine der, sier Boo, som tydeligvis har funnet fotfeste. Livet glir ikke lenger forbi.

LES OGSÅ: – Det er i 2020 fortsatt et kjent syn at innsatte løslates med en søplesekk i hånda

Å snuble i trygghet

Å få et liv tilbake på beina, som man har brukt flere tiår på å ødelegge, tar tid. Det er hull i den veien, det er oppoverbakker, og det er utforbakker. Det innebærer tilbakefall, snubling, prøving og feiling.

– Hva har vært det vanskeligste i relasjonen til Boo i denne tida?

– Glippsonene. Når han har snubla. Da kan det være vanskelig å vite hva man skal gjøre. Eller ikke gjøre. Å finne en ro i hverandre, en trygghet om at selv om han snubler, så er jeg i hjørnet hans, sier Soli.

– Da er jeg der for han, uansett.

Boo nikker.

– Det viktiste har bare vært at de er der. Å vite at jeg har noen der, er det som har gjort den store forskjellen. Det har gitt meg samhold.

– Hva tenker du er grunnen til at bildene hans selger godt. Stian?

– De erfaringene Boo har, har gitt ham et dybdesyn som ikke andre har.

LES OGSÅ: – I det rommet møtte jeg døden. Den bare var der. Fylte hele rommet (Demokraten+)

Når du kan lukte farger

En av tidgiverne til Boo, Lars-Egil Pedersen, peker på ensomheten som en av hovedårsakene til at veien ut av rus er full av hull, hull der tilbakefallene sniker seg inn.

– En rusavhengig i eget selskap, er jævlig dårlig selskap, sier tidgiver Pedersen.

Det er periodene med tilbakefall som i mange tilfeller tar livet av folk. Feilberegning av doser, handlinger i rus som fører til ulykker og utilsiktede selvdødsfall.

– En oppsøker kanskje gamle miljøer for ikke å være alene. Har man ikke en tidgiver, en balanse, er det noe sånt som 85 prosent som glipper i begynnelsen.

I et av Boos egne tilbakefall på 90-tallet, var han så nær døden at han luktet farger.

– Hjernen skiller ut stoffer når du er helt på grensen til å dø. Det blir fint og svevende, og jeg så masse farger, og jeg kunne lukte fargene, forteller Boo.

Et problem med tilbakefall, er at mange institusjoner fortsatt praktiserer utestenging som konsekvens.

– Rus handler ikke om moral. Det er en sykdom. Når du har kreft og får tilbakefall, blir du ikke utestengt fra behandlingen hvis kreften blusser opp igjen, mener Pedersen.

– Og løsningen for én person, er ikke den samme for en annen. Men det viktigste er å slutte å skylde på andre, og ta ansvar selv. Det er det første man må gjøre. Å ta ansvar, og lære seg å leve, skyter Soli inn.

Tid gir samhold

Steg for Steg er et overgangstilbud i regi av Blå Kors for mennesker med avhengighetsproblematikk og et ønske om et «vanlig liv». Tilbudet er tilgjengelig for deltakeren før, under og etter behandling eller soning. Steg for Steg er også for mennesker som på egenhånd har klart å komme ut av avhengighet.

Mye av det som får hverdagen til å gå rundt er stille kunnskap. Den bygges opp av erfaring, og over tid. Blå Kors Steg for Steg kaller det hverdagskompetanse – praktiske og sosiale ferdigheter som er nødvendige for å få til et «vanlig liv».

– Det vi gjør mest av er bare helt vanlige ting: sender tekstmeldinger, tar en kaffe, eller går en tur, sier den andre tidgiveren til Boo, Marita Nilsbakken.

– Jeg ville gi av tiden min til Boo, fordi det alltid har ligget i meg å gjøre noe frivillig, å bidra. Så jeg lette meg fram til steder der jeg kan bidra, sier Nilsbakken, som til daglig jobber i hjemmesykepleien.

Tidgivere er Blå Kors Steg for Steg sitt viktigste verktøy og virkemiddel for at deltakerne skal oppnå sine mål. Tidgivere er frivillige, vanlige folk med ulik bakgrunn og kompetanse, som matches opp mot deltakerens behov, mål og interesser. De er like forskjellige som deltakerne. Deres rolle er å støtte deltakeren i avtalte oppgaver og aktiviteter. Fordi behovene er allsidige, er aktivitetene allsidige.