– Det er ikke oss i Språkrådet som bestemmer hva innbyggerne i et fylke kalles, sier Daniel Ims hos Språkrådet.
– Det vokser fram i bruk på folkemunne. For eksempel «rogalending» om folk i Rogaland. Men det er ikke alle som har en benevning på den måten. Folk fra Sogn og Fjordane benevnes ikke på fylkesnivå, men heller som «sunnfjording» eller «nordfjording», sier han.
Et forslag på hva Viken-innbyggerne kan kalles, som er historisk forankret, er «Vikværing».
LES OGSÅ: Slik blir Viken
«Vikinger» blir historisk feil
Mange har stilt spørsmål, blant annet på Demokratens Facebook-sider, om vi kan kalle oss vikinger nå.
– I utgangspunktet betyr «viking» noe annet. Ordet «viking» er et substantiv og brukes nå om alle som levde i tiden definert som «vikingtiden». Så det blir feil.
– Ordet brukes også om «å dra i viking»?
– Ja, det stemmer. Ordet knytter seg muligens til et verb, selv om det også har vært forklart med at det har sitt opphav i «Vika». Men i norrønt var ordet brukt i så vid forstand at det neppe kan knyttes direkte til området rundt Oslofjorden. Og i dag er ordet «viking» brukt om alle som dro i viking, og om den historiske perioden.
– Det blir ingen ny vikingtid i Norge?
– Nei, jeg tror ikke det.
LES OGSÅ: – Østfold har gitt meg mer, enn jeg har gitt Østfold (Demokraten+)
De lokale forankringene består
Uansett hva man ender opp med å kalle innbyggerne i dagens Viken, vil man fortsette å identifisere seg på lokalt nivå, tror avdelingsleder Tone Stenbek i Viken fylkeskommune.
– Hva tenker dere i fylkeskommunen om hva vi som befolkning skal kalle oss, når vi bor i Viken og ikke Østfold. Tidligere var vi Østfoldinger. Hva er vi nå?
– Det er nok ikke sånn at fylkeskommunen bestemmer slike språklige ting som hva folk vil kalle seg når de er fra et geografisk område som Viken. Vi er selvsagt alle innbyggere i Viken. Ut over det så vil vel folk fortsatt være knyttet til nærområdet sitt (man er sarping, onsøyværing, østfolding etc.).
LES OGSÅ: Nå er NRK Østfold historie
Vikværinger i Viken
Viken eller Viki (norrønt: Fold(in), Vík(in)) er opprinnelig et historisk navn på området rundt Oslofjorden. Begrepet var i alminnelig bruk i vikingtiden og middelalderen. Viken strakk seg fra Gøta elv i øst til Rygjarbit (trolig Gjernestangen) i vest, og bestod av fylkene Vestfold, Vingulmork (Det gamle Vingulmark omfattet dagens Østfold, Follo, Oslo, Asker, Bærum, Røyken og Hurum, samt Eiker og Lier) og Ranike (den nordlige delen av dagens Bohuslän).
I Viken snakket man «vikværsk».
Mange av karakteristikkene i Østfold- og Grenlands-dialekten henger igjen fra norrønt, som den særegne L-en og «ær»-endinger, som er en svekking av a-endelsen: kasta – kasta/kastæ, og brua – brua/bruæ.
Dette gjelder også for flertallsendelsene -er og -ene i hankjønn og enkelte hunkjønnsord. Dette svarer til bruken av a i nynorsk, historisk a har blitt svekka til æ: biler – bilær, og bilene – bilane/bilæne
Et annet karakteristisk fenomen er ordet ente (ikke) som spesielt kan høres i Østfold, men også i formen inte i eldre vestfoldske dialekter.
Bøyingsreglene i vikværsk tilsvarer i stor grad det som gjelder for nynorsk; Vikværsk har kløyvd infinitiv.
LES OGSÅ: Det må en grunnlovsendring til for å rokke ved Østfoldbenken (Demokraten+)
---
Om ordet «viking»
- I følge Store Norske Leksikon er det etymologiske opphavet til «viking» omstridt.
- Norrønt hadde to ord som «viking» kan stamme fra. Víkingr (hankjønn, flertall víkingar) refererte til en person, mens víking (hunkjønn) innebar en aktivitet; noe som personer gjorde (å dra i viking).
- Ifølge én forklaring skal det være avledet av hunkjønnsordet vík (bukt), eller det beslektede víkja («å vike»), altså noen som trekker seg tilbake til, eller gjemmer seg i, en vik for å gjøre strandhogg eller vente på forbipasserende handelsskip som kan angripes.
- Vikingtiden er en betegnelse brukt på tidsrommet fra omkring 800 til omkring 1050, særlig i Norden og til dels i andre regioner, som på de britiske øyer.
- I europeisk historie er denne perioden en del av tidlig middelalder, mens arkeologer ofte bruker betegnelsen yngre jernalder. Vikingtiden kjennetegnes av befolkningsvekst, landnåm, økt handel med Europa, sentralisering av makt og overgangen fra norrøn religion til kristendom.
---
