Christian Frederik, med base i Moss, gjorde opprør mot Kielfreden

Av Åsmund Svendsen, Førsteamanuensis historiker ved Folkehøgskulen i Volda

Ved siden av okkupasjonshistorien 1940–1945, er 1814 Norges mest sentrale nasjonale fortelling. Den definerer det nasjonale fellesskapet og er startpunkt for historien om det moderne Norge.

Historien om 1814 er et tredelt drama, som begynner i januar og slutter i november. Første akt, som har 17. mai som høydepunkt, er mest populært. Dermed blir 1814 synonymt med 17. mai, som av mange oppleves som sluttpunkt for hele året 1814. Skjedde det noe etter dette, kan man spørre seg?

Østfold har plikt til å fortelle

De to neste aktene er minst like interessante. For vårt fylke er andre akt særlig sentral, tida fra Eidsvoll i mai til Østfold og Moss i august. Andre akt er en glemt gullgruve, preget av dramatikk og store følelser. Dette peker fram mot tredje og avsluttende akt i fortellingen, høsten 1814 som slutter med kongevalget og inngåelsen av unionen med Sverige 4. november. Foruten noe sølle historikere, kjenner nesten ingen historien om 1814 etter 17. mai. Dette er dypt alvorlig: Østfold har en plikt til å fortelle andre akt med en høy og tydelig stemme.

For Østfolds del bæres andre akt oppe av to søyler; krigen og freden. Kjente steder er blant annet Gamlebyen i Fredrikstad og Fredriksten festning når det gjelder krigen, og Spydeberg prestegård og Konvensjonsgården i Moss når det gjelder freden. Mossekonvensjonen 14. august er vendepunktet i andre akt av 1814-historien. Derfra går historien videre til siste akt, som først og fremst foregår i Oslo.

Første del av historien tar oss fra den nordiske vinteren i januar til den nordiske våren. 17. mai er det store høydepunktet, hvor alt samles i et storstilt skue på Eidsvoll. Ikke alle husker historien like godt, derfor en rask skisse. Fra 1380 til 1814 var Norge i union med Danmark.

Karl Johan skulle ha Norge

I kjølvannet av Den store franske revolusjon 1789 kom Napoleon til makten i Frankrike. Snart ville keiseren legge Europa under seg. Høsten 1807 ble Danmark-Norge presset inn i en allianse med Napoleon, som snart viste seg å være taperlaget. For Sverige så det helt annerledes ut. I 1810 valgte kongeriket i øst seg en ny arvefyrste, den styrtrike marskalken til Napoleon, Jean Baptiste Bernadotte, eller Karl Johan som han ble hetende nå. Under hans ledelse bygde Sverige først en allianse med Russland, dernest med England.

Høsten 1813 var Napoleon slått, og snart truet Karl Johan Danmark. Han ønsket fred på én betingelse: han skulle ha Norge, et krav både Russland og England støttet. Det fikk han. I Kielfreden, undertegnet 14. januar 1814, ga den dansk-norske kongen Frederik VI fra seg Norge.

Opprør mot Kielfreden

Først et par uker etterpå fikk stattholderen i Norge rede på det som var skjedd. Stattholderen var Christian Frederik, arveprins i Danmark, en ungdom som hadde kommet til Norge i mai 1813. Historien om hvordan han kom til Norge har en liten Østfold-vri. Kysten var blokkert av engelske og svenske skip. Prinsen visste råd, kledde seg som matros og i en liten fiskekutter satte han over Kattegat, snek han seg opp langs den svenske skjærgården, over Sekken og inn Herføllrenna til de myke øyene ytterst i Oslofjorden, Hvaler. På den tida holdt en del av kystforsvaret til på Søndre Sandøy, en liten armada av ro-sjalupper bygd opp etter at britene tok med seg den dansk-norske flåten fra København i september 1807.

Christian Frederik reiste opprør mot Kielfreden. En union med Sverige måtte unngås. Først handlet det om fedrearven for Christian Frederik; her kom en oppkomling av en sakførersønn fra Pau i Frankrike og skulle bli norsk konge. Snart gikk det opp for ham at det handlet om folket og nasjonen. Etter råd fra gode hjelpere innkalte Christian Frederik en riksforsamling på Eidsvoll. Landet skulle få en grunnlov, en konstitusjon, en helt ny politisk plattform.

Gregers Winther Wulfsberg fra Moss

Fra 10. april satt 112 menn sammen på Eidsvoll. Fra Østfold møtte det én mann hver fra byene, Halden, Fredrikstad og Moss, og to menn fra amtet. Amtet besto av alle prestegjeld i fylket. Vi vet godt hvordan Eidsvollmennene ble valgt og hvem de var. Utsendingen fra Moss het Gregers Winther Wulfsberg, var jurist og embetsmann og hadde blitt valgt av 105 borgere 25. februar. Valget foregikk i den velstelte, hvite korsdelte trekirken, som lå der hvor dagens kirke ligger.

Med Grunnloven av 17. mai 1814 var det norske opprøret fullbyrdet. Samme dag ble prins Christian Frederik valgt til konge. Det må ha vært et stolt øyeblikk. Eidsvollmennene kjente historien. For første gang siden 1300-tallet ble det valgt en konge som bare skulle være konge for Norge. Nå gjaldt det bare å få anerkjennelsen fra hele verden på at Norge atter var et selvstendig og udelelig rike. Det var blitt den store drømmen for dem alle.

Neste akt i dramaet strekker seg gjennom sommeren til 14. august. Det begynner som et mellomspill, skiftende, uklart, usikkert, før det topper seg med krigen og til slutt fredsforhandlingene. Kort handler det om hvordan drømmen fra Eidsvoll møter verden, idealene som blir sprengt av realitetene. Spørsmålet er hvor mye drømmen var verd, og hvor langt den bar.