Nyheter

Trygve Skaug: Poet i eget land

– Verden blir ikke et bedre sted av at jeg lager posesuppe på TV, sier instagram-poeten Trygve Skaug.

Et av de mest populære diktene til Trygve Skaug består av én eneste setning:

«Husk at du er langt nede nå og at jeg har veldig lange armer» (Bildeserien Redningsvesten)

Det stemmer at han har lange armer. Det må man ha, for å rekke helt ned.

Les også: Følg med nå. Trygve Skaug skal si noe (+)

Lite kjent superkjendis

For alle som ikke vet: Trygve Skaug er kanskje verdens minst kjente superkjendis. Han er hvit i håret og svart i skjegget. Yin yang, på en måte. De som kjenner til han, kjenner han veldig godt. De som ikke aner hvem han er, skjønner ikke hvordan han kan ha solgt så mange plater og bøker, uten at de engang har hørt om fyren.

Men sjansen er ganske stor for at du har lest Trygve Skaugs dikt uten å vite om det. De er vevd inn i våre sosiale nettverk og deles ofte. Og hvis du ikke er så mye på internett, har du kanskje, eller ganske sikkert, hørt sangene hans på radio. Eller lest han på en vegg eller på noens arm, fordi noen tatoverte ordene hans på kroppen.

«Jeg vet ikke om du kommer gjennom sikkerhetskontrollen med alle piggene ute» (Kjevik lufthavn)

I våres ble han Norges mestselgende forfatter med boka «Følg med nå», en diktsamling for ungdom. Noen kaller han instagram-poeten, på grunn av antall følgere og den kontakten han har med folk der inne.

– Mann 34 år, chatter med folk i innboksen på Instagram. Ofte unge jenter. Det høres helt feil ut. Jeg hører jo det selv.

Men de som skriver til Trygve, er ikke bare jenter, og de er ikke bare unge. Og det at han svarer dem, er ikke så gærent. Det er egentlig ganske fint. Ikke bare for dem som får svar. Men for oss alle, for det er ganske ofte at diktene og sangene som var ment for én av oss, treffer oss alle.

– Jeg var bevisst på det da jeg skrev diktbok, at jeg alltid hadde noen i hodet da jeg skrev. Det er inspirerende å lage ting til folk. Jeg skriver hver gang hjertet er beveget av noe – noens historie, eller det kan være noe jeg ser på TV. En sak om flyktninger kan gjøre meg inspirert til å skrive om urettferdigheten. Kanskje jeg opplever sterkere hvordan jeg hadde hatt det hvis jeg var deg. Det blir som å kapsle inn en følelse, som stemmer med sånn du har det. Eller at andre tenker «å ja, det må vi tenke på», sagt på en uknotete måte. Jeg er en ganske vanlig og enkel fyr.

Portrettet fortsetter under bildet

Bistandsarbeid har preget Skaug, noen av de fineste konsertopplevelsene har han hatt i kirka. I forbindelse med årets tv-aksjon, skrev han «Husker du at du puttet på den pengen i den bøssa og tenkte jaja en dråpe i havet – så ble det plutselig en brønn». FOTO: MINA B. RÆGE

Bistandsarbeid har preget Skaug, noen av de fineste konsertopplevelsene har han hatt i kirka. I forbindelse med årets tv-aksjon, skrev han «Husker du at du puttet på den pengen i den bøssa og tenkte jaja en dråpe i havet – så ble det plutselig en brønn». FOTO: MINA B. RÆGE

Diktene og sangene til Trygve Skaug beveger seg inn i de små rommene som vi alle har inne i oss, de rommene der vi sitter og tenker at vi er helt alene. Der finner han oss. Det nytter ikke å leke gjemsel med Trygve. Han finner deg i kjelleren, ute på dypt vann, nede på bunnen, på vei opp. Kanskje det er grunnen til at han klart å gjøre poesi ukleint. Stuereint. Gitt det kred. Gjort det relevant. Gjort det delbart på Instagram, når det ikke er greit å dele andre visdomsord uten å bli dømt som boomer. Det med Instagram begynte for snart ti år siden, og det var ikke tilfeldig. Men det var ikke planlagt at det skulle bli så stort, heller.

– Jeg har alltid skrevet dikt og poesi. Skrev mye jeg ikke viste til folk, egentlig. Noe var safe fordi det var med bandet. Diktene var som en slags huskelapper, bare små tanker, noen ord, noen setninger. Når jeg spilte konserter ville jeg at ho av de førti som kom, som likte det jeg gjorde, skulle huske meg. På den tida var det ganske mange musikere som la ut en selfie av «dagens kontor». Men jeg tenkte at for det første så liker jeg ikke selfies, men så er det ikke så relevant for hun i Ålesund å se bilde av meg med en ny skjorte på «dagens kontor» når jeg spilte i Hamar eller Fredrikstad. Så da ville jeg heller legge ut en liten tanke. Så kunne vi føle det samme et par dager i uka. Også er det dumt å lage noe bare for å lage det, og ikke fordi jeg synes det er moro. Jeg har ikke noe behov for at de har det forholdet til meg. Men hvis jeg har noe på hjertet, kan jeg dele det jeg har å si. Og da deler vi noe, hun i Ålesund og han på Hamar og i Fredrikstad, også slipper jeg å ta selfies og det er fint. Han tar en pause. Pausene er en viktig del av dialogen, mye som hvilke ord han velger. Akkurat som i diktene hans. De har verken har tegnsetting eller store bokstaver. Det er mer åpent sånn.

Les også: «Ren poesi» skaper strid (+)

Du kødder ikke med gærne-Trygve

Til å være en såpass høy mann, med en så tydelig stemme og så viktig tilstedeværelse i livene til så mange, tar han overraskende liten plass i rommet. Han har blitt spurt om å være med på reality-TV et par ganger. Men sier han ikke vil hoppe opp og ned i synsfeltet til de som ikke har bedt om det.

– Verden blir ikke bedre av at jeg lager posesuppe på TV.

Det var Trygves fem år eldre bror som lærte ham å spille. Oppveksten i en kristen familie der alle var involvert i bygdas barne- og ungdomskor, som musikere, sangere, dirigenter og ledere har preget han. Han ble ikke mobbet. Men han kjente på utenforskap.

– Jeg var alltid han som er høyere enn de andre på klassebildene. Jeg ville være som alle andre, og spilte fotball en stund. Som forsvarsspiller var jeg stor og tung, og tok kanskje i litt mye noen ganger. Jeg mente aldri å skade noen. Jeg skulle bare stoppe ballen. Det ble gjerne to-tre gule og røde kort. Og mye benk.

En dag bestemte to eldre gutter på skolen seg for å banke han opp.

– De var tre år eldre enn meg, og skulle ta meg. De tok meg med bak skolen i friminuttet. Og alle som så oss, tenkte at nå fikk Trygve bank. Men så fikk jeg han ene på ryggen, og skulle bare vri han av meg. Det var ikke meningen, men han gikk rett i veggen. Etterpå var det bare jeg som kom ut fra bak skolen, og ikke de to som skulle ta meg. Da husker jeg at folk så på meg annerledes. Det ble sånn «ikke kødd med han gærne-Trygve».

Vi sitter i guttegarderoben på en nedlagt tinnfabrikk i Ørje. Tinnfabrikken er gjort om til kontorfellesskap og Trygve har tatt bolig i den gamle dusjen. Rommet er nøye innredet, det er duse farger på veggene og komfortable stoler som vil bli sittet lenge i. Retrogitarer henger på veggene, interiøret er trendy og ganske retro. Vi har varm, svart kaffe i koppen.

– Det var i tredje eller fjerde klasse. Det var helt rart, det endra seg over natta. Det var spesielt. Da kjente jeg første gang på at det andre tenkte om deg kunne ha så mye å si.

Årene har ikke bare vært snille med ham, kanskje spesielt ikke da han mistet troen på at han kunne leve av musikken etter at StMorritz ikke tok av, tross to utgivelser på Sony og rotasjon på NRK P1.

Utenfor henger sola tungt over Ørje. Vinteren er blek ennå. Men mørket kryper på. Ennå tilbyr solen litt lys, hvitt lys uten varme. Det durer i telefonen. Han må titte.

Les også: – Alt man må få sagt før man dør

God på bunnen

– Jeg må se om det er noen alarmer.

– Alarmer?

– Ja, meldinger som jeg må svare på.

Underforstått; noen meldinger haster mer enn andre.

Det er ikke lenge siden NRK viste dokumentaren «Trigger Warning», som fortalte om det mørke nettverket på Instagram, og om historien til brukeren @sebrapiken.

– Jeg har noen sider jeg følger, som nok er en del av et sånt community. Jeg må tenke over at jeg ikke er med på noe som kan trigge noe, eller som bygger opp at man må ha det sånn eller sånn for å få svar. Jeg vil lage ting som løfter eller trøster. Det er rikt.

«Klart du skal være ankeret mitt

hvem vil ha et anker som ikke vet hvordan det ser ut på bunnen»

Til nå har vi snakket om alt fra matlaging til oppvekst og gitarsamling. Jeg har lært at du ikke sender Trygve på kjøkkenet og forventer et gourmetmåltid. Det blir mest sannsynlig den posesuppa. Men til og med det hadde han syntes var vanskelig, for når oppskriften består av tre steg han likevel klarer å tøyse det til, så er det ekstra dårlig gjort mot dem som har laget den. Når han ikke klarer det engang, liksom.

Men det jeg har spurt om nå, er ikke lett å svare på. Det lugger i sjela.

– Har du selv vært på bunnen?

– Ja … jeg har kjellerdøra åpen. Jeg svinger ganske godt i humør – jeg går opp og ned den kjellertrappa en del ganger. Jeg er ikke redd for å gå ned. Men jeg er redd for angst. Jeg vil holde det på trygg avstand. Men jeg har skrevet noe bra når jeg har vært der nede og hentet gjenkjennelse i det jeg skriver om. Det er nyttig å vite om, å kjenne igjen de følelsene. Jeg må innimellom ta en opptelling. Og kjenne etter om det blir for mye.

Ofte hører han en stemme, ord som formes i bevisstheten. Hvor det kommer fra, vet han ikke.

– Jeg skriver til dem som trenger det, og alle oss som er igjen.

Tanken om å ikke strekke til, er alltid i bakgrunnen. Frykten for at han ikke når fram, ikke når ned, ikke når opp.

– Vi tenker hele tida at «gjorde jeg mitt». Vi har kanskje en irrasjonell tanke om vår egen betydning. Og tenker at hvis vi kunne gjort noe.

– Hvem passer på at Trygve har det bra?

– Jeg har et veldig fint nettverk. Også snakker jeg med psykolog. Jeg har bare gode ting å si om det å snakke med noen. Det er nok følelser i den andre enden av alt du lager. En god venn og kollega, Christian Ingebrigtsen har også fått meldinger om at «låta di redda livet mitt». Jeg tenkte å lage mer av det som kan vippe det den rette veien. Alt vi lager kan gjøre verden til et bedre sted. Og et verre sted. Jeg vil alltid lage noe som havner i den rette bunka.

– Hvorfor treffer du så godt, at mange velger å tatovere seg med diktene dine, tror du?

– Når noen setter ord på det man føler, om man leser det i en bok eller hører deg i en sang, da kan man kjenne at «ja, sånn er det». Da er man ikke alene, da er vi to om det vi har opplevd sammen.

Ny pause. Denne gangen varer stillheten lenger enn vanlig.

– Jeg har et vidt spekter av følelser, så kanskje jeg treffer gjennomsnittlig.

Og så ler han. En sånn rungende latter som spretter fra vegg til vegg og gir gjenklang i gitarene.

– Hvis man tar et sånt gammeldags speilreflekskamera … jeg har lang lukkertid og stor blenderåpning. Jeg klarer å ta inn mye lys når jeg ser noe positivt.

– Han ser virkeligheten og klarer å beskrive den

Heldigvis ser han mye godt, i en verden som er utfordrende for mange. Noen av dem er folk. Personer som har betydd mye for han selv, som er hans helter. De har fått hver sin gitar oppkalt etter seg. Joni Mitchell, Tom Petty, Tjorven, Hanne Krogh, Tom Waits, Maria Mena, Christian Ingebrigtsen, kona, og Bob Dylan. De siste fire er med på hver konsert. Mange av dem som har gitt navn til Skaugs gitarer er «long gone». Heldigvis er noen av dem fortsatt i live.

Christian Ingebrigtsen har skrevet med Skaug.

– Jeg har hatt gleden av å skrive noen sanger med Trygve, og det første som slår meg er at han rett og slett har en stor gave når det kommer til å få inspirasjon til tekstlige bilder. Han greier å si dype ting med enkle ord. Jeg tror det er derfor han treffer så mange. En del låtskrivere tror at hvis man bruker mange flotte ord og lager kompliserte bilder, så blir det stor kunst. Den virkelige kunsten er å formidle meningsfulle og dype ting med få og enkle ord. Det er det Trygve gjør bedre enn de fleste, sier han.

Hanne Krogh har delt scene med Skaug mange ganger.

– Hva tenker du at er grunnen til at Trygve Skaug treffer så godt med tekstene sine?

– Fordi han er ujålete, tilstedeværende, dønn ærlig og en stor poet. Han ser virkeligheten og klarer å beskrive den – slik at mennesker ser seg selv. Dessuten har han sin helt egne stil – og har skapt sitt eget språklige univers. Trygve Skaug kopierer ingen, men vil helt sikkert bli kopiert av mange, sier hun.

Teksten «det går over», «så glemte jeg et øyeblikk hvor heldig jeg er» og «Når hjertet mitt stopper skal det ikke være en millimeter til overs alt skal være brukt opp» er de mest kopierte tekstene til Trygve Skaug, og de er skrevet i blekk. Han har et sitat tatovert selv også. På venstre underarm står det «Ring them bells».

– Fra Bob Dylan-låta med samme navn, på plata «Oh Mercy» fra 1989. Låta handler for meg om at vi som tror vi har sett ting (både på godt og vondt) må si ifra om det, liksom. «Fjellet er fullt av sauer som gått seg vill og vi må hjelpe til med å få dem trygt under tak før kvelden kommer». For meg handler det om hjelpe andre, egentlig. Håper noen ringer i klokkene når jeg selv har gått meg vill, så jeg hører hvor jeg finner veien hjem.

Mer fra Dagsavisen