Nyheter

Slik er jula bak murene i Halden fengsel

Gudstjeneste, julemat, gaver og pynt – høysikkerhetsfengselet strekker seg langt for at de innsatte skal komme i julestemning. Men samtidig gnager samvittigheten ekstra i høytiden.

– Jula er for mange innsatte en tid med mye sorg, og da trenger man omsorg. Ensomheten er tøff, og selv om det er stille på cella, bråker det i hodet, sier fengselsprest i Halden fengsel, Jo Inge Bolstad.

Mandag skal han lede årets julaftengudstjeneste – et svært populært tilbud blant de angrende synderne.

– Vi regner med rundt 150 deltakere, så den må vi legge til gymsalen.

«Fengselsfamilien»

Institusjonen utenfor Halden er ett av rundt 30 høysikkerhetsfengsler i Norge. Her sitter menn som «har vært ute en vinternatt», som fengselsdirektør Are Høidal kaller det. Fellesnevneren er lange dommer for grove kriminelle handlinger.

– Dette er en krevende tid for mange av de innsatte, med mer lengsel og savn enn ellers. Da er det viktig å finne trøst i «fengselsfamilien». Det er veldig ulikt hvordan man håndterer det, noen velger å isolere seg for å skyve vekk disse følelsene. Fengselsbetjentene er veldig flinke på å fange opp de som trenger noen å prate med, eller bare være sammen med, fortsetter fengselspresten.

Nå som jula er rett rundt hjørnet, er kontrasten til alvorlig kriminalitet stor. Det er juletrær og annen pynt i nær sagt alle kriker og kroker. Fengselsbandet spiller julekonsert, og butikken bugner av gaveartikler de innsatte har laget selv.

– I slutten av november hadde vi også et julemarked her inne, slik at de innsatte fikk handlet gaver til sine nærmeste, forteller fengselsdirektør Høidal.

– Vi forsøker å gjenskape de juletradisjonene man finner på utsiden, og ønsker å skape en hyggelig atmosfære slik at de innsatte opplever jula så normalt det lar seg gjøre når vi tross alt er i et høysikkerhetsfengsel. Alle som sitter her skal en dag ut i samfunnet igjen, og er framtidige skattebetalere, legger han til.

Gaver, men ikke besøk

Derfor blir det på julaften – i tillegg til gudstjenesten – full julemiddag med ribbe eller kalkun, og alt som hører til. Røde Kors og Frelsesarmeen kommer innom med gaver til alle de innsatte. Ett sted går likevel grensen.

– I samråd med de innsatte har vi vagt å droppe besøk på julaften. Dette har også noe å gjøre med bemanning, men mest fordi det kan oppleves ekstra tungt for både de innsatte, og først og fremst barna deres, når de må dra igjen på en sånn dag. Da kan man heller ta det igjen i romjula, sier Høidal.

En av de mange som har barn på utsiden, er drapsdømte Richard Moene.

– Man må forsøke å gjøre det beste ut av den situasjonen man har satt seg i. Det får man ikke gjort noe med, og da går tankene til de hjemme som gjerne skulle feiret jul med pappa.

Gjemmer det vonde

Han har kastet seg inn i fengselets pepperkakehus-konkurranse i et forsøk på å finne julestemningen, men møter den kommende uka med blandede følelser.

– Alt blir stengt her inne, det er ingenting å sysselsette seg med, og da får man bedre tid til å tenke over det man savner. Nå har eldstemann blitt lengre enn meg, og man ser så store forandringer fra gang til gang. Det får en jo til å innse at man mister oppveksten deres på grunn av det en har gjort.

– Man kan spøke mye med følelser her inne, men jeg tror det er viktig at man gjemmer bort litt av det vonde med samhold. At man lager god mat sammen og finner trøst i hverandre, sier Moene.

Han mener likevel det finnes lys blant de mørke tankene.

– Jeg har en fantastisk kone som har bevart troen på meg, og som holder familien samlet. Det er ytterst sjelden når man får en så alvorlig dom, og jeg tenker at det tross alt er positivt at man har noen å savne.

Ærlighet varer lengst

I Halden fengsel har de også en egen barneansvarlig, som skal sørge for at hensynet til dem blir ivaretatt mens fedrene soner sin straff.

– Så lenge det vurderes at de har godt av det, har alle barna rett til å se fedrene sine mens de soner. Vi har familierom tilpasset barn i alle aldre, og fra barna kommer inn handler det om å gjøre opplevelsen minst mulig skremmende, gjennom å snakke med dem på en god måte, forklarer Vigdis Bye.

– Vi snakker mye med de innsatte om hvilke tanker de har rundt barna sine. Veldig mange har en skamfølelse, og forteller at de er på ferie eller jobber her, men barn skjønner mer enn vi tror. Derfor oppfordrer vi både de innsatte og mødrene til å fortelle sannheten, og så behøver de ikke si alt, men i alle fall ikke lyve, utdyper hun.

For at de innsatte skal få treffe barna sine må de gjennom programmet «pappa i fengsel». Det arrangeres også fire årlige aktivitetsdager for fedre og barn, også i tilknytning til jula.

– Blant annet skal vi ha en juletrefest på nyåret, og da kommer nissen med gaveposer, akkurat som på en vanlig juletrefest, sier Bye.

– Ikke synd på meg

De aller fleste av de 260 innsatte i fengselet er i jobb eller skole innenfor murene. På vaskeriet finner vi blant andre Joakim Krogh Methi, som for tida er litt nervøs.

– Jeg skal være toastmaster under juleavslutningen på avdelingen min. Det blir første gang jeg holder en tale, og jeg er ikke særlig glad i snakke for store forsamlinger, forteller han med et skjevt smil.

Også han har feiret jul bak lås og slå tidligere, og vet hva han går til.

– Det er mange år siden jeg hadde en ordentlig julefeiring. Noen gode minner har jeg jo med meg fra barndommen, men for meg handler det mest om å være med bra mennesker. Når man er her inne blir det litt hva man gjør det til selv. «Tantene» som jobber med oss på vaskeriet er veldig flinke til å gi oss julestemning. Vi får julekalender, kaker og de pynter med lys. Det hjelper på.

– Andre her inne har det nok verre enn meg – særlig de med barn – og jeg prøver å tenke på hvordan jeg kan gjøre det litt bedre for dem.

Samtidig er han aller mest opptatt av å se framover, mot et nytt og bedre liv den dagen han løslates.

– Jeg syns ikke synd på meg selv, og har godtatt den dommen jeg fikk. Nå forsøker jeg bare å sone så godt jeg kan, og gjøre tilværelsen best mulig for meg selv og andre. På nyåret skal jeg ta VG2, og det er viktig å ha et mål for hva man vil oppnå når man en gang kommer ut. Hvis man ikke har noe å gå til, er det kort vei tilbake, så man må ta med seg den hjelpen man kan få, fastslår Methi.

Mer fra Dagsavisen