Når en 17-åring dreper en 13-åring

13-åringen var et tilfeldig offer for 17-åringen. Han drepte henne på veien hjem. 13-åringen ble mishandlet, hun døde av såkalt stump vold, ifølge politiet. Hun ble banket til døde. Et liv har gått ut av livet, et ungt liv må leves videre med et drap på samvittigheten, de som sto dem begge nær, har også fått livet ødelagt.

Siden 2006 har ti mindreårige erkjent eller blitt dømt for drap i Norge. Siden antallet er så lavt, finnes det lite norsk forskning på området, sier forskere til Verdens Gang torsdag 9. august. Men det er viktig at pressen følger saken tett: Hendelsen, etterforskningen, mistanken, siktelsen, varetektsfengslingen, tiltalen, rettssaken og dommen. Hele straffesakskjeden må belyses for offentligheten, særlig når drapssaken er spesiell og oppsiktsvekkende. Kriminalitet er alltid en trussel mot samfunnet, og derfor er kriminaljournalistikk en av de viktigste journalistiske sjangerne.

Saken har ikke samme aktualiteten for alle medier. Det er særlig Verdens Gang og Dagbladet som må ta de tunge takene, og som alltid, er spørsmålet om pressen klarer å rapportere om en så alvorlig og tragisk sak i overensstemmelse med de presseetiske normene. Kompetansen er ikke alltid like stor i lokalaviser der journalistene må spre seg på mange temaer. De store redaksjonene har de beste ressursene og den beste kompetansen til å følge og forklare straffesaken. Mange journalister og kommentatorer har imponerende stor kunnskap om straffesaksprosessen, og er veldig dyktige til å vurdere der som skjer i retten. Journalistens kunnskap er på mange måter det vi må stole på.

Når en 17-åring dreper en 13 år gammel jente, er det selvfølgelig mange hensyn å ta til de involvert i saken. Først og fremst må det tas hensyn til offeret og de pårørende, men også til gjerningspersonen og hans pårørende. I presseetikken understrekes det dessuten at det skal vises særlig varsomhet i omtalen av saker der unge lovovertredere er involvert. 17-åringen vil trolig ikke ha nådd halvveis i livet når han slipper ut i samfunnet. I straffeloven paragraf 33 heter det at fengselsstraff bare skal brukes i begrenset grad over for unge lovbrytere: «Den som var under 18 år på handlingstidspunktet, kan bare idømmes ubetinget fengselsstraff når det er særlig påkrevd. Fengselsstraffen kan ikke overstige 15 år selv om straffebudet gir adgang til å idømme strengere straff.»

Uansett kan fengselsstraff bare idømmes hvis gjerningspersonen var tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Ifølge mediene har politiet oppnevnt en rettspsykiatrisk sakkyndige som skal ta stilling til om 17-åringen var tilregnelig. Erklæres gjerningsperson for utilregnelig i gjerningsøyeblikket, og det foreligger fare for nye alvorlige straffbare handlinger, kan gjerningspersonen - i stedet for fengsel - dømmes til tvunget behandling i det psykiske helsevernet. Under behandlingen skal det fortløpende vurderes om det fortsatt foreligger fare for at den dømte kan begå nye alvorlige straffbare handlinger. Er vurderingen at den dømte ikke utgjør en slik fare, skal påtalemyndigheten varsles. Er påtalemyndigheten enig i den faglige vurderingen, kan påtalemyndigheten selv beslutte at særreaksjonen opphører. Hvis det er uenighet, sendes saken videre til domstolen.

En annen reaksjonsform er forvaring med en tidsramme på 21 år og en minstetid på 10 år, som er den strengeste straffen som brukes i vanlige straffesaker i Norge. Finner retten at gjerningspersonen er tilregnelig, men at det er stor fare for at vedkommende kan begå nye forbrytelser, eller regnes som en fare for samfunnet, kan vedkommende dømmes til forvaring. Anders Behring Breivik ble erklært tilregnelig og dømt til 21 års forvaring med en minstetid på 10 år. Så lenge Breivik vurderes som en trussel mot samfunnet, er vurderingen at han ikke noen gang slipper ut i samfunnet. Forvaring er med andre ord det eneste virkemidlet det norske rettsvesenet har til å dømme noen til en reell livstidsdom.

Uansett dom, må vi aldri glemme at målsettingen må være å føre mennesker tilbake til samfunnet og et vanlig liv. Men i noen tilfeller har vi selvfølgelig rett til å bli beskyttet mot mennesker som utgjør en reell trussel mot vår trygghet. Men vi kan aldri gi slipp på rettsprinsippene eller de humane kravene vi må stille til oss selv og samfunnet!