40 år på Hjørgunn

Sommersola og stillheten krangler nærmest om plassen på Hjørgunn gård. Gårdsbestyreren, Willy Wilhelmsen, kikker utover den store gården, og tar en slurk av den nytraktede kaffen, før han sier:

– Vanligvis kryr det jo av folk her. Men nå er det ferie.

Her har han tilbrakt de siste 40 årene, og selv om det har rent mye vann i Glomma siden den gang, så angrer han ikke på at han byttet bort livet som sjømann i 1978.

– Her gjør jeg alt fra å passe på dyr og folk, til å være vaktmester, smiler 70-åringen som i forrige uke mottok Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste.

– De 40 årene har gått fort, smiler Wilhelmsen og tar meg med inn i hovedbygget.

Der viser han stolt frem bilder og gamle avisutklipp fra gårdens historie.

-Gunnar Nilsen kjøpte denne plassen i 1976, sier Wilhelmsen og forteller at navnet Hjørgunn er et akronym av navnene Hjørdis og Gunnar.

-Hjørdis var jo kona til Stabbur-Nilsen, føyer han til.

Har blitt en livsstil

Wilhelmsen har bodd på gården siden oppstarten i 1978, og han forteller at det har blitt mer og mer som en livsstil enn en jobb for ham.

– Det blir liksom ikke så lett å trekke seg tilbake når man bor her, svarer Wilhelmsen på spørsmål om ikke det hadde vært på tide å gå av med pensjon.

– Flotte mennesker

Vi bestemmer oss for å gå en tur rundt på gården og kikke på hva den har å tilby brukerene som både bor og er der for andre aktiviteter.

Hjørgunn har nemlig seks fastboende personer med en eller annen form for funksjonshemning. I tillegg forteller Wilhelmsen at det også finnes både skole og barnehage på stedet, og at disse er ivrige på å besøke gården og hjelpe til.

– Her skjer det alltid noe, sier Wilhelmsen som kan fortelle at han har truffet utrolig mange flotte mennesker opp gjennom årenes løp.

Gjengangere

Gårdsbestyreren beskriver arbeidsplassen sin som «et lite samfunn i samfunnet», og det passer nok bra.

Det er nemlig også slik at det er muligheter for å sone fengselsstraff på Hjørgunn.

– Her er det muligheter for åpen soning, sier Wilhelmsen og forteller at det er et tilbud som har eksistert i 30 år.

–Jeg har aldri opplevd at det har vært noe tull i forbindelse med det, føyer han til og forsikrer avisens utsendte om at dette fungerer bra.

– Dessuten er det mange av dem som har vært her til åpen soning, som vender tilbake etter noen år og begynner å jobbe som frivillige, sier Wilhelmsen med et smil.

– Det er jo det som blir selve lønnen i en slik jobb, vet du, føyer han til.

– En enorm ressurs

Vår reise gjennom Hjørgunn gård nærmer seg slutten, men plutselig svinger det en grå bil inn foran oss på parkeringsplassen.

Det er ekteparet Bjørg og Kai Wiese, og de har med en gave til Wilhelmsen.

– Han fikk jo medalje forrige uke, så da må han få en blomst, sier de i kor.

De blir stående en liten stund og mimre om årene som er gått, før de forteller at Wilhelmsen ikke får lov til å gi seg med det gode arbeidet riktig ennå.

– Han er jo en enorm ressurs for dette stedet, runder ekteparet av og overrekker både blomst og klemmer.