KRONIKK: Vi er mange her i landet som har Parkinsons sykdom. Mr. Parkinson, som var en engelsk lege, studerte symptomer og utvikling hos noen av sine pasienter, og i 1817 ble sykdommen beskrevet. Parkinsons sykdom.
Symptomene hadde vel vært kjent lenge, og i England ble tilstanden kalt «Shaking Palsy». En velkjent person i den engelske serien «Downton Abbey», fikk skjelvinger som han kalte Shaking Palsy. Det var butleren Carson som ikke lenger kunne servere. Han skalv for mye. For 100 år siden fantes ikke de medisinene vi nyter godt av nå. Å få denne sykdommen var svært alvorlig,
I vårt land i 2018 er de fleste Parkinson-rammede gamle, dvs. over 70 år, men mange er yngre også. De som har sykdommen i førti- eller femtiårene regnes som unge. At Parkinsons sykdom er en gammelmannssykdom, stemmer altså ikke helt.
Mange av oss er trege. Både i hodet og bena. Og nettopp treghet er et stort problem. Er vi dumme? Går det ikke an å sette opp farta litt?
Treghet er stigmatiserende. Noen av oss snakker langsomt, stopper helt opp. Andre personer overtar. De «vet» hva vi skal si. Etter dette er vi ikke lenger fullverdige deltagere i samtalen. Gir opp kanskje.
Det er ofte hjelp å få for de av oss som har synlige fysiske problemer, og det å få hjelp med en trapp er fint. Å få hjelp med å si sin mening, er langt verre. Så, dere som tar over, (i beste mening), hold ut litt til!
Vi trener og spiser piller og håper at Mr. Parkinson vil drøye riktig lenge før han «går all in».
Vi har så mange problemer og symptomer. Noen skjelver. Andre får ikke flyttet bena. Noen mumler. Og noen får lav monoton stemme eller lite mimikk. Mange husker dårlig, subber rundt i sin stue, leter og leter.
På grunn av de mange forskjellige symptomene er det ikke noe entydig bilde av en parkinsonrammet. Men dersom du ser en person som tipper litt forover, subber med små skritt, stopper helt opp og skjelver i hendene, da er det ganske sikkert en av oss. Kanskje en som har blitt nektet servering fordi hun var ustø, eller ble luktet på i kassa på polet. Det gikk så sent!
Slik kan det være å leve med Mr. Parkinson. Nå må jeg tilføye at mange er spreke også. Løper i vei. Du kan ikke se noe på dem, men de kan ha plager som ikke vises.
Det finnes også personer som ikke vil fortelle at de har sykdommen. Hvorfor? Viser diagnosen at vi har levd et dårlig liv? Nei snarere at vi har hatt uflaks. Kanskje er det frykten for å bli betraktet som noe spesielt, en det er synd på, eller en som er komisk.
En ting er sikkert. Mr. Parkinson slipper ikke taket! Vi må håpe det beste, det vil si langsom utvikling av sykdommen og stadig bedre medisiner. Som James Bond sa da han skulle ha sin «Dry Martini», sier vi om oss: «shaken, not stirred».
Rikke Wilhelms
Nestleder i Østfold Parkinsonforening