Nyheter

Lisa Aisato tok bussen – det ble bok

Lisa Aisato tegnet seg selv inn i sin nye barnebok. For fluen som er fortellerstemme i «Snokeboka», ender opp med å snike seg inn gjennom hennes eget nøkkelhull. På tegningen titter en forskrekket illustratør opp fra et rotete skrivebord.

Som fluen sier i boken: «En hemmelighet om Lisa? Hun rydder aldri opp. Tolv kaffekrus, litt muggen juice, der borte gror det sopp!»

– Det er litt overdrevet! Men må by litt på seg selv, ler Aisato.

Bussidé

I «Snokeboka» byr hun på en rekke andre særegne personligheter, som til tross for at de er voksne og later til å ha orden på tingene sine, viser seg å ha mange hemmeligheter. Ideen fikk hun på bussen på vei til et møte i forlaget sitt.

– Jeg skulle dit med en helt annen bokidé. Men jeg begynte å se på dem rundt meg på bussen, og fikk bilder i hodet – av hvem de kunne være bak fasaden som vi alle har. «Hva gjør de når de tror ingen ser dem». Slik begynte det, og jeg pitchet den ideen i stedet.

Puslespill

Det høres enkelt ut, men Lisa Aisato medgir at det ble en lang prosess – til nettopp fluen dukket opp, og løste hvordan vi lesere skulle få sniktitten vår inn i andres liv. Eller som bokens undertittel formulerer det:

«En forbløffende ballade om alt det folk kan skjule bak en kjedelig fasade».

Ideene kommer til henne først som tegninger; hun tegnet frem 50–60 karakterer som ble luket vekk til bare den harde kjerne var igjen – de leserne først møter i heisen. Men på plass skulle også tekst på rim. «Et puslespill», sier hun.

– Når jeg satt fast, brukte jeg familien min. Datteren min overhørte meg og mannen min diskutere tittel, skrev en lapp og la i trappen. Hun foreslo «Skjuleboka», og da foreslo mannen min «Snokeboka».

På kanten

I den viltre, smått burleske billedboken står Lisa Aisato igjen for både tekst og illustrasjon, slik hun har gjort i flere poetiske utgivelser før. Denne gangen drar hun det enda lengre, med voksne som i hemmelighet sutter på totten når de skal sove, flyvertinnen som er en drage om morgenen, og til og med hint om en jente med annen far enn på familiebildet på veggen.

– Noen vil mene det er litt på kanten for en barnebok. Men jeg vil at barn og voksne skal le litt sammen. Ungene mine liker bøker som jeg synes er morsomme. I bøkene mine prøver jeg å favne både barn og voksne, derfor har jeg prøvd å si til forlaget at det burde være en kategori som heter «Allalderbøker».

Ikke mindreverdig

Men det vil ikke forlaget helt være med på. Så Lisa Aisato sier at hun trives godt i sitt barnebokunivers, selv om hun til høsten for første gang skal lage illustrasjoner til en voksenbok:

Hun skal illustrere den Astrid Lindgren-prisvinnende, amerikanske forfatteren Katherine Patersons kunstbok om Jomfru Marias tanker da hun som 16 år gammel jente ventet Jesusbarnet.

– Jeg er ikke kristen, men det er et ærefullt oppdrag. Forlaget ønsker seg en vakker bok, jeg skal gjøre det jeg kan for å få det til, sier Aisato, og medgir at tanken på selv å skulle skrive for voksne sitter lengre inne enn «bare» å tegne.

– Jeg ser ikke noe mindreverdig i det å jobbe med barnelitteratur, så lenge man klarer å skape bøker som har noe å si – som skaper følelser som latter, melankoli, er absurde. Jeg er fornøyd når jeg får voksne og barn til å føle noe!

Barnebokfront

Lisa Aisato har opplevd suksess i par med forfattere som Tor Åge Bringsværd og den langvarige serien om trollet Tambar, og med Klaus Hagerup i fjor med «Jenta som ville redde bøkene» – hittil solgt til 21 land.

– Norge er i front med eksperimentelle og annerledes barnebøker fordi vi får lov til å gjøre mye her. Kulturstøtte gjør at forlagene har rå til å trykke opp disse rare, snodige barnebøkene, sier Aisato.

Som nå leverer sitt eget, nye bidrag på denne fronten, som vanlig på forlaget Gyldendal, ti år etter debuten som billedbokforfatter.

Mer fra Dagsavisen