«Jeg heter Therese Neema Olsen. Og jeg er norsk.» Slik begynner multimediafilmen Oda Cecilia Skivenes (17) har laget om sin gode venninne Therese (17).
Therese, som til daglig går på tekstil og design-linja på Glemmen, er adoptert fra Kenya og har måttet tåle å høre mye rart - både fra kjente og ukjente - gjennom sitt hittil 17 år gamle liv.
– Jeg vet at mennesker som er eldre enn oss har en større fremmedfrykt enn folk på vår alder, men jeg skjønner ikke hvorfor de skal gjøre så stort nummer ut av det. Jeg har fått høre mye rart, men det er ikke noe jeg kan gjøre med det. Jeg kan ikke gå rundt i bunad hele dagen bare for å bevise at jeg er norsk, liksom, sier Therese.
– Hvordan føles det når folk sier slike ting til deg?
– Det føles jo ikke akkurat noe godt, fortsetter 17-åringen.
Fikk daglige spørsmål
Etter selv å ha både sett og hørt noe av hva Therese har gått gjennom i løpet av livet, bestemte venninnen Oda seg for å lage en film om det.
– Både Therese og jeg har snakket om å lage en film som dette i en lengre periode, men så fikk jeg en oppgave på skolen om å lage en multimediafilm om dem som ikek blir sett, så da fant vi ut at vi kunne lage filmen da, forteller Oda, som er elev ved medier og kommunikasjon på Glemmen videregående skole.
I filmen er Therese filmet i svart/hvitt mens en melankolsk, nærmest gråtende melodi, spiller i bakgrunnen mens 17-åringen snakker. Hun forteller om barne- og ungdomsskolen, hvor alle kjente alle og visste hvem hverandre var. Da hun begynte på videregående, derimot, begynte spørsmålene å komme.
– Jeg fikk spørsmål daglig om enten bakgrunnen min og om adopsjon. I tillegg fikk jeg høre ting som jeg aldri har tenkt over, men som andre nå spurte meg om. Hvis jeg sa at jeg skulle bli hentet av broren min, for eksempel, kunne noen finne på å si at «ja, men det er jo ikke ordentlig broren din, da», fordi vi ikke ligner. Det var ting jeg aldri hadde tenkt over før, for det er jo broren min. Og på en måte skjønner jeg hva de mente ved å spørre, men samtidig skjønte jeg ikke at de ikke forsto, sier Therese.
Ikke bare kjøtt og blod
I filmen snakker Therese om nettopp dette med blodsbånd. Hun begynte etter hvert å frykte at foreldrene ikke var like glad i henne som det de ville vært om de hadde fått en egen datter, og at søsknene hennes egentlig ikke var hennes ordentlige søsken.
– Det førte til at jeg begynte å tenke at det som egentlig var helt normalt for meg, og som jeg aldri hadde tenkt over, kanskje ikke var så normalt, sier hun.
Therese kom til Norge fra Kenya da hun var tre måneder gammel, og ble adoptert kort tid etterpå. På Kråkerøy i Fredrikstad er hun oppvokst med foreldrene, to eldre søsken som er adoptert fra Colombia og en lillebror som er adoptert fra India.
– Folk mente at vi ikke var ordentlige søsken fordi vi ikke ligner. Men det er ikke bare det som teller for om man er i familie, sier 17-åringen.
Hun får støtte av venninnen Oda.
– Jeg ble ganske opprørt da jeg hørte at folk sa slike ting til Therese. Det var faktisk det jeg synes var det aller verste. Det er ikke bare kjøtt og blod som skal bestemme hvem som er familien din, det handler om hvilken relasjon man har til hverandre og kjærligheten man får og gir, sier hun.
Vil gi folk en oppvekker
– Hva håper dere at folk skal tenke når de ser denne videoen?
– Den er laget først og fremst fordi vi ville gi folk en liten oppvekker. Målet mitt var at folk skulle se filmen og tenke seg om to ganger før man sier noe, forteller Oda og legger til:
– Vi kommer forhåpentligvis til å få mange nye mennesker til dette landet, som rømmer fra krig og elendighet til en bedre fremtid i Norge. Jeg vil at folk skal bli kjent med dem og personen de faktisk er på innsiden, uten å dømme ut fra førsteinntrykk.
Therese smiler og tittet bort på venninnen.
– Jeg snakket mye med familien min om denne filmen på forhånd, og heldigvis har mesteparten av reaksjonene vært positive, sier hun.
– Legg fra deg fordommene
Therese jobber daglig i et bakeri i Fredrikstad. Når hun betjener kasseapparatet, har hun ved flere tilfeller fått høre mindre hyggelige ting.
– Jeg har fått ting slengt etter meg mens jeg har vært på jobb. Blant annet har en mann sagt «jeg liker ikke utlendinger» rett før han gikk ut døra, mens gamle damer nekter å bli ekspedert av meg fordi jeg har en annen hudfarge, sier Therese.
Ved å vise filmen, håper de to 17-åringene at folk vil tenke seg om en ekstra gang før de ytrer noe som kan såre andre.
– For å være helt ærlig: det er kanskje på tide å legge fra seg fordommene. Jeg forstår hvor deler av fremmedfrykten kan komme fra, men jeg forstår bare ikke hvorfor noen skal gjøre et så stort nummer ut av det-. Da er det mye bedre for alle om man bare holder det inni seg og ikke sier noe høyt, sier Oda.
Therese er opptatt av at andre skal forstå at hun er like norsk som dem - til tross for at hun har en annen hudfarge.
– Jeg bruker bunad, er konfirmert, spiser brunost, står på ski og heter Olsen til etternavn. Det går jo ikke an å bli mer norsk enn det, ikke sant? Og det er sånn det er. Jeg er norsk – og jeg er stolt av den jeg er, smiler hun og legger til:
– Jeg har bodd i Norge hele livet, med unntak av de tre første månedene i mitt liv. Og da er det ikke rikig at det er de tre månedene der som skal definere mitt liv og hvem jeg er, avslutter hun.
