«Arbeiderpartiet uten varme og nestekjærlighet»

Sosialdemokratiets fremste oppgave er å bekjempe undertrykkelse. Uansett hvor den måtte finnes. Dette defineres som selve eksistensgrunnlaget for den sosialdemokratiske bevegelse. Er det slik vi opplever den norske arbeiderbevegelse i dag med Arbeiderpartiet i front? Eller er det slik at de som virkelig har behov for hjelp mot nød, fattigdom og undertrykkelse i vårt eget samfunn plasseres lengst ned ved bordet og blir oversett....

Vi lever i et samfunn hvor de rikeste blir rikere, hvor middelklassen er mer opptatt av egoisme enn av sosialisme og hvor den tradisjonelle arbeiderklassen langt på vei er blitt utradert og erstattet av en fattigklasse. De tradisjonelle arbeiderne har hatt jevnt avtagende oppslutning til Arbeiderpartet siden 1960-tallet, mens de som sier at de hører til arbeiderklassen får først fra midten av 1980-tallet en betydelig velgerlekkasje til høyresiden. Arbeiderklassen har blitt blå.Fremskrittspartiet har nå flere arbeiderstemmer enn Arbeiderpartiet.

Forskjells-Norge blir stadig mer tydeliggjort:
• Inntektsforskjellene øker.

• Middelklassen blir rikere

• De fattige blir fattigere

• 10 prosent flere millionærer på ett år

• 500 000 nordmenn har vedvarende lavinntekt.

Dynamitt i borehullene, slagordet som kom til å kjennetegne Martin Tranmæls agitasjon for skjerpede midler i den faglige kamp i årene fra 1912 og utover. Etter referat i Social-Demokraten uttalte Tranmæl på et møte i Kristiania Arbeidersamfund 4. jan. 1912 bl.a.: «Er det ikke tåpelig å gjøre arbeidsforholdene trygge for streikebryterne i gruveindustrien? Enn om det lå noen dynamittpatroner igjen i borehullene, som bare de streikende visste av; tror man ikke streikebryterne ville betenke seg to ganger på å oppta arbeidet?»

Nå er det fint lite dynamitt i Arbeiderpartiets kamp for å løfte frem de grupper i samfunnet som virkelig sliter. Og det er rimelig illustrerende når for eksempel Kristne Arbeidere (en selvstendig organisasjon innenfor arbeiderbevegelsen) har en bønn om et varmere Arbeiderparti. De bruker ordet solidaritet som nærmest har forsvunnet i partiets politiske vokabular. Og etterlyser nestekjærligheten. Det er etter Kristne Arbeideres mening mange saker som hører med i en kritisk selvangivelse for Ap som forvalter av nestekjærlighetstradisjonen.

Fellesnevneren for dem er at partiet de siste årene i for stor grad har latt teknokratisk og statistisk tenkning få komme i veien for nestekjærligheten. Og nevner tre eksempler:

Fattigdomspolitikken, asylpolitikken og tiggerpolitikken. «I tiggerpolitikken er det feltet hvor partiet vårt har sviktet på det aller pinligste, ja faktisk så grovt at det for oss bør være egnet til dyp og omfattende selvransakelse. Vi snakker her om mennesker, for å holde oss til Haakon Lies ordbruk, som ikke engang sitter nederst ved bordet, men som ber om å få lov til å ligge i en krok bortenfor bordet.»

Jeg opplever innspillet fra Kristne Arbeidere som betimelig. Men har ærlig talt ikke den helt store tro på at det når frem til Arbeiderpartiets ledelse. Verken sentralt eller lokalt. Et rettferdig og solidarisk samfunn er ikke det som står høyest på dagsorden i det partiet som tradisjonelt har forpliktelse for å kjempe for de svakeste. Og er det reelle forskjeller mellom Høyre/Frp og Arbeiderpartiet i asylpolitikk og i synet på fattigdomsbekjempelse? Og når har du sett lokale sosialdemokrater ta til orde for et varmere samfunn for de som faller utenfor?

Når det gjelder tigging skal Regjeringen fremme en proposisjon til Stortinget om et nasjonalt forbud mot tigging som kan bli iverksatt før sommeren 2015.

Et tiggeforbud kan imidlertid bryte med ytringsfriheten. I 2012 opphevet den østerrikske konstitusjonsdomstolen et regionalt tiggeforbud fordi det stred mot ytringsfriheten. Veslemøy Aga, rådgiver ved Norsk senter for menneskerettigheter, skriver i Aftenposten blant annet følgende: Det er usikkert om kommunale tiggeforbud vil stå seg etter våre internasjonale menneskerettighetsforpliktelser generelt, og etter den europeiske menneskerettighetskonvensjonen spesielt . En skulle tro at det å redusere økonomiske ulikheter i verdens rikeste land ikke representerte en uoverstigelig barriere. Men det skorter på den politiske viljen. Det er både pinlig og skremmende. «Det er barna som betaler prisen for vår kortsiktige økonomiske politikk, våre feiltrinn, våre kriger.» Det kunne blitt sagt i dag, men ble uttalt for hundre år siden av Redd Barnas grunnlegger. Eglantyne Jebb.

Så «langt» har vi kommet. Kanskje på tide at vi igjen får noen som truer med dynamitt i borehullene? Eller i det minste en kinaputt…