Nyheter

Er det forskjell på valgflesk og politiske løgner?

Noen har spurt: Hvorfor skal man pynte på løgn til det norske folket og kalle det «valgflesk»? Egentlig et godt spørsmål når valgkampen nå er i ferd med å ta virkelig av. For er ikke en løgn en løgn uansett i hvilken sammenheng den fremsettes?

###

Her leves det virkelig ordene fra den salige danske stasminister Jens Otto Krag: «Man har et standpunkt til man tar et nytt». Ja, det er vanskelig å spå om fremtiden, men når det gjelder valgkampen er det enkelt: det blir bare verre og verre.

Vår egen lokale fargeklatt – Venstres Ulf Trenum – kan stå som et godt eksempel på at den som ikke kan ri minst to hester samtidig, bør ikke søke seg til sirkus eller politikken. For Trenum fremstår som både en en dreven rytter og kamelsluker i den politiske sirkusmanesje.

Forut for kommunevalget var han garantist for at Fredrikstad ikke skulle få en Frp-ordfører. Den garantien ble kansellert på valgnatten da Trenum fikk løfter om taburett.

Jeg trodde dette var en slags mesterstykke av politiske saltomortale, men den gang ei. Nå er Trenum på farten igjen, vekselvis som gruppeleder for Fredrikstad Venstre og som stortingskandidat for Venstre.

Men med en sentral agenda: å hamre løs på Fremskrittspartiet. Joda, mange politikere har flere ben. Noen har til og med ben i nesen. Om som vi alle vet: ingen vet hvor hverken Venstre eller haren hopper.

Jeg mener: Venstre-leder Lars Sponheim advarer nå velgere mot å stemme Høyre, men det vil ikke overraske noen om samme Sponheim går inn i en eventuell regjering med Høyre.

I valgkampen får vi understreket at politikere er like overalt. De lover å bygge broer selv der det ikke finnes noen elv.

På den annen side: det er nok av «broer» å bygge i Norge: innen helse, eldreomsorg, skole, utdanning, forskning, industriell utvikling, miljø, etablering av konkurransekraftige bedrifter i internasjonal sammenheng.

Det er bare så merkelig at alle facitsvar presenteres i den mest intense måned i forkant av valgkampen.

Troverdig? Overbudspolitikk? Lover Arbeiderpartiet å bygge 12.000 nye sykehjemsplasser innen 2014 i Dagsrevyen, kan du vedde på at Fremskrittspartiet følger opp med enda flere plasser i Kveldsnytt.

Samt plusser på løfter om en egen eldreminister hvis Siv Jensen skulle overta statsministerroret. Og Høyres Erna Solberg – som kommer i skyggen av den moderne utgaven av «Gro og Kåre» - prøver så godt hun kan å dele ut frukt på Karl Johan.

Og kanskje får et innsmett i frokostsending på TV. Stakkars Erna som leder et parti hvor gjennomtrekket av ledere er så stort at det nærmest er skammelig for et Høyre-medlem en gang i livet ikke å bli spurt om å bli leder eller nestleder.

Karusellen går. Er det rart folk blir svimmel av å bli bombardert med løfter som ofte ikke har den ringeste bakgrunn i de respektive partiers valgprogram. Den tid, den sorg. Jeg spør meg – i nuet har jeg ingen andre: hvorfor i huleste er det bare noen korte uker i forkant av valgene våre politikere fremkommer med de klare løfter?

Og sier de er så kjempeglade over å møte grasrota. Og banker villig vekk på dører i de tusen hjem. Deler ut roser og serverer tørre boller, lunken kaffe og slikkepinner til de aller minste.

De folkevalgte overgår hverandre når de forteller mediene hvor viktig det er å møte kvinnen og mannen i gata for å høre deres oppfatninger av hvordan samfunnet bør gjøres bedre. Noen tar seg til og med jobb noen timer – fortrinnsvis i helsevesenet – for å vise hvor folkelig man kan være.

Dessverre vet vi at så fort valget er gjennomført 14. september går det fire år til neste gang du som møter de samme stortingskandidater. Kanskje det også er best slik.

Men det er selvsagt mye underholdning i en valgkamp. Det skal du ikke frata våre folkevalgte. Ulf Trenum er ikke den eneste.

Også AP-Østfoldtoppene Svein Roald Hansen og Irene Johansen har kommet i fokus. Bakgrunnen kunne kanskje vært noe mer positiv sett med kandidatenes øyne: den noe famøse voteringen i Stortinget vedrørende flyplasstaket.

Stasminister Jens Stoltenberg gjestet Solviken mandag kveld og fant det opportunt å gi faderlig støtte til de to representantene. Ifølge stasministeren hadde nemlig både Hansen og Johansen stått på for at Rygge skal få gode konkurransevilkår.

Dette betviles ikke, men det er ikke hva Hansen og Johansen stemte i den aktuelle saken som langt på vei irriterer flyglade østfoldinger, men at de to ikke holdt ord i forhold til hva de skulle stemme. Du går ikke inn i Stortinget og sier du skal stemme ja og en time eller to senere stemmer nei.

Uavhengig av gode intensjoner: dette er uryddig og politisk taktikkeri. Riktignok formulerte Jan Myrdal seg på følgende måte: «Det er hele tiden nødvendig å forandre synet på virkeligheten, fordi virkeligheten forandres.

Altså må man skifte standpunkt for å bevare et standpunkt». Men Myrdal så sannsynligvis for seg et noe lengre tidsperspektiv enn hva en middels stortingsdebatt varer?

Tilbake til statsministerbesøket på Solviken: jeg stusser personlig noe over at han erklærer «sofaen» - og ikke Frp og Høyre – som Arbeiderpartiets verste motstander.

Det er ikke vanskelig å dele oppfatningen om at hjemmesittere ikke er noen berikelse for et vitalt demokrati. Men på den annen side: Stoltenberg og de øvrig partiledere burde i større grad fokusere på de politiske forskjeller.

Får en frem de dyptgående skillelinjer vil en også gjøre det mer attraktivt for sofavelgere å bevege seg til stemmelokalet.

For det er nok av forhold å gå løs på foruten skattedebatt: fattigdom, fordommer, urettferdighet. Er det ikke nettopp mangel på substans – og at valgkampen går over hodene på mange – at likegyldighet sprer seg.

Og at hjemmesitterpartiet blir det største så å si hver gang. Enten det er kommunevalg eller stortingsvalg? Er det noen vist i å stemme, spør enkelte.

Her ligger partienes store utfordring overfor sofavelgerne. Det verste jeg vet er ikke sofavelgere, men politikere som sier at det spiller ingen rolle hva du stemmer bare du bruker stemmeretten..

Seriøst eller mer humørfylt? Jeg vet ikke, men jeg liker tanken: Forbrukerrådet har tidligere varslet til kamp mot selve politikernaturen og forlanger «varedeklarasjoner» av valgløfter.

Nye rettsregler må tvinge politikerne til å holde det de lover. Som det så viselig er sagt: En må stå for noe, hvis ikke ramler man for ingenting. Det gjelder for politikere som for oss alle andre.