Nesten ingen trodde Angelica Kjos ville klare seg

Atle er psykologen med tatoveringer, skjegg, langt hår i hestehale. Han er knyttet til barnevernsinstitusjonen der Angelica bor. Jobber der en dag i uka. Snakker med ungdommene og driver veiledning av personalet. De vil gjerne at Angelica skal snakke med en psykolog. Kanskje Atle vil prøve å snakke med henne?

– Hun var som ei lita jente i en ungdomskropp, forteller Atle Austad om det første møtet med Angelica. Mye sminke, tettsittende klær. Litt tøff i trynet.

– Humøret svinga veldig, det gikk opp og ned hele tida. Og så var det dette evinnelige ønske om å dø. Hun så ingen grunn til å leve, hun hadde i stor grad gitt opp selv.

Angelica som tenåring på institusjonen hun bor på. FOTO: PRIVAT

Solgt som en vare

Angelica Kjos (29) er jenta som overlevde. Mot alle odds. Løvetannbarn, kaller man gjerne slike som henne. De som vokser opp og klarer seg, selv om alle som skulle ta vare på dem svikta. Historien er uvirkelig. Men dette skjedde. I Oslo på 2000-tallet.

Les Angelicas historie her: Ble solgt som niåring

Angelica ble mishandlet, misbrukt, slått, torturert. Dopet ned. Solgt som en vare. Voldtatt. Igjen og igjen og igjen.

Det er mange som svikta Angelica, men det er også noen som prøvde å hjelpe.

En av dem er Atle Austad.

«Herregud, hvem er dette»? husker Angelica at hun tenkte da hun traff han første gangen. Hun syntes han så helt merkelig ut, mer som en kriminell enn en psykolog. Hvordan skulle han kunne hjelpe henne? Han, som i tillegg hadde jobbet med sedelighetsdømte i fengselet. Hun tenkte han ville ta overgripernes parti. Dessuten, ingen kunne hjelpe henne.

Saken fortsetter under bildet.

Angelica kom til Norge som fireåring. Familien flyktet fra krigen i Irak, men ingen ga Angelica en trygg oppvekst i Norge. FOTO: PRIVAT

Boka om terapien

Tretten år etter at de møttes for første gang, utenfor et velhus etter et ungdomsarrangement, sitter Atle og Angelica på et kontor hos Cappelen Damm i Akersgata. Kulda har kommet snikende de siste dagene, trærne står nesten nakne i regjeringskvartalet bortenfor. Angelica og Atle har vært oppe tidlig, de var gjester på «God Morgen Norge» for å snakke om boka de har skrevet sammen, og nå sitter de her med TV-sminken på. Atle, han litt uvanlige psykologen, og Angelica, den lave jenta med de brune øynene og det mørke håret, og med en historie enda svartere.

Nå trekker hun pusten.

– På det tidspunktet da jeg møtte Atle hadde jeg store, sammensatte utfordringer. Første bekymringsmelding til barnevernet kom jo da jeg kom til Norge som fireåring. Hadde jeg blitt tatt da, hadde alt blitt annerledes.

Angelica blir ikke hentet ut av den dysfunksjonelle familien før hun er 11 år gammel. Da har hun opplevd så grove overgrep at Atle må gå ut på gangen og kaste opp etter at han har hørt henne fortelle.

Gjorde bare feil

Men først.

– Jeg var veldig skeptisk, og veldig redd han. Jeg hadde store problemer med å stole på folk, og jeg hadde et behov for å teste dem mye. Jeg måtte kjenne om han tålte meg, forteller Angelica.

– Det holdt jeg på med ganske lenge.

Atle ser den lille jenta i en ungdomskropp som i det ene øyeblikket er veldig på, i det neste ekstremt avvisende.

– Angelica testet meg kraftig. Alt jeg gjorde var feil. Hun hadde ingen tro på meg som psykolog, sier Atle.

– Og så var hun livredd meg. Det var hun i hvert fall de to første årene. Hun var helt overbevist om at når jeg bare fikk tilliten hennes, så ville jeg forgripe meg på henne.

– Jeg var jo vant til at overgriperne mine først var snille mot meg, for så å forgripe seg på meg, sier Angelica.

– Ja, du hadde jo god grunn til å være bekymra, med tanke på historien din, svarer Atle.

– Vi har hatt noen unike opplevelser sammen, sier psykolog Atle Austad om relasjonen med Angelica. Foto: Hilde Unosen

En oppgitt, ung jente

På denne tiden sliter Angelica veldig med flashbacks. Hun har mareritt, og hun gjenopplever traumene. Hun klarer ikke skille på her og nå, og det hun ble utsatt for som barn. Hun opplever kroppslige smerter, både fysiske og psykiske.

– Hun var veldig styrt av selvskading og rus, suicidal, og hele tiden på flukt fra seg selv. En oppgitt ung jente, som hadde gitt opp selv. Hun brukte mye tid på å overtale meg til å få dø, forteller Atle.

Men oppi alt dette ser han en snert av litt liv. Et glimt i øyet, en kraft som ikke fikk komme ut, annet enn gjennom selvskading og selvdestruktivitet. Her lå det mye potensialet til å få til noe, tenkte Atle for seg selv.

– For det var veldig få som hadde tro på at hun skulle klare seg noe særlig bra.

Brutale voldtekter

Litt etter litt begynner Angelica å fortelle Atle om volden og mishandlingen. I starten helt uten følelser.

– Det var som om hun hadde lest det i en bok, sier Atle.

– Jeg viste ingen følelser, det ble jeg ekspert på som liten. Hvis jeg gjorde motstand under overgrepene, ble jeg straffet med mere vold og slag, forteller Angelica.

Saken fortsetter under bildet.

– Jeg trodde alle barn ble slått hjemme, sa Angelica til Dagsavisen i 2018. I årene som kommer skal hun flytte 35 ganger og gå på 13 forskjellige skoler. FOTO: PRIVAT

Voldtektene ble etter hvert hverdagskost, skriver Angelica i boka.

Hver time fortalte hun om nye overgrep. Alvorlighetsgraden ble verre, og detaljene rundt overgrepene ble mer og mer ekstreme. Atle skriver i boka at han ikke engang i fantasien kunne forestille seg hvor grusomt noen kan handle overfor et barn.

Atle måtte på et tidspunkt be henne stoppe da hun fortalte. Han måtte gå på toalettet for å kaste opp.

Angelica syntes det var godt å se at han viste følelser, at han reagerte på det hun fortalte.

– Kanskje var jeg litt normal allikevel. Atle ble jo fysisk dårlig bare av å høre om detaljene i overgrepene, mens jeg hadde levd med dem daglig i mange år. Som barn attpåtil. Jeg forstår nesten ikke selv hvordan jeg holdt ut.

Ville møte stefaren

Mye av det første året i terapien går med til å forberede seg til et spesielt møte. Angelica har bestemt seg for å konfrontere stefaren sin. Han sitter i fengsel, etter å ha blitt dømt til åtte år, blant annet for volden mot Angelica. Senere skulle han bli utvist fra landet.

– Jeg hadde en opplevelse av at han fremdeles eide meg. Det hadde han fortalt meg siden jeg var liten, forteller Angelica. Hun forteller om planen til Atle.

– Umiddelbart tenkte jeg «erru gærn»! Jeg mente at dette var noe vi kunne jobbe med i terapien. Men hun var veldig tydelig på at hun måtte konfrontere han.

Hvis han ikke ville bli med henne på det, ville Angelica avslutte terapien.

De begynte å spille rollespill, der Atle var stefaren, for å forberede Angelica på de ulike scenarioene som kunne møte henne. I boka beskriver han rollespillet.

Atle kunne si at hun løy, at ingen hadde forgrepet seg på henne. Eller at hun var en hore, som ingen noen gang kunne komme til å elske, eller at hun fortjente å bli voldtatt.

– Det var ganske brutalt. Men jeg tenkte at det ikke var noe vits i å legge skjul på hva som kunne vente henne, sier Atle.

Et vendepunkt

Angelica beskriver møtet i fengselet som et vendepunkt. På forhånd hadde hun skrevet ned hva hun skulle si. Den to timer lange kjøreturen til fengselet føltes lang. Angelica hadde tatt noen piller for å dempe angsten.

Da hun kommer fram til fengselet kjenner hun seg så surrete at hun ikke vet om hun klarer å gjennomføre. Hun går på toalettet for å samle seg. Alt føles kaotisk, angsten har tatt helt overhånd. Hun kaster opp. Hun kommer til seg selv av at en betjent banker på døra. Stefaren er på vei til besøksrommet. Fengselet har på forhånd stilt krav om pleksiglass som en forutsetning for at besøket skal gjennomføres.

– I det jeg ser han, skjer det noe i meg. Kroppen min blir rak. Da kjente jeg den kraften som alltid har ligget i meg.

Angelica åpnet med å si at hun absolutt ikke var kommet på besøk fordi hun savnet han, men at hun hatet han. Etter dette møtet ville hun aldri se han igjen, og hun var ikke lenger hans datter.

Hvordan stefaren reagerte, vil ikke Angelica gå i detaljer på.

– Men Atle fikk se det voldsomme sinnet og raseriet hans. At han fikk se det, gjorde at jeg følte meg mere trodd, det var en bekreftelse på hvor ekstrem han var.

Hun henvender seg til Atle.

– Nå vet du hva jeg sto overfor, og jeg var ei lita jente.

– Den dagen jeg ikke blir påvirket av å snakke om overgrepene, skal jeg slutte med det, sier Angelica Kjos. Foto: Hilde Unosen

Drapstruet

Etter møtet i fengselet øker Angelicas angst for represalier fra farens nettverk. Atle er også drapstruet nå, Angelica bekymrer seg for hva som vil skjer med han.

– Jeg var veldig redd for sikkerheten min, jeg gikk med voldsalarm fra jeg var 15 år. Jeg levde på hemmelig adresse, endret navn to ganger, og levde på kode 6. Jeg visste hvor galt det kunne gå.

Det ble verre.

Måneden før Angelica fyller 18 år, får hun beskjed om at hun må flytte ut av institusjonsleiligheten. Det kom som et sjokk, både på Angelica og Atle.

– Planen var jo at hun skulle få et trygt sted å bo, sier Atle. Han var på sommerferie i Spania med familien, da Angelica ringte. I boka beskriver han hvordan det hun fortalte ga han frysninger nedover ryggen.

Angelica gråter og er helt oppløst av fortvilelse. Hun har fått beskjed om at hun må finne en hybel i Oslo, selv om politiet er klare på at hun ikke skal tilbake til der truslene er. Hun sier til Atle at hun ser bare to muligheter, enten ta livet sitt eller ruse seg så heftig at hun slipper å føle på noe som helst.

– Det eneste jeg kunne bidra med var å prøve å holde henne i live, og å bidra med et håp.

Sov på gata

Angelica flyttet ut til ingenting. Halve livet har hun bodd på institusjon. Hun gikk rundt i flere måneder uten et sted å bo. Siden det var sommer kunne hun sove ute. Da høsten kom ble det kaldt.

– Jeg trengte ettervern og rusbehandling. Barnevernet ville ikke betale for meg mer, da jeg fylte 18 år, mente de at jeg skulle over til Nav og voksenpsykiatrisk. Men man kaster jo ikke ut barna sine ut når de er 18 år. Alt det jeg hadde jobba for raste sammen.

Etter to og en halv måned på gata finner hun seg en leilighet på Bislett. Den ligger i første etasje, med direkte innsyn, porten inn til bygården er gammel og skrøpelig. Politiets anbefalte sikkerhetstiltak var langt fra ivaretatt her.

Overfallet

Angelica isolerer seg fullstendig i leiligheten. Går bare ut for å skaffe mat eller dop. Men hun fortsetter å møte opp på timene hos Atle.

Så uteblir hun. Atle blir bekymra. Han ringer, men får ikke svar. Kontakter politiet, men får ingen informasjon. To uker går. Så svarer hun.

Hun er på et hotell. Stefarens nettverk fant henne. En kveld stormet tre menn inn i leiligheten. Voldtok henne.

– Sånn er systemet, man blir svikta igjen og igjen og igjen. Jeg er ikke sint og bitter, men jeg føler jo at ingen tok ansvar for meg. Jeg ble et problem som var lett å kvitte seg med.

Det gikk ikke så bra med Angelica i tiden som fulgte, selv om krisesenteret ga henne beskyttelse og politiet kom mer på banen etter at overfallet ble anmeldt. En dag hun kommer på time hos Atle, forteller hun at hun har bestemt seg for å ende livet sitt. Alt var planlagt, hun ville bare si farvel til Atle.

Han får henne akuttinnlagt på psykiatrisk. Der blir hun i flere år.

– Jeg gråt da jeg gikk ned trappen fra avdelingen. Jeg følte jeg hadde mista henne helt, forteller Atle.

Et nytt liv

I dag har Angelica et stabilt liv. Det tok mange år. Men etter hvert fikk hun et nytt nettverk. Hun fikk venner. Hun fikk Kari, som ble som en mor for henne. Frp-politiker Kari Kjønaas Kjos tok Angelica til seg som sin egen datter etter et møte med henne for åtte år siden. Rammene var på plass.

– Nå, nå kan det gå bra, tenkte Atle.

Saken fortsetter under bildet.

Angelica Kjos opptrer med musikkterapeut Hans Petter Solli på Lovisenberg Diakonale Sykehus under åpningen av det nye bygget for psykisk helsevern i februar 2018. De kaller seg Divaen og Doktoren. FOTO: HILDE UNOSEN

– Angelica hadde jobba knallhardt med selv, og nå kunne hun endelig tre fram. Og det har hun klart.

Atle og Angelica hadde et løfte om at det var hun som skulle avslutte terapien. Det gjorde hun i 2017.

– De overgrepsutsatte og voldsutsatte, de trenger tid og de trenger støtte. De trenger folk som tåler dem, tåler alt de bærer med seg, reaksjonene deres, det de er og det de ønsker å bli. At det er mulig, selv om ting er helt umulig, sier Angelica.

Atle er stadig vekk forundret over at det gikk så bra.

– Jeg ble veldig glad i Angelica veldig fort. Vi har hatt noen unike opplevelser sammen. Og jeg kommer nok alltid til å følge med på henne. Det rører meg dypt å se hvem hun er blitt, og hva hun har fått til.