Hvem: Steffen Tangen (36)
Hva: Forsker og høgskolelektor ved Høgskolen i Østfold
Hvorfor: Har sammen med Alexander Olsen og Ellen Beate Hansen Sandseter gjennomført en studie som viser at selv de minste barnehagebarna er i stand til å ta risikovurderinger ute i naturen
Hei! Så fint at du kunne ta en prat nå, selv om du nettopp har fått baby. Gratulerer, forresten! Er du midt i tåka?
– Ja, vi er nok litt i tåka, for babyen kom forrige mandag – fire uker for tidlig – så selv om vi var forberedte, var ikke alt helt klart.
Det forstår jeg. Mange av de som var ferske foreldre i fjor, sender i disse dager småtassene til sine første barnehagedager. Heldigvis tyder studien du og dine kolleger har gjennomført, på at de ikke trenger engste seg så mye for uteleken?
– Nei, nå er det ikke alltid så lett å definere om det er lek eller bare tilstedeværelse for de minste, men det er i alle fall tydelig at det å være ut i naturen over lengre tid, det trives barn med. De er dessuten mer kompetente enn hva mange tenker om ettåringer, og de klarer seg veldig fint selv. Selv de yngste barnehagebarna gjør risikovurderinger av området de ferdes i. Det er vår tolkning av situasjonen nå vi observerer hvordan de ser an en bakke eller en skråning før de begir seg ut på den. De bruker gjerne litt tid på å justere og forberede seg, og de gjør gode valg når de ferdes ute.
[ Liam kastet seg inn i første skoledag (+) ]
Men dere slipper dem ikke rett ut i farlig terreng?
– Nei, vi sørger for at området er så sikkert som nødvendig, men ikke så sikkert som mulig. Vi har valgt ut «snille» miljøer der det er lettere å se muligheter, og når barna får utfolde seg her, får de en god progresjon på dette med å gjøre vurderinger selv og ta valg.
Hva var det mest interessante eller overraskende funnet i studien?
– At det tyder på at selv ettåringer gjør gode risikovurderinger selv er nok overraskende for mange. De endrer faktisk bevegelsesforløpet sitt ut fra hva som kreves, men stopper også seg selv fra for stor risiko. Er det for skummelt eller vanskelig, ser vi at de trekker seg vekk og finner alternative løsninger. Det har selvsagt vært voksne i nærheten av barna, men barna henvender seg lite til de voksne.
Er dette en indikasjon på at mange av oss er overbeskyttende?
– Noen er kanskje det. Jeg skal ikke anklage foreldre for å være overbeskyttende, men mange kan nok i større grad stole på barnas kompetanse. Det kan være lurt å stoppe opp og kjenne litt på det i stedet for å bryte inn med det samme. Vi har en femåring selv, og jeg får jo ofte en trang til å si «forsiktig», men det er et ord jeg er veldig imot å bruke, så jeg prøver å la være. Det indikerer på en måte at «alt» er farlig. Som voksne kjenner vi på en trang til å beskytte og stoppe barnet fra en faresituasjon, men da er det viktig å spørre seg selv: «Er det en reell fare for at det skal gå veldig galt her, eller er det bare en fare for å slå seg litt?».
Hva er konsekvensen om vi voksne ikke klarer å slippe grepet?
– Handlingsdyktighet og vurderingsevne er jo noe som trenes opp, og får du aldri mulighet til å trene på det, utvikles ikke denne ferdigheten.
[ Derfor dropper denne kommunen alle lekser ]
Hva er ditt beste tips til ferske foreldre som kjenner hjertet i halsen når poden klatrer litt for høyt?
– Det å klatre er et godt eksempel faktisk. Er man høyt oppe, kan man jo slå seg alvorlig, men barn som klarer å klatre høyt, viser jo nettopp med det å ha god kontroll. Stol på ferdighetene til barnet! Start gjerne tidlig med å ta med barna til områder i naturen som ikke er livsfarlige, men likevel utfordrende. Naturen er den beste arenaen for å utvikle seg og trene opp nervesystemet. Det er den motoriske gullarenaen.
Ok, men jeg er ikke helt ferdig med denne klatringen. Hvis vi ikke skal bruke ordet «forsiktig» og heller ikke gripe inn, hva ville du gjort helt konkret?
– Jeg mener ikke nødvendigvis at du skal observere helt stille, men bruk positive ord. For eksempel kan du si «Ta kontroll nå». Det er mer positivt ladet, men minner om at aktiviteten krever konsentrasjon. Jeg lar alltid femåringen min klatre så høyt han vil, setter aldri en maksgrense. Det er nemlig veldig sjeldent at barn klatrer høyere enn de selv er komfortable med og behersker. De fleste er fornuftige. Det er en god regel at har du selv klatret opp, så klatrer du også selv ned. Om barnet opplever at det ikke klarer å komme seg ned, kan du veilede ved å si «sett beinet der» eller «hold deg fast i den greina». Om det ikke funker, kan du også geleide barnet ved å føre bein og armer nedover. Å løfte barnet ned aller siste utvei. Det gir ingen god mestringsfølelse.
Dette er jo viktig lærdom for oss foreldre, men du ønsker også at dette skal påvirke praksis i barnehagene?
– Ja, absolutt. Barn som får prøve seg på mye, vil ha en progressiv risikovurdering som samsvarer med ferdighetsnivået deres. Jeg syns som det er leit når barnehager maler en ring rundt trestammen for å vise hvor høyt barna får lov til å klatre i et tre. Da fratas barna muligheten til å tilegne seg disse ferdighetene ved å velge selv. Samtidig forstår jeg at det kan oppleves skremmende dersom du selv ikke liker tanken på å klatre opp for å hjelpe barnet ned. Det ideelle er jo at voksne kan delta i aktivitetene sammen med barna.
[ Forskningen er tydelig: vi trenger å komme oss ut – her er fem tips til uteaktiviteter ]
Dette er veldig spennende, men vi må videre til våre faste spørsmål. Hva gjør deg lykkelig?
– Veldig mye! Tid er vel et nøkkelord her. Jeg har mange hobbyer, og jeg blir lykkelig av gode opplevelser med familien, så det å ha tid til alt dette er lykke for meg. Som å telte, se barna få gode naturopplevelser, spille gitar, male, stisykle, fluefiske… Jeg har som sagt veldig mange hobbyer.
Jeg skjønner det. Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?
– Det tror jeg må bli trilogien om Arn Magnusson av Jan Guillou, det var den som starta min leselyst.
Og helt til slutt: Hvem ville du stått fast i heisen med?
– For mange timer?
Gjerne det!
– Det er jo vanskelig å få til nå, siden han ikke lever lenger, men det hadde vært fint å snakke med Arne Næss senior om vår tilhørighet til naturen. Og kanskje Bård Tufte Johansen. Han er morsom og så deler vi interessen for fluefiske. Da hadde det blitt dyp filosofi om naturen ispedd litt humor. Det hadde gått an å ta noen timer da.
Få våre beste saker rett i innboksen med nyhetsbrev fra Demokraten!
