Navn i nyhetene

– Om ikke lenge kan vi nok røyke en rev uten å bli kriminalisert av den grunn

Den tidligere profilerte forsvarsadvokaten, Harald Otterstad, håper på en snarlig palassrevolusjon i Kreml, har et elsk-hat-forhold til mobilen og tar gjerne en av Super-Langbeins peanøtter. Nå jobber han med biografien om rockebandet Aunt Mary.

Som pensjonist skal Harald Otterstad bruke mer tid på barnebarna, og skrive en biografi om rockebandet Aunt Mary. I tillegg til å spille, selvfølgelig. Arkivfoto:

Hvem: Harald Otterstad (67)

Hva: Tidligere advokat som blant annet har gitt ut bøker om Sarpsborgs pophistorie i tiårene fra 1960 til 1990.

Aktuell: Jobber med biografi om rockebandet Aunt Mary.

Hei Harald, der var du. Jeg begynte å tvile på om det var ditt mobilnummer jeg fant. Du har ikke alltid vært like glad i mobiltelefon?

– Nei. Jeg har et elsk-hat-forhold til min mobil. Akkurat som en alkoholiker. Kuttet ut hele mobildritten for noen år siden. Holdt meg i nesten ett år, men så sprakk jeg totalt. I dag er jeg hekta, men jobber med saken. Målet er å begrense bruken – men ikke totalavhold.

I april tok du farvel med gjerningen som forsvarsadvokat. «Nå er det tid med barnebarna som gjelder», sa du til Sarpsborg Arbeiderblad. Men nå blir det bok om Aunt Mary?

– Jeg skal nok klare å være både bestefar – og skribent … Har til sammen seks barnebarn, og det bør kreve sitt.

Hva er spesielt med Fredrikstad-gruppa Aunt Mary?

– Det var rett og slett et magisk band med en helt ekstraordinær kjemi mellom fire usedvanlig dyktige musikere. Med den karismatiske Jan Groth som frontfigur bare måtte dette bli noe helt enestående i deres samtid. Og musikken holder stadig mål. Lytt til: Jimi, Janis and Brian, Stop your wishful thinking, eller Rosalind. Og etter Jans sorti begikk de jo super-LP-ene Loaded og Janus.

Forstår. Du reagerte ganske kraftig da Aunt Mary ikke fikk plass på det nasjonale museet for populærmusikk i Norge, Rockheim?

– De folka i den komiteen som velger ut kandidater må jo være totalt historieløse! For øvrig: Det er en påfallende sammenheng mellom komitémedlemmene og hvor de nominerte kommer fra … I say no more …

I tillegg til bokprosjekt omfavner du tangentene i Pæddekommen blues band?

– Nå glemmer du noe vesentlig: Jeg har siden 1975 spilt keyboard i Déjà Vu. Et av de få gjenlevende band fra progrockperioden i 1970-årene. Og: Vi har nettopp avsluttet en treårig innspillingsprosess som har resultert i en dobbelt-LP og en CD. Dette kommer ventelig i salg denne høsten. Foruten at jeg synes det låter heftig, er bandet så identisk som det går an: Svein Rønning, Knut Lie, Per Amundsen og jeg selv startet bandet i 1975 – da med Kai Grønli som vokalist. Dessverre døde Kai altfor tidlig, i 1994, 39 år gammel. Heldigvis fikk vi med en særdeles god erstatning – Geir Jahren. Han spiller for øvrig i Høst – sammen med blant annet Svein Rønning og Knut Lie, så Déjà Vu er på mange måter «en bror» til Høst. Men som du nevner: Jeg spiller Hammond i Pæddekommen Blues Band – et morsomt band med flotte folk!

Det er ikke kun i rettssaler og på scenen du har «hoppet». Står fortsatt et svev i Holmenkollen på lista?

– Jeg krangler konstant med kona mi om å få fortsette hoppingen. Jeg vet knapt noe som trigger meg mer enn å hoppe på ski. Det skyldes sikkert at jeg er en helt elendig skihopper som aldri vet om jeg overlever neste hopp. Jeg har min base i Linderudkollen – en bakke med K punkt 80. Fortsatt har jeg ikke debutert i Kollen, men jeg har et lønnlig hopp om at det kan komme til å skje. Bare tanken på det gir meg masse energi – og frustrasjon hos kona. Hun har et uttrykk: «Jeg kommer ikke til å dytte deg i rullestolen hvis du brekker nakken i Kollen. Valget er ditt!». Et dilemma det der …

… og så noen faste spørsmål i denne spalta:

Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg? Bortsett fra Norges lover.

– Den aller første! Carl von Hannos ABC – den med hanen på! Lesekoden ble jo knekt som følge av den vakre boka med de fine historiene og bildene. Den åpnet for en senere leseglede, særlig av samtlige årganger av Donald Duck som jeg har fram til 1980! Jeg elsker Donald fortsatt.

– Men en bok som har gjort stort inntrykk i senere tid? Mange, men kanskje Johs. Andenæs sin lille sak som har tittelen «Straffen som problem»? En meget tankevekkende bok begått av kanskje Norges dyktigste jurist gjennom flere generasjoner. Da han var nærmere 90 år tok han et kraftig oppgjør med hvordan narkomane ble behandlet og han ivret for legalisering av narkotika. Det er ille at det skal ta så lang tid å komme dit Andenæs så for mange år siden. På den annen side: Vi er på vei! Om ikke så altfor lenge kan vi nok røyke en rev uten å bli kriminalisert av den grunn. En helt håpløs og urimelig rettstilstand!

Hva gjør deg lykkelig?

– Selvsagt at mine barn lykkes i sine liv. Jeg er svært stolt av dem, og hva de har fått til. Mer egoistisk er en lykkegivende faktor kanskje å gå av scenen etter en konsert når publikum roper på flere ekstranummer. Det er berusende! Eller å snu seg på sletta etter nok et skihopp som ikke endte med fall.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Kanskje litt for mye inntak av øl og vin. Man lærer jo aldri, ser det ut til?

Er det noe du angrer på?

– Nei. Jeg har sluttet å angre på ting. Man lærer av fadeser og det i seg selv er jo en viktig livserfaring. Men at jeg har gjort mange jævlig dumme ting skal jeg ikke benekte. Huff og gru!

Hvilken superkraft skulle du ønske du hadde?

– At jeg kunne fly! Akkurat som Super-Langbein når han spiser peanøttene. Det må ha vært aldeles fantastisk.

Hvem var din barndomshelt? – Fire personer: John, Paul, George og Ringo. Jeg var åtte år i 1963 da jeg kjøpte Please, please me hos Agnalt Musikk i Sarpsborg. I alle år etter det har Beatles betydd noe helt spesielt for meg. Hele rommet mitt i Tuneveien 14 på Lande ble tapetsert med bilder av The Fab four. I dag er jeg mye mer heavy- og progrockorientert med band som Purple, Zeppelin, Dream Theater, Yes, ELP, Genesis osv. Men «på toppen» ruver likevel Beatles fortsatt. Jeg føler nesten de er som brødre for meg. De har alltid vært der!

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for?

– En sympatimarsj for Ukraina fra Sarpsborg til Kirkenes kanskje? Nå håper jeg på en snarlig palassrevolusjon der borte i Kreml. Måtte den jævel`n brenne i helvete til evig tid! Nyhetene om stadige overgrep mot små og store i Ukraina er helt uutholdelig å være passivt vitne til. Fy f …. Er det mulig?!

Hvilke tre personligheter ville du invitert t il middag?

– Volodymyr Zelenskyj, Paul McCartney og samferdselsminister Jon-Ivar Nygård. Sistnevnte i håp om å klare å sjarmere ham til å få åpnet Moss lufthavn, Rygge.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen