Navn i nyhetene

Den standhaftige sykepleier

Ann-Chatrin lager spørreundersøkelser, tagger helseministeren på Twitter og skriver innlegg i tidsskrifter. Sykepleiernes kamp foregår ikke i det stille.

Hvem: Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen (48)

Hva: Anestesisykepleier, professor, og nestleder i Anestesisykepleierne NSF

Hvorfor: 12. mai er den internasjonale sykepleierdagen

Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen synes det er bra at sykepleiere har blitt mer synlige i media.

Hvordan skal dagen markeres?

– Nei jeg er på jobb, som vanlig. Jeg får ikke markert den fysisk selv, men jeg har gjort en uformell spørreundersøkelse gjennom Facebook, hvor jeg har fokusert på det positive ved å være sykepleier. Jeg har fått inn 120 svar, og skrevet et innlegg om det til tidsskriftet Sykepleien. Det er min form for markering som jeg hadde mulighet til.

Gjennom pandemien har jo sykepleierne fått mye oppmerksomhet. Hva er det viktigste som har kommet ut av det?

– Det har synliggjort behovet for sykepleierkompetanse. Det har blitt veldig synlig at selv om man har annet helsepersonell eller tilstrekkelig med utstyr, så har sykepleierne en hel særegen funksjon. I tillegg synes jeg også at det er positivt at mange sykepleiere har blitt veldig tydelige, gått ut i mediene og snakka om hvordan det er å jobbe som sykepleiere og hvordan forholda har vært. Flere har blitt gode på å ytre seg, være utadretta. Det er viktig!

Hvilke endringer burde kommet etter denne oppmerksomheten? Hva savner du?

– Jeg blir kjempefrustrert, for jeg tenker at eldrebølgen har vi visst om lenge. Har hørt om den siden jeg gikk på sykepleien for 20 år siden. Andelen kronisk syke visste vi også om. Og vi visste at det kom til å bli mangel på sykepleiere og spesialsykepleiere. Likevel er det ikke gitt de nødvendige rammene for at man både kan utdanne, rekruttere og beholde sykepleierne i yrket. Fra mitt perspektiv handler det om tilstrekkelig bemanning. Mange sykepleiere er glad i yrket sitt, de er stolte, og de har holdt på å jobbe seg i hjel. Det er større etterspørsel enn det er mulig å innfri. Folk er veldig slitne. Jeg har jobba på sykehus, tatt utdanning, jobba litt, vært ut og inn, og for hver gang så har alt av helsepersonell blitt mer og mer slitne. Og de blir mindre og mindre gode på å si fra om arbeidsforholda. Hvis en leser litt ledelsesteori, så vet man at det er et tegn på dårlig styrt organisasjon når de ansatte slutter å si fra. De har gitt opp litt. Hvis en sørger for at det er nok folk med riktig kompetanse, hadde man løst veldig mye. Så er det selvfølgelig lønnsperspektivet, mange mener de ikke får riktig lønn i henhold til det ansvaret man sitter med.

Historiene om sykepleier som løper seg halvt i hjel er mange. Er du bekymra for rekrutteringa til yrket når arbeidsforholda beskrives som så tøffe?

– Det er det jeg prøver å motvirke litt. Jeg er veldig aktiv i Sykepleien og Dagens Medisin. Mine innlegg har følelsesmessige innspill, men er forankra i det faglige. I det siste har jeg hatt fokus på det positive med yrket: det er en sikker jobb, man får garantert jobb, og det er utrolig mange valgmuligheter. Man kan jobbe med alt fra nyfødte til de som skal dø snart. Det er et givende yrke, og det prøver jeg å fronte. Men klart jeg har tenkt på det, når det blir skrevet om, at det er litt skummelt når mange bare fronter det som er negativt. Hvis du er 19 år og skal velge, og leser det, så tenker du kanskje at nei, det er ikke helt det som frister. Men, jeg har fem barn, og han nest eldste begynte å studere sykepleie i Bergen i høst. Og dattera mi på 19 søker høyere utdanning og har bare søkt sykepleie. Så det er noe positivt!

Hvordan kan man bedre sykepleiernes vilkår, uten at de skremmer vekk sykepleierspirene da?

– Det blir jo alt det arbeidet som kanskje er litt usynlig. Den jobben som type Norsk Sykepleierforbund og faggruppene gjør. Vi har grupper som jobber aktivt inn mot politikerne og beslutningstagerne, for å påvirke aktivt med tanke på heltidskultur, helsefremmende turnus, heva lønn og rammer for utdanning.

Hva er det som gjør sykepleier til et givende yrke?

– Hvis jeg skal snakke fra eget perspektiv, så er det pasienten, som er i fokus hele tiden. Det å kunne tilby best mulige tjenester til dem har vært min motivasjon alltid. Menneskemøtet gir så mye faglig, å kunne bruke kompetansen i forbindelse med observasjon og tiltak. Det gjør noe med meg personlig og. Opp igjennom har jeg sett alt fra sorg til glede, alvorlig sykdom, akutt, langvarig.. Du møter mennesker hele tiden og det er utrolig givende. Så er det det med pårørende og kollegaer. Det er utvikling hele tiden, helsetjenesten krever at du holder deg oppdatert og jobber kunnskapsbasert. Hele den pakka er utrolig motiverende.

Hva gjør deg lykkelig?

– Å få være med familien. Jeg har fem unger, og eldstemann har flytta ut. Å oppleve at de har lyst til å være sammen med oss, selv om de ikke må, det gjør meg lykkelig. Det å få jobbe med det jeg gjør er også en form for lykke, og å ha god støtte i mannen min, uansett hva jeg finner på. Min farmor som er 103 år og klinkende klar, sier at det å ha en man som ikke misunner meg det at jeg har en karriere, det er det bare å være lykkelig for.

Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?

– Den der er kjempevanskelig! Nå leser jeg mest krim for det er det eneste jeg rekker. Men den var veldig sterk den boka til Simon Stranger, «Leksikon om lys og mørke».

Hva gjør du når du skeier ut?

– Ikke jobber!

Uffamei, haha!

– Det høres forferdelig ut, men jeg jobber alt for mye, føler at jeg må det. Det er noe med det engasjementet.. Utskeielsen er å legge vekk pc-en og bare slappe av.

Hvilken superkraft skulle du ønske du hadde?

– Å være to steder på en gang! Hehe.

Hvem var din barndomshelt?

– Må kanskje si da jeg ble eldre så så jeg kvaliteten i farmora mi da. Ho er nysgjerrig. Jeg har ingen internasjonale helter, hadde vært kult om jeg kunne si Florence Nightingale, men jeg må være ærlig.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Akkurat nå, Ingvild Kjerkol.

Hva skulle du snakka med henne om?

– Skulle snakka om sykepleie, kompetanse, utdanning, bemanning.. Jeg prøver å snakke med ho egentlig da, gjennom alle innlegga mine. Poster på Twitter og tagger både den ene og den andre. Sender mailer til departementer.

Da får vi satse på heistur!

– Det hadde vært fint!




Mer fra Dagsavisen