Navn i nyhetene

Da grensen var stengt mellom gode naboer

Adrian Øhrn Johansens bilder av grensesperringer mellom Norge og Sverige hele veien fra Halden til Narvik tegner et bilde av pandemien som både er pussig og sårt på samme tid.

Under pandemien vinteren 2021 reiste fotograf Adrian Øhrn Johansen langs den norsk-svenske grensen, fra Halden i sør til Narvik i nord, for å dokumentere stengte grenseoverganger. Den 1630 kilometer lange grensen er den eldste og lengste mellom to land i Europa og har vært uendret siden 1751. Den strekker seg hele 1630 kilometer fra Iddefjorden i sør til Treriksrøysen i Storfjord i nord.

Det fikk fotograf Adrian Øhrn Johansen til å legge ut på en 8–9000 kilometer lang bilreise sist vinter, for å dokumentere virkningene av den historiske grensestengningen for folk og samfunn.

Grensen er langt mer enn svenskehandel, minner Johansen om. Det var familier som ikke fikk sett hverandre i bursdager og begravelser, besteforeldre som var atskilt fra barnebarn gjennom måneder, kolleger som ikke kunne møtes og mange småbedrifter som ikke kunne samarbeide lokalt.

Hvem: Adrian Øhrn Johansen (35)

Hva: Fotograf fra Hvaler

Hvorfor: Tok bilder av hele den koronastengte svenskegrensen vinteren 2021, og fikk disse publisert i Washington Post. Nå er bildene samlet mellom to permer i boka «Grenseeksaminasjonen 2021»


Hei! Du, hva ga deg ideen til å starte dette prosjektet?

– Nei, jeg tenkte som så at jeg visste ikke hvor lenge disse sperringene kom til å stå og at hvis ingen tar bilder av dem nå, så er de borte for alltid. Vi vet jo ikke når eller om noe sånt kommer til å skje igjen noen gang, så jeg følte det var viktig med denne historiske dokumentasjonen.

Det er jo en veldig lang tur å legge ut på, visste du fra starten av at du skulle dekke hele svenskegrensa?

– Det brukte jeg en del tid på faktisk og to flere testturer. Jeg måtte sjekke fremkommeligheten og finne ut om dette i det hele tatt var et overkommelig prosjekt. Jeg måtte holde på litt før jeg bestemte meg for å ta alt, for grensa er jo sånn at den mange steder krysser veier og for å holde meg på norsk side, krevde det mange omveier for å følge linja fra sør til nord. Jeg kjørte mellom 8000 og 9000 kilometer, og svenskegrensa er 1630 kilometer lang. Jeg gjennomførte det litt i etapper, og var for eksempel bare én gang helt i nord, men tilbrakte en hel del tid i Trøndelag og Hedmark.

Bildene er gitt ut i fotoboka «Grenseeksaminasjon 2021»? Gikk du inn i prosjektet med blikket til en kunstner eller en fotojournalist?

– Det var et journalistisk arbeid. Jeg har ikke flytta på ting eller redigert noe, og prosjektet ble gjennomført i perioden da stenginga var på sitt strengeste. I koronaperioden kjørte Norge stort sett et mye strengere regime enn Sverige, men akkurat da var det også stengt inn til Sverige fra Norge.

Hva gjorde størst inntrykk på deg underveis?

– Selv om jeg er østfolding og har en sterk relasjon til Sverige, lærte jeg mye om hvor nært vi er knytta sammen. Og hvor mye enn bare svenskehandel dette er, hvor mange bånd som går på tvers av grensene. Det var familier som ikke fikk møte hverandre, folk som var forhindra fra å besøke sine døende foreldre på sykehus. Mange fikk ikke dratt i bryllup og begravelser de ellers ville vært en naturlig del av. Dette er jo alvoret i det, men samtidig var det jo også en absurd situasjon. Det var jo ikke helt Nord-Korea, akkurat, men heller litt sånn uskyldige hjemmesnekra sperringer som så ut som noe Pippi hadde laga. Jeg tror folk oppfatter det på samme måte som meg: Absurd og litt morsomt, men med et sosialt alvor i seg.

Hvordan har dette preget vårt forhold til svenskene?

– Jeg tror det er lett for oss å si at det ikke kommer til å påvirke forholdet, men kanskje mest fordi vi ikke fikk kjenne på det på samme måte som svenskene. At folk i Fredrikstad ikke føler relasjonen er endret, betyr ikke at folk i Strömstad opplever det på samme måte. Ingen har vel egentlig svaret på det spørsmålet der, men jeg tror det er viktig at vi ikke tar det gode naboskapet for gitt.

Vi har noen faste spørsmål, og siden du selv har gitt ut bok, går vi rett på bokspørsmålet: Hvilken har gjort størst inntrykk på deg?

– Det må bli Naf veibok – min følgesvenn gjennom hele dette prosjektet.

Godt svar! Hva gjør deg lykkelig?

– Bilturer.

Fotograf Adrian Øhrn Johansen trives så godt bak rattet at han gjerne kunne vært yrkessjåfør.

Det gir mening. Har du noen skjulte talenter?

– Hvis jeg ikke skulle vært fotograf, kunne jeg vært sjåfør. Det har jeg ofte tenkt på. Langdistansesjåfør, sånn som kjører trailer. Det er fint å være i bevegelse og ikke helt å vite hva som er der du skal. Eller at du kjenner veien inn og ut. Som akkurat nå. Jeg kjører rundt på Spjærøy med dattera mi sovende i baksetet. Her har jeg sikkert kjørt mange tusen ganger før, men jeg syns fortsatt det er like fint. Nå skinner sola over Asmaløysundet, og jeg nyter det.

Hva kunne du tenke deg å demonstrere mot?

– Mot rasisme og for raushet.

Hvem var din barndomshelt?

– Sherlock Holmes. Fordi han var så lur og alltid klarte å tenke ting ingen andre klarte.

Hvis du kunne invitert tre personer til middag, hvem ville vært de heldige gjestene?

– Da sier jeg oldemor og tippoldemor. Jeg har aldri møtt dem, men jeg bor i en sånn gammel familiegård på Hvaler, og det er så mye jeg gjerne skulle vite om dette stedet. Og så ville vi hatt med oss Fridtjof Nansen, det hadde blitt et godt selskap.

Få våre beste saker rett i innboksen med nyhetsbrev fra Demokraten!