Navn i nyhetene

En bestemor ut av en annen verden

Når Simen Hagerup debuterer som fantasy-forfatter, er det hverken sverdsvingere eller trollmenn vi får lese om. Den atypiske helten i «Jordverv» er nemlig en pensjonert fransklærerinne.

Hvem: Simen Hagerup

Hva: Forfatter

Hvorfor: Gir ut sin første roman, «Jordverv»

Gratulerer med romandebut!

– Takk skal du ha!

Din første roman er altså en fantasyhistorie om ei bestemor?

– Ja, det stemmer.

Hvordan falt valget på en såpass moden hovedperson?

– Ja, det.. Altså, det er litt sånn når man skriver at mye kommer litt av seg selv selvfølgelig, men mye er tenkt og planlagt. Det begynte med at jeg fikk idé til å skrive en fantasy, men så fant jeg også ut at jeg ønsket å prøve å skrive litt utenom de vanlige sjangertrekkene. Hun er en ganske atypisk helt i en sånn fortelling. Veldig mye fantasy-litteratur henvender seg spesifikt til ungdom, og har hovedpersoner som er ungdommer. Ellers så er de ofte veldig heroiske typer, sverdsvingere eller trollmenn. Jeg ønsket en person som var litt mer en vanlig type, egentlig. Så hun er jo ingen typisk helt altså, og det er heller ikke en sånn outsider som viser seg å være messias, eller en Harry Potter som starter veldig utenfor det sosiale fellesskapet, også viser det seg at han er utvalgt. Det var for å legge meg litt på siden av alt det.

Kan du si litt om hvilken strabasiøs reise hun må ut på? For det er vel ofte det fantasy-karakterer må?

– Hun må ut på en reise, ja. Utgangspunktet for boka er hun kommer fra, ja om det vår jord, så hvertfall en jord som er veldig lik vår egen. Kanskje noen detaljforskjeller. Hun ender opp i en slags bronsealder-verden, hvor mennesker lever side om side med forskjellige slags åndevesen. Utgangspunktet for reisen hennes blir ganske snart et uttalt mål om å komme tilbake, finne hjem igjen. Samtidig så tviler hun hele veien på om det er det hun egentlig vil. Hun er litt mett av dage, nemlig. Det kom som en del av hennes karakter da jeg begynte å skrive. Hun er skilt, har bodd alene i mange år, og har ikke så mye hun synes er spennende i livet. Det er et eventyr for henne å plutselig bli kastet inn i noe som er nyt og ukjent, når man tenker at man kanskje har sett det man skal se. Boka er delt helt konkret inn i tre deler, hver del er et landskap. Det starter ved et elvedelta, så må hun reise gjennom en ørken og så kommer hun til en liten by hvor handlingen tilspisser seg til slutt.

Målgruppa til boka er som jeg har forstått voksne, men jeg har inntrykk av at de for det meste leser krim og oppvekstromaner for tiden? Er vi for dårlige til å holde oss i fantasiens verden?

– Ja, jeg vil vel si at vi er det. Det stemmer nok at den er skrevet for modne lesere hvertfall, uten at jeg har tenkt at den har den eller den målgruppen. Men den er nok ikke passelig for små barn hvertfall. De vil nok synes den er delvis kjedelig, litt morsom iblant, men tidvis noe fæl. Men fantasi, vi trenger mer fantasi, også i forhold til hvordan vi ser på våre egne omgivelser, og den verden vi faktisk lever i. Så kan i hvert fall jeg oppleve at det er lett å bli litt pessimistisk, eller føle at verden er veldig fastkjørt. Miljøødeleggelser og klimaforandringer, det er lett å føle at det ikke kommer til å skje, det som trengs for å skape et bedre samfunn. Der tenker jeg vel at det å sette i gang fantasien kan være en måte å vekke litt håp, og en slags vilje til å tenke nytt. Tenke at det er mulig å leve annerledes. Jeg mener, vi ser jo på menneskets historie at vi har vært igjennom mange faser med ulike samfunn, og til enhver tid har folk vært folk. De har hatt sine problemer og gleder, humor og følelser. Mye som er likt også i det veldig ulike.

Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?

– Oi! Det er jo flere, selvfølgelig. Da jeg var ungdom og gikk fra å lese barnelitteratur til voksenlitteratur, så var det nok noen bøker og forfattere som formet meg veldig mye da, og mitt syn på hva litteratur kan være. Husker jeg leste Maldorors Sanger, den var sånn skjellsettende for meg i tenårene. En slags surrealistisk prosabok. Så begynte jeg å leste Tor Ulven, og Samuel Beckett. De bar jeg med meg mye og lenge. I senere tid, av romaner, så har Virginia Woolf gjort enormt inntrykk. Hun har en språkføring og en måte å legge opp stoffet sitt på som er veldig teknisk imponerende, tenker jo jeg som skriver, men også liksom veldig poetisk og vekker masse følelser.

Hva gjør deg lykkelig?

– Det er ofte litt små, enkle ting. Familien min selvfølgelig. Det å være med dem er jo kjempeviktig for meg, og da behøver det ikke være så mye som skjer. Kan bare være at vi sitter og prater sammen.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Jeg drikker noe alkohol i hvert fall. Så er det ikke så ofte jeg skeier ut veldig på den fronten, men hvis jeg tar meg en ordentlig fest så føler jeg at jeg har skeiet ut. Jeg har diabetes, så det hender jeg kan skeie ut med å spise et kakestykke eller pizza, som krever mye koordinering av insulinet. Føles alltid veldig eksklusivt.

Er det noe du angrer på?

– Ja, eller nei. Egentlig ikke. Det er sikkert valg jeg ville gjort annerledes om jeg skulle gått opp alle skritta på nytt, med den viten jeg har, men lar være å angre på ting. Føler at jeg alt i alt finner meg på et ganske okei sted i livet, og er egentlig glad for de dumme valgene jeg har gjort i løpet av livet. De hører med de og, liksom.

Hvilken superkraft skulle du ønske du hadde?

– Jeg tror kanskje superfart, altså. Det er så nyttig til så veldig mye. Da kan man både reise, og for eksempel lese en bok på et sekund. Nærlese på brøkdelen av et øyeblikk.

Det hadde kommet godt med under studietiden min..

– En kunne spart seg for mye tenners gnissel der!

Hvem var din barndomshelt?

– Hm. Kanskje Gollum.

Oi! Haha!

– Jeg var veldig opptatt av han. Jeg lot som jeg har han i mange år. Jeg ble tidlig krøket.

Hvilke tre gjester ville du invitert til middag?

– Vet ikke om jeg hadde villet hatt Gollum på middag altså, det hadde blitt masete. Jeg tror det ville blitt en minneverdig aften om vi fikk besøk av Tom Waits, Scherzerade og professor Cantarel fra romanen Locus Solus av Raymond Roussel.





Mer fra Dagsavisen