Navn i nyhetene

– Jeg misunner fuglene

Han har drevet med musikk siden han kunne sitte oppreist. Nå lytter folk over hele verden til musikken til Andreas Ihlebæk.

Andreas Ihlebæk bak pianoet på Månelanding 2021 i Gamlebyen

Hvem: Andreas Ihlebæk (43)

Hva: Musiker

Hvorfor: Skal være gjestekurator for Apple Musics flaggskip-liste «Piano Chill» i to uker

Gjestekurator for ei spilleliste? Hva betyr det egentlig?

– Dette er en av de største klassiske spillelistene både for Apple, og generelt i verden. Ved å gjøre meg til gjestekurator, fronter jeg den lista. Til en hver tid ligger det femti stykker der, og nå skal femten av de da være mine. Resten av de er stykker som jeg plukker ut, som har inspirert meg eller betydd noe for meg.

Og deeet er jo ganske stort! Hvordan skjedde det?

– Jeg er signert med Naxos, et globalt plateselskap for klassisk musikk. Spesielt det siste halvannet året har Apple begynt å oppdage musikken min, og de har gjennom en lengre periode vist veldig mye støtte og begeistring, og plassert meg på diverse store spillelister, og pusha det veldig. Jeg har også fått den slags fra Spotify og Amazon, men det har vært på et eget nivå fra Apple. Så dette er på en måte en videreføring av at de ønsker å løfte musikken min på verdensbasis.

Men hvordan får det her deg til å føle deg da?

– Det er ganske surrealistisk. I min verden blir det sånn at hva man kan oppnå med innspilt musikk... Det er bare en Grammy som kan måle seg med dette her. Det er såpass stor skala på det, og dette er et av flaggskipene til Apple Music. Den har en veldig kredibilitet også. At de vier den til meg og musikken er selvfølgelig vanskelig å ta inn over seg. Jeg bruker også muligheten til å sette en god del andre norske musikere på den lista. Sette litt fokus på at det er veldig mye flott, norsk musikk i sjangeren. Både noen klassikere, men også noen nye, norske komponister og pianister er med. Når man kan samle det på den måten, blir det en synlighet for norsk moderne, klassisk musikk som er unik, og som jeg håper kan være noe positivt for flere.

Gratulerer! Rett før sommeren ga du ut albumet «I will build you a house». Hva handler det om?

– Mesteparten av den plata ble spilt inn i løpet av den tiden vi har vært i nå. Den er skrevet mens jeg har vært hjemme, og det har vært livet. Det er på en måte en musikalsk dagbok, men også nesten en form for egenterapi. Det å sette seg ved pianoet og bare bruke det som utløp for de mange følelsene vi alle har gått igjennom. Også er tittelen et forsøk på å sette fokus på at jeg mener at musikk er veldig viktig, noe som virkelig kan være til store hjelp. Bare være med deg i det hverdagslige, men også hjelpe deg til å dagdrømme og få ut noe. Musikken kan være en viktig del av et hjem, både i gode og dårlige tider.

Hvordan har koronaåret vært for deg?

– Det har vært veldig todelt. På den ene måten er det jo en veldig rar tid, som vi alle kjenner på. Men samtidig har det jo parallelt med dette vært et år der musikken min plutselig og virkelig har fått et stort, internasjonalt publikum, på en helt annen måte enn før. For musikken har det vært et både spennende og positivt år.

Det ble en Spellemannsnominasjon midt inni der og?

– Det var veldig gøy! Det var overraskende, man tenker ikke helt i de baner når man gir ut et album med vuggeviser på piano. Det var bare et lite prosjekt jeg hadde hatt lyst til å gjøre i flere år, og mer etter hvert som jeg ble pappa. Det kom egentlig ut av at jeg en kveld satt hos nevøen min og spilte litt piano. Så kom moren deres og spurte om jeg kunne spille det inn, så hun kunne spille det for dem. Det var et prosjekt som utviklet seg organisk på den måten, så når det da dukker opp en Spellemannsnominasjon er det en stor bonus.

Hva gjør deg lykkelig?

– Hm. Man kommer til et punkt i livet der man har vært gjennom både det ene og det andre, og man skjønner at det er ingenting som betyr mer enn å ha en god dag sammen med de aller nærmeste, med samboer og datter, gjerne i kombinasjon med natur. Det er det som betyr alt. Alt annet er fantastisk bonus.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Da drar jeg til naboen Petter Bjørge, som er en Reodor Felgen-skrue litt borti skogen her. En av de morsomste fyrene jeg vet om. Etter en snekketur med artige kællær gjennom Hankø-sundet, spiser vi østers og drikker Akevitt som har kryssa Driter’n to ganger. Mer trenger jeg ikke, og stort bedre blir det ikke.

Er det noe du angrer på?

– Det kan være sjanser man ikke har benyttet, sjanser der man har latt andre folks meninger og oppfatninger styre valg man har tatt, hvor man har sett at man heller burde hørt på seg selv. Jeg sier ikke at jeg bare får dårlige råd fra andre, altså...

Haha! Hvilken superkraft skulle du ønske du hadde?

– Jeg skulle ønske jeg kunne fly. Den er enkel, men jeg misunner fuglene.

Hvem var din barndomshelt?

– Jeg vokste opp blant annet i Hamburg i Tyskland, i Sjømannskirken der. På den tiden var det også en norsk pop-gruppe som het Avalanche som bodde der. De fikk en svær giga-hit med «Johnny Johnny Come Home». De vanka i Sjømannskirken også, og jeg har holdt på med musikk så lenge jeg har kunnet sitte oppreist omtrent. Han Kjetil fra Avalanche inviterte meg inn i studio deres da jeg var rundt ti år gammel. Jeg fikk lov å spille inn en egen sang der. Jeg var allerede så inni musikk at det var det jeg drev med uansett, men det var nok et punkt der hvor jeg bare: «Det her skal jeg drive med». At den popstjernen brukte av sin egen tid på å gi den boosten der til en ti år gammel gutt... Han var min største helt i lang tid.

Hvilke tre gjester ville du invitert til middag?

– Jeg kunne tenkt meg å sittet og spist middag ved et bord der Erik Bye var. Og Anthony Bordaine. Og Gustav Maler, en av mine absolutt største helter fra den klassiske musikken. Fin liten gjeng det, sånn off the top of my head.