Navn i nyhetene

Komponisten som klatret ut av vinduet og forsvant

Under koronaen fyltes huset opp av fred og ro. Og litt for mange folk. Da tok Silje Nergaard beina fatt, og på tur i nabolaget skrev hun fjorten sanger.

Svarthvitt bilde av artisten Silje Nergaard

Hvem: Silje Nergaard

Hva: Artist og komponist

Hvorfor: Spiller på Hvaler Gjestgiveri 28. juli

Du har hatt et ganske spesielt prosjekt under koronaåret, kalt «Houses». Kan ikke fortelle litt om det?

– Da korona kom, prøvde jeg å gjøre det alle gjør. Begynte å rydde boden og sånne ting. Ble fort lei, og fant ut at jeg måtte finne litt magi. Så da satt jeg med ned igjen å begynte å skrive musikk igjen. Eller, jeg gjorde det jo ikke sånn heller, for huset var fullt folk, så jeg begynte å gå tur. Da jeg gikk jeg rundt i nabolaget og kikket inn og lurte på hva som foregikk. Tror ikke helt jeg spionerte altså, men man kjenner at man er prisgitt våre egne hjem og hus! Kjente selv at det ble veldig intenst å ha alle rundt meg, mye mennesker i alle rom og ingen steder å skrive musikk. Så jeg skrev sangene mens jeg gikk og kikket på disse husene. Det begynte å vokse frem historier fra nabolaget, både de trivielle og de store og eksistensielle, som foregår i alle nabolag. Hverdag, død, en katt, kjærlighet, middager. Jeg endte opp med å skrive fjorten sanger, ett album.

Så utenom albumet, hva annet tar du med deg ut av korona?

– Det har vært fint også, må jeg si. Jeg vet at ikke alle har den opplevelsen av året, men jeg likte veldig godt at det ble litt stille. At jeg kunne gå inn i det her, å skape og være og tenke. Lange tanker, lange strekk, hvor det ikke ble avbrudd. Hele roen rundt det, som vi alle har reagert forskjellig på, men som jeg har likt å være i. Bare valgte å ikke lengte etter det jeg ikke kinne gjøre. Jeg tror på mange måter at det har vært veldig bra for mange å ha måttet sette ned tempoet, ikke minst for barna. Jeg kjenner at jeg har blitt med i et rotterace de siste åra, og jeg kjenner at det er vi foreldre som har satt det i gang for oss selv. Vi ser det ikke utenfra lenger, bare gjør og gjør og gjør. Mange barn synes det var godt å bare få være litt. Jeg personlig synes at det er godt at ikke alt skal planlegges hele tiden. Ikke fylle alle hull, kuppe alle space.

Hvorfor er vi så nysgjerrige på naboene våre, tror du?

– Haha! Er vi det? Jeg tror at vi nok lurer veldig på hvordan andre gjør ting, og fikser ting. Og om andre får til ting bedre enn oss selv. Hvordan takler jeg dette bra nok?

Og hva annet i hverdagen inspirerer deg til å lage musikk?

– Jeg har jo aldri kunnet svare helt på det, for hvis man kunne funnet en knagg og sagt “dette er inspirasjon”, så kunne jeg vært inspirert hele tiden. Det er et slags mysterium. Dette året ble en slags strøm av musikk som bare måtte gjennom systemet og ut. Det var nok egentlig bare livet selv som skulle omformes til sanger, det pressa seg på. Det må være å være inspirert. Det ble også en måte å takle det på. En måte å finne tilhørighet, eller ro, eller.. Musikk har en evnte til å ramme inn alt sånn som det er. Jeg tror musikk treffer oss fordi det treffer noe som er helt sant inni oss. Og det er ikke alltid vi kan forstå hva det sanne er, eller analysere det, og kanskje vi er redde for det. Men musikken blir som et speil eller en slags usynlig venn å ha. Derfor tror jeg musikk ble viktig for mange i pandemien. Man hadde litt ro og tid. Og det å ta seg tid er kanskje noe av det mest helsemessige vi kan gjøre.

Hva slags forhold har du til Hvaler, hvor du skal spille på onsdag?

– Jeg har bare gode minner, har vært der og spilt opp igjennom årene. Et utrolig vakkert lite sted på jord! Er skikkelig misunnelig på alle de som har hytte der. Er glad for at jeg får komme dit og synge.

Hva gjør deg lykkelig?

– Jeg er lykkelig akkurat nå. Den første kaffekoppen, og de små øyeblikkene som kommer i løpet av dagen. Men vi må evne å se dem.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Da spiser jeg en potetgullpose til middag. Når jeg er alene hjemme føler jeg meg som en tenåring, går og kjøper en Maarud-pakke til middag. Skikkelig mett til man legger seg for å sove, da blir man sulten.

Er det noe du angrer på?

– Du, jeg bruker så lite tid på å angre. Har kommet frem til at det jo ikke er mulig å gjøre om på noe. Vi var der vi var da vi tok det valget, og er vi et annet sted litt snere så skjønner vi at man kunne valgt annerledes. Man må velge hvor man skal bruke sine krefter, og det er definitivt ikke stedet.

Hvilken superkraft skulle du ønske du hadde?

– Ååh! Måtte vel være å kunne fly litt da, som en fugl. Ligge litt sånn rett over alle andre, suse over, få et liteoverblikk og tenke “i’m all fine up here”

Hvem var din barndomshelt?

– Det var en som het Stein Ingebrigtsen, en gammel pop-artist. Han var min største helt da var liten. Han kom til Hamar Mart’n en gang, da så jeg ham, og da var jeg så imponert! Han kastet mikrofonen fra den ene hånden til den andre!

Da var du solgt?

– That dit it! Søsteren min skrev brev til meg som hun la i postkassa, som hun lata som at var fra Ingebrigtsen. Så slemt! Dårlig søstrete å gjøre.

Hahaha! Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller mot?

– Det er så mangt. Men for nå kan jeg nevne mot rasisme.

Hvilke tre gjester ville du invitert til middag?

– Ella Fitzgerald, Frank Sinatra og Nat King Cole! Da blir det nok mange herlige historier rundt bordet. Sikkert musikk også. Jeg trenger nok ikke sette på jazz i bakgrunnen!