Konfrontasjon med empati

Hvem: Espen Marius Foss (48)

Hva: Førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold med konflikthåndtering, megling og psykososialt arbeid med barn og ungdom som sitt felt

Hvorfor: Opptøyene i Fredrikstad 17. mai har satt i gang debatter både i redaktørstyrte og sosiale medier

[ Faktisk.no: Politiet avviser spekulasjoner om at 17. mai-bråk var «koordinerte» opptøyer ]

Hei! Du må jo være rett mann for å hjelpe oss å løfte blikket og bedre forstå denne situasjonen. Sett fra sidelinja kan det virke som om det eskalerte litt for fort. Kan du si noe om hvordan vi påvirkes av at det er mange til stede når en konflikt oppstår?

– Ja, det er klart at da slår det inn noen mekanismer eller gruppedynamikk som det er lett å la seg påvirke av. Det er ikke uvanlig. Det kan jo for eksempel skje i en gruppe som har en felles identitet; man blir dratt med i dragsuget og kanskje ikke engang helt vet hva den opprinnelige konflikten dreide seg om. Det kan også handle om maktforholdet her. Når du har politi som er overmakten versus ungdom som brått føler seg mye sterkere i lag, da kan det spille inn på hvordan de oppførte seg. Ting kan ofte eskalere raskt, men min erfaring er at politiet vanligvis er gode på å jobbe forebyggende.

Noen mener vi bør stille mer krav til ungdommen, mens andre tar til orde for å snakke med dem. Men hvordan stille krav og «snakke med» på en konstruktiv måte? Hva er den egentlige forskjellen på «med» og «til» i faglig forstand?

– Å snakke «til» er irettesettende tone, litt ovenfra og ned. Ofte kan det være preget av å forlange eller å true, man dømmer og bruker stereotyper og setter kanskje til og med diagnoser på den man snakker til. Men vi har også noe som kalles sjiraffspråk, eller ikkevolds-kommunikasjon. Det er en billedlig metafor på en måte å snakke på som kan trappe ned istedenfor å trigge konflikt. Med sjiraff-språket snakker du i jeg-form og setter ord på dine opplevelser av situasjonen uten å dømme, for å oppnå bedre gjensidig forståelse. Sjiraff-språket er utviklet av psykologen Marshall Rosenberg som vokste opp i Detroit på 1940-tallet under store rasemotsetninger. Han viet livet til studier av hva slags typer språk som bygger «murer» eller «broer», det vil si konfliktopptrappende eller konfliktnedtrappende kommunikasjon. Sjiraffspråket er et «verktøy» for å bygge gjensidig forståelse og empati i konfliktsituasjoner. Metoden brukes både i fredsforhandlinger mellom stater, grupper og personer. Dette er også en god metode for å komme en vei videre med konflikter i ungdomsmiljøene, eller mellom ungdom og politi. Det er en tilnærming som avklarer hva som ligger på begge sider av en konflikt og som avdekker behovene til alle parter. Det er også selve kjernen i konfliktrådsmegling og en måte å komme i dialog på gjennom konfrontasjon, men med empati, som kan gi gode løsninger.

[ Debatt: La oss snakke med, ikke om ungdommen ]

Det høres klokt ut, men på hvilke arenaer bør denne dialogen foregå?

– Det kan for eksempel skje gjennom Konfliktrådets frivillige tilbud, som finnes over hele landet. Det er faktisk sånn at mer enn halvparten av sakene til Konfliktrådet kommer fra politiet, men det er også mulig å melde inn en sak som sivil person eller organisasjon. Partene velger selv om de vil delta. Over 9 av 10 saker i Konfliktrådet ender med en løsning som partene er fornøyd med.

Men dette gjelder vel de som er direkte involvert i konflikten. Hva med ungdommer generelt – hvor tar vi den forebyggende dialogen med dem?

– Det kan gjøres på skoler og i ungdomsmiljøer og med støtte fra for eksempel Røde Kors gatemegling, andre frivillige organisasjoner og mer generelt trygge voksne som ungdommene har tillit til. Gjennom et sånt tilbud kan ungdommer selv få kunnskap om konfliktløsning og verktøy til å håndtere ulike situasjoner. De får trene seg gjennom lek og rollespill og utvikler på den måten en ny kreativitet for god konfliktløsning. Det er noe som gir en viktig personlig utvikling. Flere skoler har noe som heter skolemegling eller elevmegling. Det er en meglingstjeneste, men også et tilbud om å styrke kompetansen sin på konflikthåndtering og -forståelse.

Hva med på hjemmebane? Hvordan snakker vi voksne med barna våre om slike situasjoner?

– Her igjen vil jeg si at sjiraffspråk er et nyttig verktøy, selv om det i prinsippet er sunn fornuft og noe de fleste har erfaring med. Det er jo også lett for voksne å bli grepet av følelser når våre håpefulle gjør ugagn, og da havner du fort i en «snakke til»-posisjon. Da vil dialogen fort stoppe opp, og det skapes en «mur» og en avstand. Det interessante med sjiraffspråket er at det handler vel så mye om å lytte. «Hva skjedde, helt konkret? Hvordan opplevde eller følte du det? Hva trengte du egentlig i situasjonen? Og hva trenger du nå for å gjøre gode valg?» I det får du en konfrontasjon som samtidig er støttende, for det er viktig at voksne sier tydelig fra om hva som er ugreit. Men så må vi støtte ungdommen i veien videre.

Denne situasjonen har startet mange debatter om ungdom generelt og spesielt om ungdom med innvandrerbakgrunn. Hvordan tror du ordskiftet kan prege Fredrikstad-ungdom som ikke var til stede?

– Det kan bli både stigmatiserende og polariserende – vi lever i en tid hvor det er en del av nettopp det. Her tror jeg det er viktig at man ikke har mindre, men mer kontakt og dialog for å bryte ned barrierene mellom motpolene, generasjonene, institusjonene og så videre. Det krever omfattende dialogarbeid.

[ Mener 17. mai-opptøyene ikke er tegn på felles opposisjon mot politiet ]

Vi må over på våre faste spørsmål, og siden vi snakker om ungdom, kan vi bytte ut barndomshelt med ungdomshelter. Hvem var dine?

– Ai! Nå hadde jeg jo allerede forberedt meg litt på barndomshelter da, og der skulle jeg ramse opp Edderkoppmannen, min fine bestefar som var brannkonstabel og bodde på brannstasjonen og Ingrid Espeli Hovig, for jeg ville bli kokk som barn. Men, altså, som ungdom var det nok mer musikken som tok meg. John Coltrane, Depeche Mode og Kraftwerk var definitivt helter.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Lite av det som småbarnsfar med en baby og fireåring, men jeg er glad i å danse og gå på konsert.

Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?

– I ungdomstida var det nok «Sangen om den røde rubin» av Agnar Mykle. Som ung voksen har «Steps to an Ecology of Mind» fra 1972 av Gregory Bateson vært en stor inspirasjonskilde. Han var en veldig allsidig forsker som bidro til å forandre og forene flere vitenskaper ved at han klarte å tenke helhet og se synergier mellom de ulike fagfeltene, for å imøtekomme den økologiske krisen.

Hvilken superkraft skulle du ønske du hadde?

– Ok, vi er der?! Tidsreise hadde jo vært fantastisk spennende. Skulle gjerne også hatt krefter som kunne bekjempet klimakrisa.

Hvis du kan invitere tre personligheter til middag, hvem får komme hjem til deg da?

– Putin, Biden og Gregory Bateson, for eksempel.

Hmm, hadde det vært noe koselig da, tror du?

– Nei, men veldig interessant.

Så Bateson som en slags megler mellom Biden og Putin?

– Ja, eller… Hvis Bateson kunne ha inspirert to av de mektigste personene i verden, så hadde det gitt håp.