Navn i nyhetene

– Hvis jeg kan inspirere unge kvinner til å bli gründere, er det jo storveies

Produsenten og skuespilleren Talina Hansen Skogseth har virkelig opplevd både medgang og motgang, og stor sorg. Livets kabal har ikke alltid vært like enkel. Nå er hun på lista over landets mest inspirerende kvinner.

Talina Hansen Skogseth

Hvem: Talina Hansen Skogseth (56)

Hva: Teaterprodusent og skuespiller

Hvorfor: Kåret til en av 100 under 100 av magasinet Altså. Hensikten med lista er å vise unge som kjenner på prestasjonsjag, at vi har hele livet på å gjøre det vi vil.

Gratulerer, du er på lista over landets 100 mest inspirerende kvinner. Ble du overrasket?

– Det kan du trygt si! Jeg trodde bladet ringte for å selge meg et abonnement, og skjønte ingenting da de fortalte om utnevnelsen. Det er helt overveldende og samtidig veldig oppmuntrende i denne krevende pandemitiden. Hvis jeg kan inspirere unge kvinner til å bli gründere, er det jo storveies.

Lista er kåret av magasinet Altså, som ble grunnlagt med ønske om en trygg verden hvor alle kan følge sine egne drømmer. Har du alltid fulgt dine drømmer?

– Drømmen, eller lidenskapen har jeg fulgt. Kultur er altoppslukende både som jobb og hobby. Jeg liker aller best å jobbe som skuespiller, å gestalte forskjellige karakterer. Produsentjobben følger med fordi jeg vil jobbe mye, og ikke være avhengig av andre.

– Jeg fulgte drømmen tidlig med å bosette meg som ganske ung i London, i halvannet år. Deretter fem år i Los Angeles. Dit dro jeg alene uten jobb, eller å kjenne noen der. Ei heller hadde jeg noen tidsperspektiv på oppholdet. LA er på den andre siden av jordkloden, det er langt unna når det verken finnes mobil og internett. Fem fabelaktige år ble det, med de utroligste opplevelser og møter. Jeg trente karate med Chuck Norris, feiret nyttårsaften i The Playboy Mansion til Hugh M. Hefner sammen med Hollywood-eliten, tilbrakt tid med Lionel Richie og mye, mye mer. Det var tilfeldigheter som gjorde at jeg flyttet tilbake til Norge.

Det kan bli tøffe tak å følge drømmen?

– Det har vært beintøft og flust med bekymrede våkenetter opp gjennom. Å produsere er nesten døgnet-rundt jobb uten sikkerhetsnett. Det er et stort ansvar hvor man engasjerer både skuespillere, regi, teknikk, scenisk osv., og er kontraktsbundet til f.eks. leie av kulturhus og teaterscener. Jeg multitasket lenge før ordet ble oppfunnet. Heldigvis har jeg opplevd svært mange suksesser både som produsent og skuespiller, det har gitt motivasjon til å fortsette. Engasjement og lidenskap er helt avgjørende dersom man ønsker å leve av kultur. Du må ofre atskillige sosiale sammenkomster, men til gjengjeld får du enormt mye glede sammen med «teaterfamilien».

Du har ikke hatt mange kvinnelige produsentkolleger gjennom årene. Hva skyldes det?

– Det er nok en kombinasjon av at det er et yrke med en enorm arbeidsmengde, gedigen økonomisk risiko, høy stressfaktor og store utfordringer. Menn forstår nok ikke hva det vil si å være alenemor og i tillegg jobbe minst like som dem. Heldigvis er det flere drivendes dyktige damer som har kommet på banen etter hvert. Desirée Ulvestad-Grandahl er en av dem som har holdt på lenge, og Maya Nilsen var tidlig produsent i Sarpsborg.

Det er befriende å se kåringen «100 under 100» som løfter fram kvinner i alle aldersgrupper. Livet er ikke over selv om man har passert 50 år?

– Jeg håper da virkelig ikke det. Selv er jeg like mye i vigør som tidligere, men det er litt andre type produksjoner nå. Da Vivi Haug levde, spilte vi mange farser og revyer. Det savner jeg veldig.

På lista er du sammen med blant andre Astrid Nøklebye Heiberg, Birgit Skarstein, Gro Harlem Brundtland, Marie Simonsen, Zanele Bagwa og Kim Friele. I en tid hvor kulturbransjen har hatt sin tøffeste periode?

– Det er mange imponerende damer på lista, og en ære å bli tildelt plass sammen med dem. Ja, det siste året har vært ekstremt. Som skuespiller har det vært kjipt å ikke kunne stå på scenen. Som produsent er det et rotterace med forsøk på å igangsette nye produksjoner, avlyse, og ikke minst utsette forestillinger og turneer.

Jul,a mår - Rød Mølle.
Talina Hansen Skogseth og Vivi Haug

«Nestekjærlighet, latter og glede» er ord som brukes om deg. I 2008 ble din mann Rune Skogseth brått revet bort. Alenemamma med flere produksjoner hvert år – underholdning og scenekunst – det høres ut som en håpløs oppgave i en tung tid?

– Tusen takk, det var da veldig sjenerøse ord. Da Rune døde var datteren vår åtte år gammel, jeg spilte i to forestillinger og drev fire teaterfirmaer. Sjokket og sorgen gjorde at det tok ett år før jeg beveget med ute blant folk igjen. Jeg klarte ikke å håndtere situasjonen, og var nærmest en zombie. All jobb og selve livet ble satt på pause. Etter hvert som jeg sakte kom tilbake, skulle jeg delta på foreldremøter på skole, dugnad til barneaktiviteter, følge opp lekser, handle, lage mat, bursdager. Vi bodde i en hundre år gammel enebolig med hage, og hadde hund. Samtidig skulle jeg produsere, lede møter og skrive budsjetter – samt være på sceneprøver som skuespiller. Det var en håpløs kabal å løse.

Hvordan var veien tilbake?

– To fantastiske venninner (Anne-Line Stene-Johansen, og Trine Ulfeng), min uvurderlige søster (Aina Ask), min kjære nabo (Ragnar Drøbak), og min umistelige mor – som det var forferdelig å miste kun et par år etter at Rune døde, fant de ødelagte brikkene som var meg, og puslet dem sakte sammen over lang tid. For at Kornelia skulle ha positive opplevelser i sorgen, og for å ha noe å fokusere på, inviterte vi 10 barnevenner av Kornelia på besøk en til to ganger i måneden. Etter besøkene tok det en uke å komme seg på beina igjen. Sorg er utrolig energitappende.

Kornelia har kommet inn på manuslinja ved Filmskolen på Lillehammer. Hun går i sin mors «fotspor»?

– Dette er helt selvvalgt, og hun har skrevet masse bestandig. Utkast til bøker, flerfoldige manus, og hauger med dikt. Det var tidlig tydelig at det var en forfatterspire i henne. Å komme inn på manuslinja på Den Norske Filmskolen er ikke lett, kun seks studenter tas inn annethvert år, så dette er veldig stas. En drøm som både hun og jeg er overlykkelige for at hun har oppnådd.

Det viser seg at seks av ti over 50 år føler seg yngre enn det fødselsdatoen tilsier. Har du planene klare for de neste tiårene?

– Den horisonten forholder jeg meg ikke til. Jeg har aldri hatt planer lengre fram enn til de neste premierene, som regel noen måneder fram. Jeg er svært impulsiv, og hiver meg på både nye prosjekter og opplevelser i ekspressfart …

51 år gammel valgte du å forlate Plankebyen og bosette deg i Oslo. Hva var bakgrunnen for dette valget?

– Jeg bor like mye i Fredrikstad som i Oslo, med hovedvirke er i Fredrikstad. Da min datter ønsket å starte på videregående skole i Oslo, og barndomshjemmet ikke lengre var den nødvendige tryggheten etter opprivende opplevelser, var det fint med en forandring. Og, på et tidspunkt gikk jeg lei. Med flere enn 100 teateroppsetninger lokalt, som igjen har gitt ringvirkninger til byen, viser likevel ikke kommunen at de verdsetter aktiviteten – økonomiske tilskudd har vært temmelig fraværende i alle år. Da jeg fikk ideen om teater i Bratliparken, var det ikke mange i byen som visste hvor parken lå. Nå har den yret av teaterliv hver sommer i 22 år. Jeg håper kommunen evner å plukke opp lokalpatriotiske ildsjeler, uten dem blir kulturlivet fattig.

Hakkebakkeskogen av Thorbjørn Egner
Vandreteater i Bratliparken
Bakergutt Talina Hansen og Bakermester harepus Andreas Kjølberg

… og så noen faste spørsmål:

Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?

– Siden jeg er glad i geografi, må det bli et atlas.

Hva gjør deg lykkelig?

– Når datteren min er glad, er jeg lykkeligst. Hun er min største glede og lykkepille. I tillegg et publikum som er begeistret for en forestilling etter en intens arbeidsperiode og god respons som skuespiller. Jeg er sosial, og elsker blant annet vennegjengenes tradisjonelle nyttårsfeiringer på herregård i historiske kostymer. Men det kan like gjerne være små hverdags-opplevelser, som når jeg kan høste egenproduserte grønnsaker fra verandaen, eller være ute i naturen – stå på ski, gå i fjellet. Så er det de større opplevelsene, som reiser. Jeg elsker å reise. Lykke fins i mye hvis man har positiv balanse i livet, den har det vært vanskelig å opprettholde for mange av oss under pandemien.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Inviterer masse venner til stor fest og drikker med begge henda. Ååå savn! Det er altfor lenge siden.

Er det noe du angrer på?

– At jeg har vært altfor kontrollfreak. At jeg ikke har vært tøffere i forhold til kommunen, fortsatt med karate, reist jorda rundt, og ikke funnet tiden inne til å flytte tilbake til Los Angeles – men ingenting er for sent så lenge en holder seg på beina vel?

Hvilken superkraft skulle du ønske du hadde?

– Sykdomsfjerner! Ellers skulle jeg ønske jeg hadde en skikkelig god sangstemme.

Hvem var din barndomshelt?

– Mine foreldre. De ga meg en trygg og lykkelig barndom, men dessverre døde begge for tidlig.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for?

– Jeg går i Pridetoget. Folks rett til å elske hvem dem vil, burde være en selvfølge. Dersom abortloven ble reservert, hadde jeg gått i tog. Menneskerettigheter og ytringsfrihet er viktig, rasisme-fordømmelse likeså. Fellesskapet, og absolutt demokratiet!

Hvilke tre personligheter ville du invitert til middag?

– Jeg velger én personlighet: Jesus. Da kunne jeg spurt om hvordan han klarte å mette 5.000 mennesker med to fisker og fem brød. Hvis vi visste det, kunne vi hjulpet mange som sulter.