Navn i nyhetene

Heier på kroppen

Er det noe Fredrikstad-regissør Jeanette Pettrelli Koonings angrer på, så er det at hun har vært altfor bevisst på utseendet sitt. Nå lager hun TV for barn i håp om at de skal lære seg å skifte fokus fra hvordan kroppen ser ut, til hva den kan gjøre.

Hvem: Jeanette Pettrelli Koonings (52)

Hva: Regissør og prosjektleder for NRK

Hvorfor: Aktuell med programserien Superkroppen på NRK

Heisann! Denne spalten begynner jo med navnet ditt, og jeg må si du har mange doble konsonanter. Hvor kommer navnet Pettrelli fra egentlig?

– Det er en lang historie! For far gikk på gikk på kunstskole i København, og der fikk han alle elevene til å jobbe for seg med å lage relieffer. Så han startet en egen business med det kan du si, og solgte relieffer av Beatles og Elvis blant annet, på tivoli i Køben på 60-tallet. Det var ikke spesielt populært på kunstskolen, så han ble kastet ut derfra. Han het egentlig Kjell Pettersen, men så da han ble kastet ut, sa rektor at “du, Pett-relli”... Etter hvert kalte alle ham Pettrelli, og han endte opp med å ta det som mellomnavn.

Oi, han registrerte det som navn?

– Ja, som mellomnavn. Og så tok jeg det, og mannen min, og... ja, da lever det videre.

Men du, nå har det nye programmet Superkroppen kommet skikkelig i gang, og dere har fått både positiv og negativ respons. Hvorfor trenger vi et sånt program i dag, synes du?

– Fordi det skaper et trygt og informativt rom hvor barn får møte ekte voksne og spørre om hva de vil, når det gjelder kropp. Det er ikke alle barn som har den muligheten, og til å få gode og ærlige svar av trygge voksne. Dette handler om mye mer enn kroppen egentlig. Om å kle av den makten som vi ikke ser, men som ligger der og styrer oss. Om det er lederne våre, eller venner eller venninner. Når vi kler av den usynlige makten, får vi det mye bedre.

Dere har importert idéen fra Danmark, som er kjent for å være litt mer åpne med tanke på kropp og nakenhet enn oss. Men av hvem?

– Det var Super-ledelsen sin idé. Vi skjønner ikke at dette er så annerledes enn å se en kropp i en badegarderobe. De voksne står åtte meter unna barna. Vi har fått kritikk på at barn som blir eksponert for nakne kropper lettere vil kunne bli utsatt for overgrep. Men tvert imot vet vi fra flere hold, og også fra doktor Willy-Tore Mørch som jobber med barn og unges psykiske helse, at barn som har et avslappet forhold til nakenhet, også har et sunt og trygt forhold til kroppen sin og debuterer seksuelt senere. De vet hvor grensene går og blir ikke så utsatt for press. Ved å åpne for en naturlig nakenhet, lærer barna å skille på ekkel nakenhet og sunn nakenhet.

Men man kan se på forskjellige kropper og fasonger, og snakke om kroppen, uten å kle av seg?

– Jo, og det gjør man, og det kan man. Men det er sjelden man får snakke med de kroppene om hvordan det er å være tjukk. Eller for tynn. Eller for liten. Det er de nakne samtalene, de nakne historiefortellingene som er viktige her. Dette er voksne som representerer historier for å gjøre barna tryggere. Vi ønsker å skifte fokus fra hvordan kroppen ser ut, til hva den kan gjøre og hvordan den har det. Da jeg var barn, fikk jeg hele tiden vite at jeg var så liten og tynn, og folk spurte om jeg var syk hele tiden. Men så ble jeg Norgesmester i kappgang – fordi jeg ville vise at jeg kunne. At det ikke er så viktig hvordan kroppen så ut, men at man kan ha en kjærlighet til kroppen sånn som den er.

Trodde du det skulle bli så mye “bråk”?

– Å, vi trodde det skulle bli mye mer bråk!

Vi er kanskje ikke så pripne lenger i Norge?

– Nei, vi har fått 95 prosent positiv respons. Skoler, lærere, leger, psykologer, barnepsykologer, Sex og samfunn, Røde kors ... Alle heier på oss. Men når jeg sier jeg er skuffet over hvor lite bråk det ble, så må man ikke tro at vi gjør dette for å provosere. Det er som sagt for å gjøre kroppspresset mindre for barn, at vi gjør dette. Jeg skulle gjerne gjort mange flere, og vist kropper som har vært i ulykker eller har funksjonsnedsettelser. Røde Kors opplyser at en av fire barn som ringer inn til dem, har usikkerhet rundt kroppen sin.

Er det noe i livet ditt, som du angrer på?

– At jeg har vært for bevisst på utseendet mitt selv. Selv om jeg alltid har gått min egen vei, skulle jeg brukt mer tid på å kjenne at jeg har det godt med meg selv. Og jeg angrer på at jeg ikke har brukt mer tid på å skjønne at det er sammen vi når målet. Ikke alene. Jeg har vært litt amerikansk anlagt og tenkt at jeg er min egen lykkes smed. Men vi er ikke det, vi er hverandres lykkes smed. Jeg er et barn av min tid, men har mistet troen på individualismen.

Hva gjør deg lykkelig?

– Barn! Det nyutsprungne håpet jeg ser i et barneansikt.

Hva var din første betalte jobb?

– Jeg jobbet som julenisse på Steen og Strøm i Oslo. Men hvis jobb for familien teller, så var den aller første jobben at jeg vasket lokalene og kantina i fabrikken til familien, Pettrelli dekor.

Har du et skjult talent?

– Jeg er en god lytter. Det er det ingen som tror, for jeg prater så mye!

Hvilke tre personligheter ville du invitert til middag og hvorfor?

– Dolly Parton, for hun har turt å være så veldig seg selv. Hun lagde musikk for kvinner i USA på en tid da de trengte det, på en tid da det egentlig var umulig å gjøre det. Hun tilpasset seg skjønnhetshysteriet og er egentlig en ekstrem motpol til det jeg ønsker, men hun også er et barn av sin tid. Hun har operert seg til å se ut som en barbiedukke, men ble aldri “vakker nok”, og ble objektivisert på grunn av puppene, men klarer likevel å være så politisk, så smart og så sterk. Hun har laget vakker humor på det, og er en av vår tids fremste kvinnesakskvinner – til tross for at hun ser ut som en bimbo.

Godt valg! Hvem ville du invitert til å akkompagnere henne ved middagen?

– Jeg har hatt så få forbilder. Så jeg ville hatt middag med henne alene, og spurt henne om alt fra kroppen, til det at hun valgte bort barn, og alle operasjonene. Om det å tilpasse seg kroppshysteriet i en så ekstrem grad, og samtidig være så selvstendig, og sterk, og politisk aktiv.