Navn i nyhetene

– Jeg får meldinger hver dag fra voksne menn som forteller om overgrep

Kadafi Zaman har dekket konflikter, krig og valg over hele verden. Men få ting har gjort like mye inntrykk som menneskene han har snakket med i forbindelse med «Norge bak fasaden».

Hvem: Kadafi Zaman.
Hva: TV2-journalist fra Lier
Hvorfor: Aktuell med «Norge bak fasaden», et klipp der han utsettes for rasistisk hets har fått mye oppmerksomhet

Nylig hadde dere premiere på den nye sesongen av «Norge bak fasaden». Hvordan har det gått?
– Kjempebra. Hver mandag etter sending får jeg masse tekstmeldinger, og meldinger på sosiale medier. Det er tydelig at vi treffer noe. Så merker jeg en forskjell fra forrige sesong, at det nå er mer feedback fra yngre folk. Det kan være på grunn av temaene vi tar opp, som overgrep og rasisme.

Ja, du blir jo hetset av en kvinne fra SIAN i en av episodene. Hvordan er det å skulle lage TV om noe du selv ble utsatt for?
– Det er litt uvant. Jeg må innrømme at jeg ble overrasket. Men jeg var live på TV2, samtidig som vi filmet til programmet. Så jeg fortsatte bare med rapporteringen. Det hadde vært rart om jeg begynte å snakke om det på lufta den gangen. Men nå i ettertid så passet det, som en liten del av den dokumentaren.

Dere har jo startet en slags kampanje i sosiale medier også, #HvaPakistanereGjøriNorge?
– Ja, og det er jeg veldig fornøyd med. At man klarte å snu en negativ hendelse til noe veldig positivt. Det er ikke sånn at norskpakistanere må bevise hva de gjør i Norge. Men det var likevel utrolig fint å se det mangfoldet, og bilder av folk som sto på ski, stryker bunader, og gjør viktige jobber.

Det er heller ikke første gang du opplever noe sånt på jobb. Tror du at pakistanere og andre innvandrere noensinne kommer til å slippe å høre at de ikke er norske nok?
– Heldigvis skjer dette sjelden. Og den positive responsen jeg har fått nå – tusenvis av meldinger, hvor sikkert 98 prosent av avsenderne er etnisk norske – viser at noen er i utakt med tiden. Det vil alltid finnes folk som ikke vil ha mangfold, og lever i sin egen boble. Jeg pleier ikke å bry meg så mye. Men som journalist syns jeg det er viktig å vise fram at det er noen få der ute som tilhører slike strømninger.

Flere har sagt de er overrasket over at sånne holdninger finnes i Norge. Men ikke du?
– Nei. Jeg har fulgt disse miljøene tett. Jeg husker blant annet da Norwegian Defense League samlet tjue folk ved Akershus festning. Pegida, Odins soldater.... Hvor er de i dag? Det kokte bort. Nå har du SIAN. Dette er bare én del av floraen. Du har også de som er konspirasjonsteoretikere. Det er en liten del av befolkningen, men de har vært der hele tiden. Det spesielle de siste fire årene er nok at de har fått næring fra USA.

For de som ikke driver med TV tror jeg mange lurer på hvordan det egentlig er, når det først har premiere og plutselig blir en snakkis over natta. Er det rart?
– Jeg trodde nok ikke det skulle ta så av. Mange syns dette var vondt. Jeg får meldinger om at de gråt. Noen beklager på vegne av nordmenn. Det har de ingen grunn til. Men det viser at det var rått, og traff en nerve. Folk flest vil ikke ha det sånn.

Det er ofte sterk kost, det dere omtaler i Norge bak fasaden. Påvirker det deg når du jobber med det?
– Ja. Noen episoder mer enn andre. Overgrepsepisoden er ikke ute av systemet. Den var så vond. Jeg får meldinger hver dag, fra voksne menn i 50- og 60-åra, som forteller om overgrep. Som husker den som gjorde det, hvordan de så ut, hvor det skjedde. De har aldri fortalt det til noen. De ringer ikke fordi de vil på TV, men for å vise at Stein ikke var alene. Som journalist er det ikke sånn at du bare legger det bak deg og ser videre til neste program. Jeg tenker mye på Stein, og jeg har snakket med ham hver dag.

Mange er vant til å se deg som nyhetsreporter. Hvordan er det å gå fra breaking-rapportering til mer langvarige prosjekter som Norge bak fasaden?
– Det jeg er vant til er å rapportere og referere. Mens denne serien krever at jeg er mer Kadafi. Det syns jeg var uvant i starten. Jeg fikk beskjed fra regissøren: senk skuldrene, du rapporterer ikke nå. Føl, tenk. Vær deg selv. Og jeg får tilbakemeldinger på at folk liker det, at de ser at jeg er tilstede.

Hva har du lært av å jobbe med programmet?
– Det er mange ufortalte historier der ute. Alt har en historie. Det jeg først og fremst har lært er å kanskje stoppe opp, tenke: oi, hva er dette?

Én dag sitter du i en bil og hører en mann fortelle om grove overgrep mot barn, eller dekker dramatiske nyhetshendelser. Neste dag drikker du kaffe hjemme i Lier, eller drar på fisketur. Hvordan er overgangen? Klarer du å slappe av?
– Ja. Men koronaen har gjort det litt vanskeligere. Vanligvis har jeg spilt fotball to ganger i uka, og det er en fin utkobling. Å få banna litt, reist til andre byer for å spille. Så joda, jeg får det. Men som nyhetsreporter må du samtidig være litt på hele tiden, og følge med. Jeg prøver å koble av, spesielt i helgene. Å se alle episodene av noe på Netflix, tømme hodet litt. Det er i hvert fall målet.

Du var lenge en av TV2s utenriksprofiler. Hvordan er det å nå vende blikket mot forhold her i Norge?
– Jeg har sett mange nye sider av det norske samfunnet. Men utenrikserfaringa gjør jo at du ser ting i perspektiv, at vi er fortsatt et av verdens beste land å bo i. Vi har skyggesider her også. Overgrep, psykiatri… men i den store sammenhengen er ikke problemene våre så store.

Til slutt: Hvem ville du helst stått fast i heisen sammen med?
– Det hadde vært interessant å sitte fast i heisen med Trump. Det må jeg si. Og sett ham litt på nært hold.

Mer fra Dagsavisen