Yrkeskompasset

På tur i et ukjent landskap

er det viktig å kunne bruke kart og kompass. Finne en marsjretning ved å ta en kompasskurs. Komme seg fra A til B uten å gå seg vill. Finne stiene, se stupene og vite hvor bekken er lettest å krysse. Komme dit man vil, komme i mål. Kan livets yrkesvandring peiles ut på samme måte? Er det mulig å unngå de bratteste stupene og stedet der bekken er for bred til å komme over?

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Demokraten!

Min svigerinne var ikke gamle kroppen da hun fortalte mine svigerforeldre hva hun skulle bli når hun ble stor. Det var en kasse i nærbutikken som sjelden var i bruk, antagelig fordi det sjelden var nok kunder innom butikken samtidig, for å åpne den.  Dette hadde hun lagt merke til, så hun kunne stolt fortelle sine foreldre at fremtidig jobb var sikret: Hun skulle sitte i den ledige kassa når hun ble stor, den var jo alltid ledig.

Da jeg var barn, hadde mange barn de samme drømmene for fremtiden. Jentene skulle bli frisører eller butikkdamer, guttene siktet seg inn på brannmann og politi. Tradisjonell kjønnsdeling à la 60-tallet varte langt inn på 80-tallet, utviklingen av likestilling i yrkeslivet hadde så vidt kommet i gang. Heldigvis har vi tatt noen skritt i riktig retning når det gjelder yrkesvalg. Gutta er nå langt bedre representert i skjønnhetsyrker og nesten halvparten av de ansatte i politiet er kvinner.

Anne Stenmoe: «Dagens barn og unge mangler kanskje en sak å sloss for. Alle kampene er tatt før dem og for dem»

De tradisjonelle yrkene spiller fortsatt en uunnværlig rolle i vårt samfunn, men det har også kommet nye yrker til. App-utvikler, drone-pilot og bærekrafssjef for eksempel. Disse yrkene eksisterte ikke for ti år siden, og over halvparten av dagens barn og unge vil ende opp i yrker som vi ennå ikke kjenner. Så når barn vokser opp og du spør de hva de vil bli, så er det faktisk mange barn som ikke vet. Drømmen om frisørsaksa eller brannhjelmen er det stadig færre som har. Kanskje drømmer noen om jobbe minst mulig, for mest mulig lønn. Andre ender med stå på og nesten ofre helsa for å lykkes med sin yrkesdrøm – for mindre lønn enn de fortjener.

Valgene skal tas tidlig. Allerede ved 16-årsalder og ved inngangen til videregående skole, må den første kompasskursen settes. Er her, vil dit. Og så starter oppturene og nedturene. Nåla i kompasset svinger stadig og leder turen til nye steder. Ved turens slutt er vi jo et helt annet sted enn der vi startet. Landskapet kan fortsatt være uoversiktlig, utsikten ikke så bra som vi hadde håpet. Da er det opp med kartet, finne et nytt sted å sette kurs mot. Og gå på videre, med eller uten gnagsår.

Veien til gullklokka for tro tjeneste går via 25 års ansettelse. I samme bedrift. Dette var tegn på at du var en god, trofast og hengiven ansatt. Det var tidligere normalt å ha hele yrkeskarrieren på samme sted. I dag er det nok heller slik at flere av oss bytter arbeidssted hver femte til tiende år, fordi den jobben du har utdannelse eller opplæring i, endrer seg.

Jeg hadde en samfunnsengasjert og eldre lærer da jeg gikk på videregående skole, fru Wilberg. Hun gjentok seg selv ofte: «Deres generasjon kommer aldri til å bli helt ferdig med utdannelse. Dere kommer til å ta kurs og videreutdanninger hele livet», sa hun. Hun fikk så rett. Jeg fullførte nylig en helt ny utdanning, i en alder av 42 år. Topplokket trenger litt mer tid på innlæring, men jeg kan love deg at det er mulig, og ikke minst: Berikende.

I dag finnes det så uendelig mange muligheter til å endre kompasskursen. Underveis og mange ganger. Ingenting er bortkastet, og du kan mikse flere utdanninger. Og få jobb til slutt! Det er som sagt mange veier til Rom. Sosial kompetanse er like viktig som digital kompetanse i arbeidslivet. Og personlige egenskaper og evne til relasjoner, spiller stadig større rolle i ansettelser.

Vi skal ta noen omveier, noen feil valg og angre på noen av dem i løpet av et liv. Flere av kursene som stakes ut går bokstavelig talt rett vest. Om det lærer oss noe, så er det at vi alle fall finner ut at vi heller vil mot nord eller øst, hva vi ikke vil ha mer av eller ikke. Og det er nyttig kunnskap å ta med seg når neste kurs skal settes. Kanskje den nye turen går til en høyde med fantastisk utsikt, en god benk å sitte på. Da er det bare å nyte det hele så lenge det varer. Etter hvert kan det dukke frem en ny og høyere topp i det fjerne eller noen mørke skyer foran solen. Da er det bare å peile ut ny kurs og pakke sekken. Og å gå får føttene, blodet og tankene til å bevege seg. Og bevegelse er å leve.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Demokraten og Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.