«Verden av i dag»

Rasismeparagrafen er ikke overflødig. Den er et nødvendig vern.

I «Verden av i går» (1941) – en av de mest intense og fascinerende memoarer om første verdenskrig og mellomkrigstiden – skriver østerrikeren Stefan Zweig om hvordan europeisk borgerlighet kollapset. Hvordan toleransen, åpenheten og fremskrittstroen ble overtatt av nasjonalismen og fascismen. Hvordan demagogi og vold førte til sivilisasjonssammenbrudd.

I et tidspunkt i boken, som er en blanding av selvbiografi og kulturhistorisk verk, forteller Zweig om første gang han og andre hørte om en agitator i München som holdt møter med voldsomme slagsmål og raste på den mest vulgære måte mot republikken og jødene. Zweig, som på det tidspunktet i 20-tallet bodde i Salzburg, viser med dette hvordan store deler av europeisk offentlighet enten bagatelliserte eller var likegyldig til en agitator som brukte både ordets makt og senere i en større grad voldens makt, til å starte en katastrofal verdenskrig. Fordi det med hatytringer også følger voldelige handlinger. Eksemplene fra vår nære og fjerne historie er for mange å nevne.

Her om dagen tok jeg Zweigs bok fra hylla og bladde gjennom mine favoritt-utdrag etter å ha lest et av de dårligste oppropene jeg har lest på lang tid. I oppropet, publisert i Aftenposten, skriver 16 akademikere og kulturpersonligheter at den såkalte rasismeparagrafen (§ 185) ikke hører hjemme i et liberalt demokrati. De argumenterer med at paragrafen er overflødig siden det eksisterer annen lovgivning som kan brukes og blir brukt for å bekjempe rasisme, diskriminering og hatkriminalitet. Et annet hovedpoeng er ifølge dem at man ikke skal straffe det de kaller for meningsytringer.

Man skal være forsiktig med å vise til folks bakgrunn når de skriver noe og heller forholde seg til innholdet i argumentene og forslagene deres. Men det er relevant å understreke at ikke en eneste av de 16 som underskrev oppropet er synlig etnisk minoritet, med ett unntak er alle underskriverne det man kaller majoritetsnordmenn. Å påpeke dette er nødvendig for videre argumentasjon.

Spørsmålet er hvorvidt en nordmann med synlig minoritetsbakgrunn ville ha underskrevet et opprop som i verste fall begrenser hens rettssikkerhet. Sagt på en annen måte: Har du «skin in the game» når du foreslår å oppheve denne loven? Vil den påvirke deg negativt? Hvis svaret ditt er nei da har du ingenting å tape på at denne paragrafen oppheves. De som har noe å tape er nordmenn som er synlige minoriteter og som denne paragrafen i praksis er et vern for.

Det er ingen som mener at paragrafen er perfekt – inkludert antirasistiske aktivister – men å hevde at den er utydelig blir for enkel argumentasjon. Rettspraksisen viser tydelig hva som i mange tilfeller skal til for å bli dømt. Fordi hva er § 185? Dette er en paragraf som først i senere år har blitt brukt i en rekke rettssaker og ført til noen dommer, som Antirasistisk Senters Rune Berglund Steen og Ervin Kohn sammen med UiO-forsker Sindre Bangstad er inne på i deres svar til oppropet i Aftenposten.

Men i mange år har det til dels vært en «sovende paragraf». § 185-sakene og dommene er ikke så mange. Og det faktum at det ikke er snakk om så mange saker, gjør det ikke enklere for de bak oppropet å komme med et eneste eksempel på det de mener er urimelig bruk av paragrafen. De greier ikke å argumentere overbevisende nok for hvorfor en slik paragraf ikke hører hjemme i et liberalt demokrati.

Rasistiske ytringer er ment for å skade mennesker, det er ikke noe abstrakt eller ullent eller utydelig å forklare hva rasistiske ytringer er. Veien mellom rasistiske ytringer og rasistiske handlinger er også i praksis kort. Det er ikke bare «meningsytringer». Det er ikke «meningsfullt» å kalle en ung mørk norsk samfunnsdebattant for «korrupt kakerlakk». Det er heller ikke noe meningsfullt med ytringer som at jøder er «parasitter» og «reptiler» og at Trump vil fullføre det Hitler ikke fikk til. Jeg tror også at de som står bak oppropet vil forstå dette hvis de tenker seg godt om.

I oppropet kan vi lese at «Juridiske sanksjoner mot rene meningsytringer innskrenker i praksis folkets frihet til å stake ut sin ønskede kurs for landet». Hvem er «folket» i dette tilfellet? Er det de som er enige med dem? Er det majoritetsbefolkningen? Er det de som stemmer på bestemte partier? Vi får ikke noe svar på det.

Man tenker jo at det de har i bakhodet når de skriver «ønskede kurs for landet» er at man ikke skal kriminalisere innvandringsmotstand eller islamkritikk. Men hvem har kriminaliserte det? Ingen. Hvis man ikke kan fremme ens argumenter på en annen måte enn å kalle en norsk muslim for «kakerlakk» eller en norsk jøde for «parasitt», så vil jeg si at man sliter med mer enn rasismeparagrafen. Da tror jeg det er nødvendig at man tar et kurs i hvordan man argumenterer for ens syn uten å ty til dehumaniserende språk fra historiens mørkeste kapitler.

Det er dette som er hovedproblemet med motstanden mot den såkalte rasismeparagrafen. Den handler ikke bare om å straffe folk for hatefulle ytringer, men om å bidra til det såkalte Overton-vinduet. Det vil si å utvide rommet for hva man kan si om etniske, religiøse og seksuelle minoriteter. En meningsytring er å si at man er for eller mot bompenger, å stille spørsmål ved noens videre eksistens i vårt samfunn er noe mer. Det er hatprat som er ment for å skade bestemte individer og grupper i samfunnet. Og det bør slås hardt ned på. Som Lisa Esohel Knudsen er inne på i sitt tilsvar til oppropet i Aftenposten: «Historien advarer. Ord er ikke bare ord. Ord er ideer, symboler og oppfatninger som leder til handling». Dette er også lærdommen fra Zweigs Europa.