«Utvid Byantikvaren og sats på kulturminnene»

Det er mange som har gjort seg erfaringer med hvordan byantikvarstillingen har fungert. Ett er sikkert: Kulturminnefeltet i Fredrikstad kommune er for stort til å forvaltes av én person.

Lars Ole Klavestad
landskapsarkitekt MNLA, billedkunstner og forfatter

Jens Bakke
leder av Fortidsminneforeningen avd. Østfold

 

Alle som jobber med å utvikle et sted bør kjenne historien og vite hvorfor og hvordan stedet er blitt som det har blitt. Siden 1. oktober har Fredrikstad vært uten byantikvar. Hva skjer framover? Torsdag presenterer kommunedirektøren budsjettet for politikerne. Vi forventer at det ligger i kortene at kommunen viderefører kulturhistorisk kompetanse. Samtidig mener vi også at Byantikvaren må utvides og får beholde betegnelsen med en viss autoritet.

Kulturminner er en enorm ressurs. De gir oss tilhørighet, de sørger for trivsel, de er viktige i et miljøperspektiv og de forteller om hvordan folk har levd før oss. Ja, de er vesentlige for våre omgivelser og for å gi stedene våre egenart. Det er jo en viktig grunn til at folk har lyst til å bosette seg nettopp i Fredrikstad.

Fredrikstad er en kommune og en by som utvikles i hurtig tempo. Det er vel og bra. Glommas utløp har alltid vært en nerve i utviklingen. Vi er ikke for konservering, men at kulturminnene skal utgjøre en ressurs og bidra til å gjøre fremtidens Fredrikstad spennende og interessant. Per dags dato har Fredrikstad kommune ingen spesialkompetanse på feltet. Vårt forslag er at byantikvaren opprettholdes og utvides til en stab på 2-3 fagpersoner. Staben må gjerne også jobbe tett opp mot en fremtidig byarkitekt med stor integritet i byens arkitektmiljø.

Kronikk Pernille Kolstad Heen: Pent og stygt eller godt og dårlig?

Fredrikstad forvalter to kulturhistoriske landskap av nasjonal interesse (Oldtidsveien og Byens marker), videre har byen fem nasjonalt viktige kulturmiljøer i by (Gamlebyen/Vaterland, Cicignon-området, jugendbebyggelsen i Storgata og deler av Værste). Kommunen er også blant dem med flest arkeologiske kulturminner i landet. Fredrikstad har videre 15 kulturmiljøer som fylkesplanen har fastslått er regionalt viktige, og ikke minst finnes det en rekke lokalsamfunn som alle har lokalt verdifulle kulturminner knyttet til sagbruk, teglverk, stenhogging eller fiske. Mange kulturminner som er sterkt truet, som for eksempel de fra 2. verdenskrig, er ikke kartlagt i det hele tatt. Fredrikstad kommune er selv også eier av store mengder kulturhistoriske eiendommer med tilhørende gjenstander.

Fredrikstad fikk sin første byantikvar i 2014. Som et nasjonalt tiltak for å styrke kulturminnekompetansen i bykommuner, ble det opprettet en to-årig prøveordning med byantikvarer. Ordningen var et spleiselag mellom Riksantikvaren og kommunene. Målet med prøveordningen var å gjøre byantikvarstillingen til en permanent del av kommunens virksomhet, noe som også skjedde i Fredrikstad.

Byantikvarstillingen var imidlertid upløyd mark. Oppgavene skulle være å bidra med kulturminnekompetanse i plan- og byggesaksarbeidet, lage/følge opp kulturminneplaner og andre type planer som fremmer kulturminneinteressene, delta på og invitere til samarbeid med relevante fagmiljøer lokalt og regionalt, samt å bidra til informasjonsformidling og veiledning i kulturminnesaker.

Les også: – Målet var ikke å vinne alle kamper (+) 

Det er mange som har gjort seg erfaringer med hvordan byantikvarstillingen har fungert. Ett er sikkert: Kulturminnefeltet i Fredrikstad kommune er for stort til å forvaltes av én person. Derfor ble det nok for mye for byantikvaren å jobbe både overordnet og ned på detaljnivå, særlig når kommunen til nå heller ikke har hatt gode overordnede føringer for kulturminneforvaltningen.

Hos fremtidens byantikvar i Fredrikstad kommune bør det derfor være én fagperson som har hovedansvaret på et overordnet nivå med kulturminneplan og arealplaner og én til to fagpersoner som jobber ned i detaljene med byggesaker og kulturminnefaglig rådgivning. Dermed vil kommunen både få et kompetansemiljø, samtidig som rollen ikke blir personfokusert. En aktiv byantikvar kan også være verdifull for å skaffe tilskudd til kommunen. Er planverket på plass og det kan dokumenteres at hus og miljøer har kulturhistorisk verdi, er det også lettere for privatpersoner å få midler fra fylket, fra Kulturminnefondet og fra private stiftelser.

Det er kommunen som er myndighet i de aller fleste saker som angår kulturminner. Det krever også at man sitter på fagkompetanse. Etter å ha jobbet med kulturminner gjennom mange år har vi lært oss en ting: innen kulturminnearbeidet finnes det ingen fasit. Det handler om å forstå hverandre. Alle saker er forskjellige. Byantikvaren må være i god dialog med arkitekter og utviklere og være løsningsorientert for å komme med forslag til hvordan vern og utvikling kan være to sider av samme sak. I dag, der vi har fokus på å tenke miljøvennlige løsninger, er det viktig at vi tenker transformasjon av eksisterende bygninger framfor nødvendigvis å bygge nytt hele tiden. Å ivareta gamle bygg reduserer klimagassutslippene og er således bra for kommuneøkonomien.

Fredrikstad er dessverre én av få kommuner i Østfold som ikke har egen kulturminneplan. Ambisjonene om en slik plan har vært der i mange år. Det er grunn til å spørre seg hvorfor man aldri har kommet i mål med en slik plan. En slik politisk vedtatt plan er vesentlig for å gi overordnede føringer for hva man ønsker med kulturminnene i kommunen.

Les også: – Det verste er når en fredet bygning blir stående tom i lang tid (+) 

Behovet for kulturminnekompetanse i kommunen melder seg ytterligere når vi vet at det nasjonale og regionale kulturminnevernet mister mer og mer lokalkunnskap. I Gamlebyen er festningsforvalteren borte, og ved opprettelsen av Viken fylkeskommune har Østfold ikke lenger egen fylkeskonservator.

Vår henstilling til Fredrikstad kommunes politikere i forbindelse med behandlingen av budsjettet er: sats på kulturminnene. Det lønner seg på sikt. Vi ser fram til at kommunen får en dyktig byantikvar-seksjon. Det vil vise at kommunen tar sin historie på alvor.

«Plankebyen» er godt illustrert med dette bilde av Nabbetorp, hvor alle trehusene ble bygd tett inntil sagbrukene og teglverkene. Foto: Lars Ole Klavestad