«Tid for å sørge – i koronaens år»

Farmor var 94 år og mett av dage, så døden var ikke av de brå og tragiske. Men avskjeden var likevel fylt av sorg og tårer, som ikke kan tørkes via en skjerm.

Kari Mangrud Alvsvåg
domprost i Fredrikstad

 

Dette året, koronaens år, har ført til mange tap vi overhodet ikke var forberedt på. Planlagte bryllup, bursdager og slektstreff har måttet utsettes på ubestemt tid. Helgeturene til Gøteborg og lørdagshandelen på Nordby, sydenferien som skulle myke opp vinterstive ledd, alt har gått fløyten i smittevernets navn.

Mange har ikke sett sin familie i hele år, siden de bor i andre land. Gamle og syke har fått så lite besøk og så lite klemmer at de nærmest visner bort. Mange har mistet inntekt og trygghet. Det har vært lite å glede seg til, og dagene er på sett og vis pakket inn i en slags tåke.

Avskjed på avstand

I år har mange også måttet ta avskjed med sine kjære på avstand. I mai døde min svigermor, våre barns farmor, og i koronaens tid var det ikke mulig at studenten i København kunne ta fysisk del i gravferden på Bømlo. Både studenten og vi foreldrene ble overveldet av hvor tungt det var å være sammen via skjerm i en så emosjonell anledning.

Farmor var 94 år og mett av dage, så døden var ikke av de brå og tragiske. Men avskjeden var likevel fylt av sorg og tårer, som ikke kan tørkes via en skjerm. Vi som var samlet, kom fra ulike kanter av landet. Vi satt med god avstand til hverandre i kirken og på minnesamværet, og kunne bare nikke og smile trist til hverandre.

Les også: Jon Albert Ihlebæk om livet, tvilen, håpet og trosopplæring (+)

Vi har mistet mye nærhet

Med dette i bakhodet tenker jeg at vi også har mistet så mye nærhet. Vi har måttet gi slipp på så mange måter å uttrykke kjærlighet og omsorg på. Håndtrykk og klemmer er ikke lenger tilgjengelig for andre enn de aller nærmeste. Klønete står vi der med en albu stukket ut eller en hånd på hjertet, mens vi forsøker å sende hverandre et blikk som kan uttrykke det vi føler: Jeg er glad i deg! Jeg er glad for å møte deg. Jeg føler med deg.

Vi må regne med å fortsette sånn lenge. Derfor må vi også fortsette med å øve oss så vi blir enda bedre til å uttrykke nærhet og varme. For jeg tror vi trenger hverandre nå, enda mer enn vi gjorde før. Vi trenger å være sett og bli husket på, særlig nå når mange har tapt så mye.

Allehelgen – mulighet til å uttrykke sorg

Allehelgen – første helgen i november – gir oss en ny anledning til å uttrykke vår egen sorg og vår støtte til dem som sørger. I kirkene og på kirkegårdene inviteres det til lystenning og til ulike samlinger fylt med musikk og ord som åpner for sorgen, trøster og gir håp. Så tenn et lys for det du har tapt og det du lengter etter. Tenn et lys for en som ikke lever lenger. Tenn et lys for en som sørger og lengter.

For lysene minner oss om at sorg, tap og død ikke trenger å være det siste. Vi kan få håpe at alt skal bli bra igjen. At vi igjen skal kunne klemme, trykke hender og sitte tett, tett sammen. Jeg tror det. At alt blir bra en gang. Jeg tror at vi ikke er alene i vår sorg og lengsel. Jeg tror Gud er sammen med oss, sørger og håper sammen med oss.

Fikk du med deg denne historien om stefaren Fredrik? – Da Henrik løp rett opp i armene mine første gang vi møttes, var jeg solgt (+)