Sviktet vi Mellom-Amerika?

For litt over tretti år siden våknet et voldsomt engasjement her i Fredrikstad, for folk som bor på den konfliktfylte smale landstripa som forbinder Nord- og Sør-Amerika.

Frode Rekve Mellom-Amerika var på alles lepper. Det var ikke det hjem i Fredrikstad som ikke hadde en kalender laget av mayafolket på veggen hjemme på kjøkkenet.

Svære delegasjoner med ivrige Fredrikstad-folk som ville hjelpe fløy over Atlanteren, og like fulle fly med undertrykte mellomamerikanere i fargerike folkedrakter dro hit på visitt. Hvert år var det store solidaritets-seksjoner i byens 17.maitog med mayafolk og dedikerte, solidariske Fredrikstad-folk.

Vi reiste oss den gangen i solidaritet med folkene i Sør-Mexico, Guatemala, El Salvador, Honduras, Nicaragua og Costa Rica. Vi støttet disse fremmede menneskene på andre siden av kloden i deres kamp mot undertrykkelse, fattigdom, krig og mangel på menneskerettigheter.

Hele den norske solidaritetsbevegelsen sto bak, og alle de store hjelpeorganisasjonene opprettet egne kontorer i Mellom-Amerika. Der var først og fremst Fredrikstads egen svært populære, ja jeg holdt nesten på å si elskede, Petter Skauen fra Kirkens Nødhjelp, med sitt store hjelpeapparat i Guatemala City. Han jobbet døgnet rundt og organiserte konkrete og tydelige utviklingsprosjekter langt oppe i fjellene – til støtte for borgerkrigsherjede enker, barn og fattige mayafolk. Fredrikstad-folk valfartet til disse fjerne stedene og utallige småprosjekter ble satt i gang. Særlig var de ansatte på brannstasjonen i Fredrikstad aktive. De skaffet blant annet en flunka ny brannbil til Fredrikstads kjære vennskapsby, San Martin.

LES OGSÅ: En motorbit fra Fredrikstad redder liv i Guatemala (Demokraten+)

I El Salvador, der krigen mellom en frigjøringsgerilja og USA-støttede militære styrker påførte folk enorme lidelser, drev fagforeningene i Fredrikstad et viktig og langvarig solidaritetsarbeid. Og elevene på Greåker videregående skole samlet hvert år inn penger til skoleungdom i landet. I de store byene arbeidet Redd Barna og ute på bygdene i hele regionen hadde Norsk Folkehjelp utallige utviklingsprosjekter.

Til Nicaragua dro hele brigader av frivillig ungdom for gratis å være med på kaffehøsten. Og sykepleierforbundet hadde helsestasjoner her og der. Nesten alle deltok, og selv jobbet jeg som representant for Flyktningerådet med sosiale tiltak blant tusener av flyktninger over hele regionen.

Norske myndigheter hang heller ikke etter. Borgerkrigene i Mellom-Amerika på 80- og 90-tallet skulle stanses og folk flest skulle få et bedre liv! Norge opprettet ambassader i Guatemala, Nicaragua og Costa Rica. Pluss at vi hadde en meget aktiv ambassade i Mexico. I Honduras og El Salvador hadde Norge også egne kontorer.

Alt dreide seg om fredsarbeid og fornuftig bistand. Fredsplaner for hele regionen ble laget og Costa Ricas president Oscar Arias fikk Nobels fredspris i 1987. Om lag ti år senere gikk fredsprisen til rettighetsaktivist og politiker Rigoberta Menchu, som selv har urbefolkningsbakgrunn. Begge var i Norge og Fredrikstad – og ble hyllet.

Petter Skauen fikk nesten alene på plass en fredsavtale mellom geriljaen og de militære makthaverne i Guatemala etter iherdig innsats som mellommann mellom geriljaen og generalene. Det var en politisk internasjonal bistandsaktivitet vi vel aldri har sett maken til her til lands.

Men plutselig ble det bråstopp. Hva skjedde? Gikk vi lei? Da den skjøre freden kom, trakk først internasjonal presse seg ut, så etter hvert den ene hjelpeorganisasjonen etter den andre. Og med dem alle ambassadene og de norske offisielle kontorene. I dag er det ingen tilbake.

Det viser seg vel at det er enklere å drive rein nødhjelp enn krevende, langsiktig samfunnsbygging. Behovene er like store, om ikke større, i Mellom-Amerika i dag enn de var for 30 år siden. En rå voldskriminalitet, grusom kvinnemishandling, dårlige skoler og helsevesen, arbeidsledighet, sult og en slags permanent urettferdighet og utrygghet har tatt over for krigslidelsene. I dag flykter ungdom og kvinner fra hele Mellom-Amerika i store skarer. De marsjerer nordover rett mot geværmunningene til Donald Trump ved den meksikanske grensen. De blir utnyttet og plaget. Alt er galt.

Vi sviktet nok da det gjaldt som mest, folkens. Vi orket kanskje ikke mer. Vi ga opp da freden kom. Den krevende samfunnsbygginga overlot vi til mellomamerikanerne alene, og de tapte mot de råsterke motkreftene. En total nordamerikansk dominans og hensynsløse, profittjagende jordeiere, militære ledere og næringsliv. Alt er trist. Stakkars, stakkars Mellom-Amerika.

Men det er ikke for sent. Ennå finnes det fortsatt noen meget iherdige ildsjeler i de ulike solidaritets- og vennegruppene, men de får ikke på langt nær den samme støtten som tidligere. Det er dessverre ikke like stor kveik på flammen. Tenk om Norge og norske hjelpeorganisasjoner nok en gang kunne gå foran og ta et skikkelig felles tak for befolkningen i vårt en gang så kjære Mellom-Amerika. Tenk om hele Fredrikstad enda en gang kunne mobiliseres til felles innsats for det internasjonale menneskeverdet. Vi har vist at vi kan, og behovet er større enn noensinne.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Demokraten og Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.