Arbeiderpartiet har aldri
noensinne ligget så lavt på meningsmålingene som akkurat nå. Et år før stortingsvalget er Ap nede på under 20 prosents oppslutning. Endel kommentatorer spår at bunnen er nådd, og at det herfra bare går en vei – oppover. Jeg tror dessverre ikke det.
Det er ikke bare Giske-saken og indre uro som herjer med Arbeiderpartiet og fører til dårligere og dårligere oppslutning. Det er verre enn som så. Partiet har i mange år hatt en ledelse som ikke greier å skape begeistring for politikken. Det er lite som fenger. Jonas Gahr Støre & Co har gjort ørnen i norsk politikk om til ei kjedelig grågås.
Jeg treffer heldigvis mange mennesker med dype røtter i fag- og arbeiderbevegelsen på min ferd. Svært mange er trofaste Arbeiderparti-velgere både lokalt og nasjonalt. Vi slår ofte av en prat om viktige politiske saker og samfunnsspørsmål. Den senere tid har jeg til gode å treffe en eneste en som uttrykker særlig entusiasme for Ap-leder Jonas Gahr Støre selv om han utvilsomt jobber hardt og prøver så godt han kan. De fleste synes han var en svært dyktig utenriksminister i sin tid, og de mener han kanskje burde ha holdt seg til dette saksfeltet.
Arbeidsfolk, vanlige lønnsmottakere, småbønder og fiskere identifiserer seg ikke med Støre. Han er og blir en fjern, litt arrogant og retthaversk lærd mann fra Oslo vest. Støre er dessverre lite jovial og folkelig. Nesten hver gang han prøver seg, blir det pinlig flaut. Verst er det når han ikler seg rødrutete flanellsskjorte når han skal ned og hilse på folk på gølvet. Han er og blir en fremmed fugl der han skulle ose av trivsel blant arbeidskamerater og partivenner.
Men hva med Gro Harlem Brundtland da, eller Jens Stoltenberg? spør jeg. Var ikke de også fjerne snobber fra Oslo vest? Svaret kommer alltid enkelt og kjapt: Begge sto for en klar og tydelig Arbeiderpartipolitikk som brede masser kjente seg igjen i. Det gnistret både av Gro og Jens. Gro gikk i bresjen og ble verdensberømt for sin likestillingspolitikk. Hun gjorde seg også kraftig bemerket med sin bærekraft-tese for miljøvern i FN og som leder i Verdens helseorganisasjon.
I likhet med Gro hadde også Jens vokst opp i en solid Arbeiderparti-familie. Han har i motsetning til Jonas et meget vinnende vesen, sans for humor og ei god politisk nese med teft for hva som slo an. Han ble nærmest for en landsfader å regne etter terrorangrepet på Arbeiderpartiet i Oslo og på Utøya 22. Juli 2011. Begeistringen har falmet noe etter at han ble lydig generalsekretær i NATO og sjelden ytrer seg mot alliansens storebror USA. Men det er en annen sak.
Det verste med Arbeiderpartiet nå er den slappe, utydelige, grå og kjedelige politikken på mange viktige områder. Hvor er rødfargen? Hvor er tydeligheten og viljen til å styre mot nye reformer i en krevende tid? Er det noen som vet hvor Arbeiderpartiet står i miljøpolitikken? Eller i innvandrings- og flyktningepolitikken? Ingen skjønner hva Ap egentlig vil gjøre med Moria-flyktningene.
Arbeiderpartiet er fremdeles for mer felleskap og mot private velferds-løsninger. Men det skulle da også bare mangle! Under Jonas Gahr Støre har Arbeiderpartiet blitt svært gode til særlig en ting: Å kritisere alle andre. Det er faktisk Støre veldig god til. Men hvor er svarene hans på hva Arbeiderpartiet vil gjøre i stedet? Hva er Aps tydelige, alternative politikk? Støre står ikke akkurat fram som noe «bål av vilje».
Fredrikstads egen ordfører Jon-Ivar Nygaard er også en velutdannet mann i grå dress. Men bare han åpner munnen, merker vi at han har solide røtter og tradisjoner i fag- og arbeiderbevegelsen. Han er populær rett og slett fordi han er så alminnelig, beskjeden på egne vegne og samtidig handlekraftig og «hard i hønna». Folk vet hvor de har ham, og han er godt likt i vide kretser. Mange er uenige i politikken, men Jon-Ivar er ikke grå. Han er tydelig rød og ekte felleskapsorientert i praktisk lokalpolitikk. Det likær arbeidsfolk ved Glommas munning.
Vi får håpe jeg tar feil og at Jonas Gahr Støre mot mine odds tar Arbeiderpartiet opp av sumpa og til en rødgrønn regjering neste høst. Men det er slett ikke sikkert at han blir statsminister for det. Et svekket Ap kan får hard konkurranse fra Senterpartiet om den jobben. Støre skal imidlertid få ett råd herfra: Ta førstekandidaten på Aps stortingsvalgliste i Østfold inn i regjeringen. Det vil styrke grasrot-profilen til Ap. Nygaard ser ut til å ha flere av de personlige egenskapene som skal til for å få Arbeiderpartiet sentralt ut av bakevja.
PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Demokraten og Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.
