«Sommeren 1970 tok jeg meg et par dager fri og overvar rettssaken mot Per Liland»

Ved begravelsen til Per Liland 23. desember 1996, på Østre Fredrikstad Gravlund, var det nærmest på dagen 27 år etter drapene i «Lille Helvete», skriver Odd Løkkevik.

Odd Løkkevik
Pensjonert mekaniker        

I 1946 flyttet min familie til Gamlebyen og Toldbodgaten 37. Familien Liland bodde to hus bortenfor og jeg ble godt kjent med dem. Spilte blant annet tennis med Helge Liland, far til Per Kristian, da jeg var 16–17 år gammel.

Per var ovenfor meg hyggelig og kunne sitere fra Ibsen og Herman Wildenvey. Som den fysisk flotte gutten ble han kretsmester i turn. Da han var ansatt hos malermester Jensen sommeren 1957, var han med på å male bybrua, før den skulle åpnes av kronprinsregent Olav. Per Kristian presterte da å stå på hendene på toppen brubuen! Men jeg var, ved flere anledninger, til stede da hans temperament fikk fritt utløp. Blant disse, en gang i en leilighet da han slo ned verten – og en gang da han slo ned en dame på vollen utenfor der vi bodde. Da saken i «Lille helvete» var å lese i avisen i julehelga 1969 kom det fram at to menn var blitt drept med øks.

Les også: Liland-saken: En 50 år gammel drapsgåte (Demokraten+)

Per Kristian Liland ble av politiet gjort klar for juridiske hogg. Den dyktige dr. Mikal Frestad, da i sin beste alder, kunne ved morgentimene på julaften konstatere at de døde hadde vært avlivet noen timer tidligere om natten. Jeg resonnerte med at det hadde sittet tre menn i «Lille helvete», og en av dem hadde drukket opp «ligger’n». Per Kristian, med sitt temperament, hadde da tatt vedøksa og drept begge to.

Men da jeg tok meg fri et par dager fra jobben sommeren 1970 og overvar lagmannsretten i Sarpsborg, kom det fram at det var ingen beviser på at Per Kristian hadde vært inne i «Lille Helvete» kvelden før og natten til julaften den 24. desember. Men hva gjorde man så: Jo, drapene ble flyttet 24 timer tilbake i tid! Skam si: Selv jeg ville ha konstatert om det størknede blodet var 6 eller 30 timer gammelt. Dertil kunne det heller ikke finnes noen blodspor på klærne til Per. At den dyktige forsvarsadvokaten, Alf Nordhus, ikke greide å få dette fram i retten er derfor for meg en gåte.

Men Per Kristian ble dømt og fikk flere års fengselsopphold. Dette til tross for at en drosjesjåfør skulle ha kjørt på den ene drepte ved «Det glade hjørnet» på lille julaften, og en kvinne i nabolaget hadde sett en av de drepte låse seg inn i «Lille Helvete» samme dag. Mange andre kunne også bevitne tilsvarende, men de ble alle avvist fra politiet. Svaret på politiets regnestykke var klart. Det var bare å få satt opp «regnestykket»!  

Dog, jeg fikk til en relativt god brevkorrespondanse med Per. Da han ble frikjent, var det ikke minst takket være ekteparet Vibeke og Sten Ekroth, som hadde tatt opp rettssaken på tape og skrevet bok, samt den meget dyktige journalisten Tore Sandberg, etter et kraftig gjennomgående arbeide. I hans dokumenter og boka «Øksedrapene i Lille Helvete»» kom det fram at en mann med klegge-navnet «Stepper’n», og et frynset renommé, hadde blitt sluppet ut av bilen til sin fetter Åge, klokka 00.40, ved «Røde Mølle» – ca. 150 meter fra «Lille Helvete» natt til julaften – etter å ha sittet på fra Forum i Sarpsborg.

At Per Kristian ble frikjent, og kom ut etter soning, var det også takket være et meget godt utført arbeide av advokat Cato Schiøtz. Men fra riksadvokat Lasse Qvigstad fikk Per Kristian brev med krav for kost og losji for fengselsoppholdet. Ja. ja – det hele sier litt om det norske rettsvesenet!

Jeg besøkte Per Kristian noen ganger i boligen hans på Begby. Ved begravelsen den 23. desember 1996, på Østre Fredrikstad Gravlund, var det nærmest på dagen 27 år etter drapene i «Lille Helvete». Til stede var kvinnen som hadde bevitnet at den ene drepte hadde låst seg inn lille julaften – i «Lille Helvete» og at drapene måtte ha skjedd natt til julaften. Der var også ekteparet Vibeke og Sten Ekroth – samt Tore Sandberg. Ja, det hele var et av Norges største justismord. Det Per Liland ble utsatt for – er helt utrolig!

At det har vært et stort engasjement i saken fra byens befolkning kan Roy Conradi Andersen vise til da han på en meget flott måte ledet Litteratur­huset i tre møter, og med nærmere 1.000 personer som ønsket å høre om dramaet for 50 år siden av daværende journalister i Demokraten og Fredriks­stad Blad, Terje Jansson og Nils E. Øy. – samt Vibeke Ekroth og advokat Cato Schiøtz. Takk til Roy Freddy Conradi Andersen som fikk laget til en gjennomgang av «Hva skjedde»?