Sans for seier

Av: Anne Stenmoe

Det var dekket

langbord langs veggene i en gymsal med vegger av gulnet treverk. Bordene fylt opp av ymse ting man kunne vinne: En splitter ny, rød snowracer fra Hamax og en diger kurv med snacks og sjokolade. Innimellom var det et puslespill med 1000 brikker, dukkeklær, lommelykt og en strikket Marius-genser av garn som alle visste klør. Det var tid for basar. Forventningsfull gikk jeg der som langs bordene, igjen og igjen, mens jeg knuget myntene i hånden. Mitt første møte med et ønske om å vinne.

Hvorfor er vi mennesker så opptatt av konkurranse? Det er en genetisk gavepakke vi har med oss fra forgangne tider. Et adferdsmønster vi ikke har lært, men som er plantet i oss. Har hjulpet oss å overleve fra generasjon til generasjon. For å finne den beste jorda eller de ypperste jaktmarkene, måtte man ha kampvilje for å ikke dø. I dag er det kamp om parkeringsplassene nærmest inngangsdøra til butikken eller plassene bakerst på foreldremøtet. Eller vi konkurrerer med naboen om å ha den feteste bilen eller den dyreste grillen.

Anne Stenmoe: «Dagens barn og unge mangler kanskje en sak å sloss for. Alle kampene er tatt før dem og for dem»

Å vinne handler ikke alltid om å slå andre, om å være sterkere eller raskere enn kollegaer og lagkamerater. Noen ganger konkurrerer vi rett og slett bare mot oss selv. Stadig flere av oss går rundt med en smartklokke på armen, som varsler med en lett vibrering når et mål er nådd. Så mens man er i lett driv på joggerunde nummer førtisju, durer klokken så lystig at kan man konstatere at pulsen er bedre og rundetiden er bra. Da kan man ikke annet enn å smile i takt med klokkens muntre vibrasjoner. Da kan det være samme rakker'n om andre løper løypa raskere enn deg. Klokka heier nemlig på deg!

For å yte maks og strekke seg etter et mål, må det være noe som trigger det mye omtalte konkurranseinstinktet i oss. Det kan være en slump penger, en pokal, en reise eller en kurv med noe godt i. Jeg slutter aldri å forundre meg over vårt engasjement i sosiale medier når ordet konkurranse dukker opp på skjermen. Det kommenteres, likes og deles et bilde av en kurv fylt med nisser, snop og julestemning. Ofte er premien noe de fleste av oss kommer til å gå til innkjøp av, uansett. Men å vinne, det er en følelse som utkonkurrerer det meste. Uansett premie.

Men er noe i det hele tatt gratis? Bortsett fra luft, smil og kjærlighet? Du må ofte gi for å kunne få. En liten sum penger for et par lodd eller likerklikk og deling for å være med i trekningen på Facebook. Noen tar det enda litt lenger. Bokklubber, for eksempel. Jeg er neppe den eneste som har latt meg lokke for å få en gratis gave, men jeg binder meg til et års medlemskap. Avbestillingene går etter hvert i glemmeboken, samtidig som bokhyllen fylles opp. Av bøker jeg kanskje aldri skal lese. Bokklubbene vet jo hvor surrete jeg (og flere av mine medborgere) er, og tjener inn den velkomstgaven nesten før jeg rekker å betale for den boken jeg ikke trengte. Men den nye DAB-radioen jeg fikk, er jo fin. Og den var faktisk gratis. Lettlurt, sa du?

Rammene rundt en konkurranse, er ofte tid. Man skal rekke noe innen et bestemt tidspunkt. Svare på spørsmål, rekke i mål eller få utført mest mulig. Da må man satse og holde hodet kaldt. Lykkes man med det, er sjansen for å vinne stor. Ære og berømmelse er det for mange det ultimate klimaks, kunne sole seg i glansen og se de misunnelige blikkene. Nyte øyeblikkets seiersrus. Vite at man var best.

Livet er et tidløst startnummer. Alt kan være en konkurranse hvis vi vil. Vi kan selv velge et mål som gir drivkraft til å jobbe. Iherdig innstas kan lønne seg, men inn i miksen kan det også lure seg inn flaks. Flaksen er innsatsen sin sleipe fetter, den slår ned der den finner det for godt. Fnyser av innsats, svette og tårer. Flaksen kan ramme hvor som helst, man vet aldri hvor den dukker opp eller uteblir.

Vi er altså født med et konkurranseinstinkt. Alle sammen. Selv om noen tåler tap dårligere enn andre og går fra Ludo-brettet i sinne, mens andre ikke kunne brydd seg mindre. Alt kan skje i konkurransens spennende spotlight, og utfallet kan være et resultat av hardt arbeid, flaks eller begge deler. Den gjør oss alle til barn igjen og selv den kjedeligste blir leken når det er snakk om konkurranse.

Gjennom alle årene på basar vant jeg kun en gang. En lommelykt. Som ikke ble satt så stor pris på av vinneren, må jeg ærlig innrømme. Av mangel på dominerende konkurranseinstinkt og flaks, har jeg uansett hanket inn tidenes toppremie: Å bli født i Norge. Verdens beste land å bo i. En større dose med flaks er det vel knapt mulig å få. Så da gjør det ikke noe om kurven med julegodt går til Stine fra Sarpsborg denne gangen. Bedre lykke neste gang.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Demokraten og alle Dagsavisens utgaver, se våre abonnementstilbud her.