«Reiselivet holder pusten og døren åpen»

Maya Nielsen

reiselivssjef, Fredrikstad

Reiselivet holder pusten og døren åpen, samtidig som meteren holdes etter beste evne. Det ligger i reiselivets DNA  å sørge for at gjester trives. Å samle folk rundt bordet, i salen og ved baren har vært vårt liv. Nå er det våre gjesters største trussel. Avstand har blitt den nye nærheten.

Det var ikke bare nedstengingen i mars som rystet oss. Over natten forsvant klemmen. Og håndtrykket. Det var et lite offer for å ivareta liv og helse, men det var som om bunnen av vertskapet og samværet falt ut.

Reiselivet er løsningsorientert. Vi snur oss rundt. Ryddet plass til én til. Tar en dobbelbooking på strak arm med et smil. På samme vis håndterer vi en krise. Tar til oss restriksjoner. Finner løsninger på utfordringer vi aldri kunne forestilt oss. Tar ansvaret for gjestene med dypeste alvor. Frustrasjonen tar vi ut på bakrommet, slik vi har lært, og slik vi lærer de unge som kommer til. Derfor er vi ikke i første linje når urettferdighet og skjevhet sendes vår vei. Som en italiensk opera i sakte film har restriksjonene strammet seg til, løsnet opp og strammet til igjen. Reservene har svunnet hen i takt med håpet om å skimte en normal hverdag.

En tapt arbeidsplass er uviktig sett opp mot et liv og helse, men når arbeidsplasser må stenges for å få bukt med pandemien så burde det å sikre arbeidsplassen for fremtiden være en selvfølge. Det burde være det minste å forvente. Ren logikk tilsier at det er dyrere og mye mer ødeleggende å restarte en næring på felgen enn å sette den på pause.

Les også: Take-away-bakst med danske favoritter ble redningen for Martin (+) 

Dugnad beskrives som et ulønnet og frivillig arbeid av betydning for fellesskapet. Ordet er norrønt og betyr god gjerning. Det er beslektet med det norske ordet duge. Nedstenging av en hel næring uten en fullstendig kompensasjon er ikke dugnad. Det duger ikke.

En delvis kompensasjon for en helhjertet næring er ikke Norge verdig. Denne næringen er en av våre viktigste fremtidsnæringer. Den fanger opp de unge, den integrerer og den gir destinasjonen smak, farge og rom i herberget. Det lønner seg å ta vare på den, på alle vis.

Det kjennes dypt urettferdig når næringsministeren ber oss fokusere på omstilling i stedet for kompensasjon. Det er som å be oss om å endre konseptet 360 grader samtidig som kassa er tom, staben er permittert, kapasiteten er halvert, verden er på vranga og gjestene har blitt bedt om å være hjemme. Det er det umuliges kunst. Det gir innovasjon og nye markeder for noen. Nye forretningsmodeller kommer trillende, og det gir håp. Men det tetter ikke sprekkene i grunnmuren.

Omstilling må skje, og den vil komme. Den digitale omstillingen fikk rakettfart i mars. Den var på gang allerede, men den fikk ekstra drivstoff av den bratte læringskurven som hjemmekontor ga oss. Gjestene våre vil endre handlemønster. Behovet for å reise vil bli mindre. Digitale møter har kommet for å bli, og vil fylle mye av behovet vi for litt siden hadde for å møte fysisk. Det er enklere, lønnsomt og tidsbesparende å snakkes digitalt ved en del anledninger, samtidig som vi må og skal møtes når det skal arbeides, diskuteres, mingles og bli kjent. Denne omstillingen må næringen få ro og trygghet til å gjennomføre.

Næringen behøver ordninger som gir kompensasjon og trygghet nå, og et parallelt program for langsiktig omstilling. Det er mye å be om, men alternativet er verre.

Les også: Gøran er lykkelig når han har en fiskekake i kjeften og FFK scorer (+)