Optimisme i nedgangstider

Få svar og mange spørsmål

har fått sette sitt preg på hverdagen vår. Dette rammer ikke bare deler av et samfunn, en gruppe eller enkeltindivider. Selv ikke vi som nødvendigvis er i noen spesiell risikogruppe, har kanskje for første gang kjent på hvordan det er å ligge våken på nettene,

[ følt på angst og bekymring ]

og en rastløshet over at vi ikke vet hva tiden som kommer vil bringe. Kanskje er det besteforeldre man ikke får besøkt, foreldre som er i risikogruppen, eksamener man kanskje ikke får gjennomført, deltidsjobber man blir permittert fra, eller leiligheter man plutselig ikke er sikker på om man har råd til å beholde. Nyhetsbildet ser til tider bekmørkt ut med økonomier i fritt fall og eksperter som peker i vidt forskjellige retninger. Det er lett å tenke i negative baner.

Les også: Skole, helsetjenester og måten vi bor på: Slik tror ekspertene at koronakrisen vil påvirke oss (+)

Dette blir et år preget av usikkerhet og uforutsigbarhet. Men det er også en tid for muligheter. I en verden som stadig utvikler seg raskere, har vi kanskje til syvende og sist også godt av å slakke ned litt? Se oss rundt og anerkjenne oss selv og hverandre?

For det er også lyspunkter. For det første kjenner jeg på en stolthet over å bo i akkurat det landet jeg gjør. Dugnadsånden ligger sterkt i den norske befolkning, dette er en jobb vi gjør sammen. For det kunne strengt tatt vært verre. Jeg får stadige oppdateringer fra mine franske og britiske venner, der situasjonen er mye mer kritisk og tiltakene enda mer omfattende. I går fikk jeg melding av en venn som bor i Paris og ønsket å rette en takk til Norge, på grunn av det faktum at vi gradvis begynner å åpne opp. Beskjeden var at disse nyhetene føltes som et lys i enden av tunnelen for flere franskmenn.

Les Frode Rekve fra sidelinja: «Her fra korona-karantenen»

For det andre så tror jeg at takknemligheten, medmenneskeligheten og ettertanken kommer til å vokse i oss alle. På sosiale medier vrimler det av innlegg og bilder der man stadig uttrykker hvordan man aldri skal ta en klem, en kaffe med venner eller hverdagslige gjøremål for gitt igjen. Oppe i alt er det også en tid for ydmykhet, for takknemlighet og for å innse at det kanskje er nettopp de små øyeblikkene og rutinene i hverdagen som betyr aller mest.

Vi kommer nok til å ta disse tingene for gitt igjen, vi kommer nok til å returnere til et samfunn preget av prestasjoner og press. Men kanskje som enda bedre medmennesker enn vi har vært tidligere. Med de fordelene vi får av å bli født i et land som Norge, tror jeg dette er en korreksjon mange av oss kan ha godt av.

Les også: – Dette er folk som jobber sammen om å ta livene sine tilbake

Mennesker er gjerne vanedyr. Vi trives ofte best med stabilitet, forutsigbarhet og trygghet. Disse aspektene vi verdsetter og identifiserer oss med blir utfordret i disse dager. Men kanskje det også trengs tider da disse verdiene er truet, for at vi skal kunne utfordre oss selv, utvikle oss og se nye muligheter. Noen mener at vi på grunn av denne krisen kanskje kan ligge 10-15 år foran i tid når det kommer til digitalisering. Vi blir tvunget til å tenke nytt; vi finner nye måter å vise omtanke og kjærlighet på. Verden i dag utvikles i et så høyt tempo at vi kanskje egentlig ikke helt har lært hvordan vi skal forholde oss til den?

På skolen skulle vi ofte drøfte hva vi tenkte var typisk norsk. Svaret som gikk igjen var at nordmenn helst ikke vil sitte ved siden av en ukjent på bussen. Slår en fremmed av en prat, oppleves det som en unaturlig ting å gjøre. Denne konklusjonen fikk jeg ofte bekreftet da jeg bodde i utlandet og noen lurte på hvorfor jeg virket så innesluttet eller ble «satt ut» om en fremmed i nabosetet på bussen spurte hvordan jeg hadde det. «She's norwegian» var ofte svaret mine venner ga, og det var et like naturlig svar på spørsmålet for dem som det var for meg.

I disse dager skal vi ikke sitte ved siden av hverandre på bussen, men aldri har jeg hørt så mange ønsker om nettopp dette heller. Aldri har jeg fått så mange smil og hilsener fra fremmede i alle aldere når jeg har gått tur i skogen. Kanskje sosial distansering til slutt vil føre oss nærmere hverandre?

Les også: – Barn kan ikke klare å holde avstand når de er i leken (+)