«Noe av det mest irriterende med våre politikere er ansvarsfraskrivelsen»

Når Frp blir spurt om hvorfor ikke bomstasjonene blir fjernet, svares det; «Jo da vi er for det, men flertallet bestemmer». Argumentet når man gikk inn var; «Vi får gjort mer i regjering enn å stå utenfor», men er det tilfelle?

Ulf Tolfsen
Gamle Fredrikstad

 

Nå får det være nok. Når Frp nylig trakk seg skjedde det som en følge av at IS-kvinnen med sykt barn ble hentet hjem til Norge. Dette var «dråpen som fikk begeret til å flyte over» for Frp’s velgere landet over. At vi skulle bruke millioner på å ta hjem en terrorist kunne ikke aksepteres.

I ettertid viser det seg imidlertid at over halvparten av Høyres velgere også mente det var feil. I snitt var det vel tverrpolitisk enighet om at «terroristen» burde blitt i Syria. Alle var imidlertid for å ta seg av ungene. De «kristne» jesidiene som greide å flykte til Norge og nå bor i Larvik var sjokkert.  Tusenvis av syrere ble drept og torturert av IS. Hvorfor var det verre å skille IS-kvinnen fra barna enn at norsk barnevern tar barna fra polske foreldre?

Etter bruddet kom det fram at den grunnleggende årsaken var at Frp hadde «mistet sin identitet». Det er også tilfelle for de fleste andre partier i en samlingsregjering - man visker ut partienes eget program og identitet og resultatet blir et grått kompromiss. Modellen med flertallsregjering er handlingslammende, kostbar og funker ikke.

En stor kontrast til dagens TV-innslag fra Kina hvor man viser et jorde med 50 - 60 gravemaskiner. TV-reporteren antyder kort at et sykehus for 1.000 pasienter skal stå ferdig i løpet av vel ti dager. Et dobbeltspor til Sverige hadde vært ferdig i løpet av vel et år. Vi når aldri dit, men det må gå an å forvente betydelig bedre produktivitet.

Noe av det mest irriterende er ansvarsfraskrivelsen. Når Frp blir spurt om hvorfor ikke bomstasjonene blir fjernet, sier man bare lett; «Jo da vi er for det, men flertallet bestemmer»! Argumentet når man gikk inn var; «Vi får gjort mer i regjering enn å stå utenfor», men er det tilfelle? Jeg tror alle visker ut egen identitet, og resultatet blir neppe bedre enn om frittstående partier måtte forholde seg til 51 prosent majoritet for å vinne i viktige saker.

Det ideelle er jo å kjøre flere valgomganger, til partiet med flest stemmer sitter igjen som vinner. Vinneren kunne da styre effektivt i fire år. Hvorledes ville det gått hvis kapteinsrollen på et skip ble delt mellom 5 - 6 offiserer, eller var det nettopp dette som skjedde når fregatten kolliderte?

Problemet for oss velgere er imidlertid at beslutningsresultatene ikke stemmer med løftene i partiprogrammet og resultatet blir ofte middels. Og nå risikerer vi å få oss en på tryne. Venstre med under fire prosent stemmer får ministerposter og Hareide fra «fem-prosent-KrF» kommer inn i bilde og skal jobbe for noe han var mot når han forlot regjeringen. Hvor troverdig og effektiv blir den nye regjeringen? Dette funker ikke, men hva kan vi gjøre? Jeg kan umulig være alene om synspunkter som dette?