«Nestekjærlighet er realpolitikk»

Måtte også norske politiske beslutningstagere la nestekjærlighet være det moralske kompasset som styrer politikken, skriver biskop Atle Sommerfeldt.

Atle Sommerfeldt
biskop i Borg bispedømme

 

De siste ukene har vi hatt en spennende samfunnsdebatt om politikk og moral. Bakteppet for vår tids samfunnsdebatt, ligner det som Fridtjof Nansen beskrev i et foredrag ved inngangen til 1922: «Med en spenning, ikke mindre engstende enn den vi gennomgikk i krigsårene, imøteser vi det år som nu holder på å fødes. Det som vil skje eller ikke skje i den nærmeste fremtid, kan bli avgjørende for menneskehetens skjebne i lange tider».

Bakteppet den gang var økende militær opprustning, flyktningekatastrofen i Lille-Asia som følge av det tyrkiske folkemordet på armenere og assyrere, og ikke minst hungersnøden i revolusjonen og borgerkrigens kjølvann i Sovjetunionen. Aktualiteten var Folkeforbundet og det internasjonale samfunns handlingslammelse i møte med disse krisene.

Spenning og engstelse er en god beskrivelse også av 2020 og det nye tiåret. Opprustningsspiralen av konvensjonelle og masseutslettelsesvåpen har fått nye omdreininger, antall flyktninger som følge av krig og undertrykkelse har passert 70 millioner, konfliktsøkere og USA/Israels plan for israelsk annektering av store landområder gjør Midt-Østen langt mer utrygg, klimatoppmøtet i Madrid oppnådde få resultater, økonomisk ulikhet  i sine politiske kampanjer slik vi er minnet om i NRKs storslåtte serie 22. juli og i fjor ved rasistdrapet og moskeangrepet i Bærum, gjenfinnes i stadig flere land. Politiske ledere i land etter land benytter fryktretorikk rettet mot mennesker som er annerledes, enten de befinner seg i landet, er på flukt eller vandring eller har tilhold i andre land.

Menneskets iboende tendens til å være innkrøket i seg selv og møte annerledes mennesker med selvforherligelse, likegyldighet og kynisme har blitt en skremmende, global realitet også i dette århundret slik den utfoldet seg i Europa i 1920 – og 30-årene.

Nansens svar i møte med den skremmende fremtid er nestekjærlighet.

«Den dypeste årsak til verdens nød… (er at) nestekjærligheten som ledende kraft i verden er borte, (den) synes å være flyktet fra jordens overflate. Verden er opfylt av hat, av misunnelse, av mistro…. jeg ser ingen annen redning for menneskeheten enn nestekjærlighetens genfødelse. Jeg synes jeg ser politikerne trekke på skuldrene: Smukke ord har det aldri vært dyrtid på; men hva vi trenger, er real-politikk. Ja, realpolitikk; jeg er også realpolitiker, - av hele mitt sinn, jeg interesserer mig levende og utelukkende for virkelighet. Men ingen realpolitikk i et civilisert samfund er tenkelig uten på grunnlag av nestekjærlighet, - gjensidighet, hjelpsomhet, tillit. …

Nansen, som selv ikke trodde på Gud, griper tilbake til Jesu velkjente oppsummering av den guddommelige loven og anvender den på samfunnsutviklingen og politikken. Det er trygt forankret i den hebraiske bibelen. Den hebraiske bibelens lovsamling er først og fremst en lovsamling for ordning av samfunnslivet, «du’et» i lovene er primært rettet folkets fellesskapet. Nestekjærlighetsbudet er ikke først og fremst knyttet til sinnelaget og de nærmeste, men til konkrete handlinger for nesten, med målbare resultater uavhengig av etnisitet eller religion, slik budets fremste eksempelfortelling i Det nye testamentet om den barmhjertig samaritan, viser. Moseloven formulerer det slik: Du skal elske den fremmede som deg selv.

De siste par årene har vi sett et nestekjærlighetens handlingsfellesskap utvikle seg blant verdens ungdom i møtet med den globale klimakrisen. Den kritiske ordbruken mot makthavere har svært mye tilfelles med Nansens kritikk av sin tids politiske ledere.

En annen bevegelse i 2019 som har fått langt mindre oppmerksomhet er den store endringen som har skjedd i Det republikanske folkepartiet (CHP) i Tyrkia. Fra å være Atatürks ekskluderende nasjonalistiske og sekulære bevegelse, gikk partiet til valgkampen i Istanbul med en politikk basert på det de kalte «radikal kjærlighet». Denne filosofien er dypt forankret i islamsk tradisjon og særlig i islamsk mystisme, nær beslektet med kristen og jødisk middelalderfromhet. CHP gjorde et sterkt valg og vant overbevisende.

Det var altså mulig å vinne et politisk valg i et polarisert, militarisert og fryktbasert politisk klima med å la nestekjærligheten være politikkens fundament. Nestekjærlighet ble realpolitikk. Måtte også norske politiske beslutningstagere la nestekjærlighet være det moralske kompasset som styrer politikken. Det vil gjøre vår alles fremtid tryggere. Nansen har fortsatt rett: «Uten nestekjærlighet er ethvert virkelig samfundsliv utenkelig».