«Mine lærere så ikke bare ei syk jente. De så meg.»

Av: Arezu Pisheh

Skolen har alltid vært min arena, og det å lære har vært min sport. Det som ga meg adrenalin var all kunnskapen jeg klarte å ta til meg, samt mestringsfølelsen jeg fikk hver gang jeg så resultatene av mitt harde arbeid. Jeg var sulten på kunnskap, og alt annet var ikke like viktig som det å prestere på morgendagens prøve. Men så kom vendepunktet.

Min psykiske helse begynte å sette en stoppe for det meste i hverdagen og jeg måtte begynne å kjempe med meg selv for å klare én dag til på skolebenken. Stedet jeg likte meg best var nemlig i klasserommet, og for hver dag jeg ikke var på skolen føltes det ut som at jeg feilet. Litt som når en fotballspiller ligger ute med skade og må prøve å få seg tilbake på beina igjen. Jeg ville ut på banen oftere enn jeg kunne. Jeg ville spille og vinne. Realiteten var derimot at jeg snudde halvveis til skolen, og fant meg selv på sofaen til BUPP oftere.

Arezu Pisheh (20) er fra Fredrikstad, men har nå flyttet til Oslo. Hver fjerde uke skriver hun for Demokraten. Foto: Privat

Gjennom ungdomsskolen og videregående ble jeg sett og hørt av lærerne mine. Selv når jeg slet med å sette ord på min mentale tilstand så tok de meg på ordet. De få ordene jeg klarte å komme med for å forklare situasjonen min. Mine lærere holdt drømmene mine i livet. De hadde troa på meg. Mine lærere så ikke bare ei syk jente. De så meg.

Jeg pleide å ligge hjemme, fanget i eget sinn. Og for hver gang jeg stirret i boka og var klar for å øve, så klarte jeg ikke å lese verken tallene eller bokstavene. Konsentrasjonen var ikke alltid på plass, men når den var tilstede så var hodet rett tilbake i boka. For noen dager var bedre enn andre, og jeg følte meg ikke alltid like fanget. De øyeblikkene hvor jeg faktisk følte at jeg klarte å lese både tallene og bokstavene som var skrevet i boka foran meg. De øyeblikkene utnyttet jeg, selv hvis de kom på kveldstid og jeg måtte dedikere nattesøvnen min til å pugge pensum. Lærerne mine så min viljestyrke, mitt harde arbeid, mitt ønske om å lære, og de så det ikke bare på karakterene mine, men fordi de tok seg tiden til å snakke med meg.

Første gang jeg berettet min historie til en lærer på videregående tenkte jeg at en haug med lover og regler kom til å hindre han i å kunne gjøre noe for meg. I verste fall trodde jeg at han kom til å se på meg som enda en ungdom som tror hun sliter mer enn andre. Han sa derimot følgende: «Arezu, bare fortell meg hva du trenger for å kunne fullføre skolen. Vi skal sørge for at du får det vitnemålet sammen.»

Lærerne mine endret prøveplanen min avhengig av hvordan det sto til med helsen min. De snakket med meg før enhver vurdering nærmet seg og spurte hvor jeg hadde hodet om dagen. Etter min andre innleggelse på psykiatrien så hadde jeg en muntlig prøve de flyttet med en uke. Jeg leste konstant til denne prøven fordi jeg trengte å overbevise meg selv om at jeg ikke hadde mistet drivkraften min. Jeg trengte å overbevise meg selv om at jeg fortsatt var skoleflink. Etter at karakteren var gitt så følte jeg meg bare lettet, men så sa læreren min noe som fikk meg til å gråte der jeg satt på stolen: «Jeg må bare få si at jeg er veldig stolt av deg, Arezu. Å nettopp ha gått gjennom det du har vært gjennom er ikke lett, men likevel så står du på og får gode karakterer. Jeg er imponert.» Min lærer fikk meg til å føle meg som en vinner.

Jeg hadde lærere som gråt med meg, og som holdt meg i hånden når jeg trengte det. Jeg hadde en lærer som fortalte meg at livet endrer kursen og at det iblant er for det beste. Jeg hadde en lærer som jeg satt på kontoret til ofte, enten gråtende eller med en kopp kaffe, og hun fikk meg gjennom alle utfordringer. Jeg hadde lærere som sendte meg meldinger utenfor deres egen arbeidstid for å spørre meg om hvordan jeg hadde, siden de ikke hadde sett meg på lenge. Jeg hadde en lærer som spurte meg om en klem etter min siste eksamen fordi jeg passerte målstreken. Jeg tror hun til og med hadde tårer i øyekroken, for det hadde i hvert fall jeg.

Etter at jeg hadde fått vitnemålet mitt visste jeg at jeg hadde lært mer enn bare det som sto i norskboka. Mer enn forsøkene i biologi. Mer enn bare utallige sider med pensum. For jeg hadde lærere som ba meg om å drømme litt mer, kritisere mine drømmer litt mer og ikke minst realisere et par av dem. Jeg hadde lærere som så at jeg var sulten på kunnskap og de ga aldri opp på meg.

Takk, kjære lærere, for alle de gangene dere har hatt troen på oss. Mer enn vi selv har hatt. I ekstreme tider som dette så vil jeg at du som lærer skal vite at jobben du gjør er med på å endre et helt samfunn, så fortsett å se hele mennesket. Selv bak webkamera. Og til deg som elev, si ifra hvis du trenger noen til å holde dine drømmer i livet. Hele Norge står nå sammen om å ta vare på hverandre.

Les også: Nye perspektiver