«Mange nyskapere går inn i tidkrevende prosesser – til man er blakk, skilt og utslitt»

For 30 år siden hadde vi mange fine spesialist-verksteder, plastbedrifter og material-leverandører i Fredrikstad. Nå må jeg dessverre gjøre mye av utviklingen, design og prototyp-bygging i Sverige, skriver Ulf Tolfsen.

Ulf Tolfsen
Torsnesveien, Gamle Fredrikstad

 

Regjeringen snakker varmt om kompetanseheving og nyskapning. Nå som oljeindustrien skal fases ut må vi skape næringer som kan erstatte oljen med hensyn til inntekter og antall sysselsatte. Våre politikere er imidlertid hekta på Hi Tech og «G-er» – og ser ikke klart hva som kreves – nå skal vi ha 5G som er svaret på alt. At datalagring sluker 40 prosent av Norges energi, ikke funker alle steder eller kan «hackes» spiller ingen rolle. Desto mer dataorientert, desto bedre – men hva med alt annet?

Man oppretter støtteordninger som Innovasjon Norge, Statens veiledningskontor for oppfinnere, STØ, SINTEF, Teknologisk institutt, Designrådet etc. Kommunene ansetter næringskonsulenter, økonomi- og finansierings-spesialister og planleggere. Dyre «kællær» som sjelden har egen erfaring som «nyetablerere». Hvis Fredrikstad kommune ansetter ti skal de vel ha en sjef og kontorer. Lik de fleste offentlige og kommunalt ansatte går mye tid til møter og egen administrasjon. Når konsulentene «støtter» en «søker» fakturerer man ofte mot pengene man får inn fra støtteordningene. Med andre ord spiser man av prosjektpenger som skulle gått til utvikling eller markedsføring.

Et minstekrav til konsulentene burde være tunge kunnskaper innom alle aktuelle fagområder. De burde jobbet gratis for «nyskaperne». Hvis de er så dyktige som de burde være skulle kravet være å «lande» lovende prosjekter for millioner per år. Det hele bør jo starte fra «nyskaperens» ståsted.

Etter å ha møtt og jobbet for flere titalls «nyskapere» gjennom jobben er det flere ting som går igjen. Enten er man hekta på eget produkts fortreffelighet eller så forventer man å bli rik. Man undervurderer totalt utviklingsprosessen, markedsjobben, kostnadene og tidsbildet. Man går til veiledere og inn i tidkrevende prosesser med støtteordninger og «tigger» seg stegvis fram til man er blakk, skilt og utslitt. Hver gang en ny idé skal realiseres skal man starte nytt firma. Da er det er ofte bedre å kanalisere «produktet» mot «royalties» til firmaer med et markedsapparat. Et annet problem er at underskogen av små dyktige verksteder for prototyp-utvikling innen elektro-mekanikk snart er utryddet i Norge - og det er til og med vanskelig å få tak i materialer. Så hva gjør man? Større konstruksjoner er vel nesten enklere.  

Legg til rette for en hurtig og enklest mulig prosess. Hver kommune bør ha en «grønn dør» hvor nyskapere kan gå inn og få hjelp av erfarne folk. Selvfølgelig må man satse selv, men hvis produkt–ideen ved en «gating process» passerer et visst nivå, må «hjelpeapparatet» med sine kunnskaper både innen finans, teknologi, produksjon og markedsføring, hjelpe til med å lykkes. La pengene gå til prosjektet ikke til byråkrati.

En idé kan rett og slett være å flytte hele den aktive delen av kommunens næringsavdeling over i et kommersielt selskap som kan prioritere de gode ideene. Hvis man er så dyktige som man bør være er vel dette garantert suksess? La selskapet få startkapital, men ha krav til å være selvfinansiert og på sikt gå i pluss - med en klausul om at hovedtyngden av inntektene skal gå til et entreprenørfond. Å være kritisk er bra for prosjektet, «selskapet» og «oppfinneren». Det er mye bedre å få et gjennomtenkt nei å stoppe i tide enn å halte mot konkurs.

Man må imidlertid ha regler så man ikke bare velger å støtte «pengemaskiner». Gjøres dette riktig kan både selskapet og «nyskapere» danne grunnlag for nye selskaper, sysselsetting og store inntekter til eiere og kommunen. Senteret kan også være en møteplass for oppfinnere og investorer på samme måte som i USA. En viss risiko er det, men 80 prosent bør lykkes. En ny «Fredrikstad-modell» som vil trekke ideer og firmaer til byen uten å belaste skattebetalerne. En modell som kan «selges» over hele landet.

Jeg uttaler meg på bakgrunn av 47 års erfaring med design, produktutvikling og innovasjon av hundrevis av prosjekter og produkter for små og store bedrifter. Selv står jeg bak flere titalls patenter og produkter som har omsatt og omsetter flere milliarder. Som pensjonist er jeg for tida trukket inn i flere kreative prosesser med å utvikle alt fra sykkelvogner i Kina, til produkter for medisinbransjen og sist men ikke minst flyindustrien. Prosjekter med omsetningspotensial på flere hundre millioner.

Jeg er direkte skuffet over nedbyggingen av «effektive» småbedrifter, men for å ha et livsgrunnlag må vi imidlertid «boble» med bra prosjekter. Senteret bør ha egnede lokaler og friste dyktige nyskapere til å etablere seg i Fredrikstad. Her hjemme utvikler man apper og spill, men få smarte produkter for produksjon i Norge. For 30 år siden hadde vi mange fine spesialist-verksteder, plastbedrifter og material-leverandører i Fredrikstad. Vi kunne alt fra å utvikle og bygge radioer til store skip. Nå må jeg dessverre gjøre mye av utviklingen, design og prototyp-bygging i Sverige. Produksjonen havner jo også der!

Les intervjuet med Ulf Tolfsen – mannen som har nest flest registrerte patenter i Norge. 
– Jeg er ikke en sur, gammel elbil-hater (Demokraten+)