«Leve den sterke staten»

Selv om det er svært tunge tider for mange om dagen, kan vi ikke gjøre annet enn å se framover og stole på at vi i felleskap greier å skape en ny framtid for Norge og verden

Gubevaremegvel så glade vi skal være for at vi bor i den solide, norske demokratiske velferdsstaten i disse krevende tider. Det er nok å kaste et lite blikk på hvordan korona-epidemien blir taklet i land og samfunn med en svak stat. Det ser foreløpig uhyggelig ut selv i flere europeiske land som vi samarbeider mye med. Og verre skal det dessverre bli.

Ennå har nemlig ikke virussmitten slått til for fullt i Midtøsten, Afrika og Latin-Amerika. Der finnes det mange land uten noe troverdig statsapparat. Det vi til nød kan kalle et offentlig helsevesen, er så å si ikke-eksisterende. Jeg har selv bodd, reist og oppholdt meg mye i ulike land i disse verdensdelene, og jeg er sjeleglad for at jeg stort sett har holdt meg frisk. En innleggelse på endel av de sykehusene jeg har besøkt, frister ikke for å si det mildt. Og nå skal de altså snart ta imot horder av corona-smittede. Og husk, det er staten som svikter - ikke det oppofrende lokale helsepersonalet.

Deler  av høyresiden i norsk politikk har i mange år hatt som hovedmål å bygge ned statens innflytelse og makt her i landet. Dette har de heldigvis ikke lykkes med tross kraftige heiarop og stimulans fra både USAs president Ronald Reagan og Storbritannias statsminister Margareth Thatcher på 80-tallet. Disse to politikerne greide imidlertid å privatisere store deler av helsevesenet og svært mange andre offentlige tjenester i sine hjemland. Med sterk tro på markedsliberalismen bygde de ned sine sterke, demokratiske stater. Med Donald Trump til rors i USA har det åpenbart gått videre fra vondt til verre. Og resultatene ser vi så tydelig nå: Skjør og faretruende lav offentlig velferd. Noen få veldig rike, og mange, mange fattige.

Slik har vi det heldigvis ikke i Norge. Høyresidens privatiseringsframstøt får innimellom noen gjennomslag, men blir like ofte drevet tilbake av alliansen mellom vanlige arbeidere, bønder, fiskere og offentlige ansatte. Heldigvis er det stort sett bred politisk enighet om at vi skal ha et høyt kvalifisert og godt utbygd helsevesen her i landet. Det samme gjelder eldreomsorg, utdanning og samferdsel. Den såkalte høyrebølgen på 80-tallet rokket noe ved dette, men maktskiftene mellom borgerlig og rødgrønt flertall på Stortinget på 90- og 2000-tallet har sikret en levelig balanse. En annen viktig faktor er det berømte gjensidige og trepartssamarbeidet i arbeidslivet, der arbeidsgivere, arbeidstakere og staten nesten alltid finner gode nasjonale løsninger sammen.

På 70- tallet da Norge virkelig ble en oljenasjon, fant noen kloke hoder ut at den utskjelte Staten også skulle ha en finger med i dette spillet. Det norske folk skulle få sin rettmessige del av oljeeventyret. Høyresiden protesterte. De mente at oljeutvinning og petroleumsøkonomi var noe staten absolutt ikke skulle legge seg borti. Dette burde nasjonalstaten overlate til dem som kunne det best - nemlig nordamerikanerne. Slik gikk det heldigvis ikke. Norge fikk sitt Statoil og ikke minst Oljefondet. Det er en skjebnens ironi at det nå er en høyrestyrt regjering som deler ut enorme beløp fra Oljefondet hver uke for best å berge oss ut av koronavirus- krisen. Hører jeg noen kritisere ideen om Oljefondet idag?

Det er svært få nordmenn som ikke vil ha en sterk og effektiv norsk stat nå. Hele 90 prosent av befolkningen - ni av ti - støtter og følger lojalt de råd og forordninger som regjering og Storting kommer med for å bekjempe corona-smitten. Til og med Stortinget, maktens sal, har enstemmig gått med på å gi regjeringen utvidede fullmakter på visse vilkår. Dette er historisk! Det sier alt om den tilliten folk har til sine folkevalgte representanter, politiske partier og selve statsapparatet. Vi har tillit til at regjeringen ikke misbruker sin utvidede makt.

Ingen nordmenn eller -kvinner vil ha en totalitær stat uten ytringsfrihet og fengslene fulle av annerledes tenkende. Den demokratiske tradisjon står usedvanlig sterkt i den norske befolkning. Den har røtter helt tilbake til tingsystemet i vikingtida og tidlig middelalder. Nordmenn fant seg ikke i å ikke bli hørt. Men når farer truet landet var heller ikke nordmennene redde for midlertidig å gi fra seg denne umistelige retten en stund for å støtte fellesskapets store sak - å beseire fienden!

Selv om det er svært tunge tider for mange om dagen, kan vi ikke gjøre annet enn å se framover og stole på at vi i felleskap greier å skape en ny framtid for Norge og verden. Men en handlekraftig, sterk stat med et stort solid flertall i ryggen er helt avgjørende for at vi skal lykkes!