Kriser og jubel i 75 år

Jubileumsdagen for gode

, gamle FN nærmer seg med stormskritt. 24. oktober er det 75 år siden verdens viktigste internasjonale samarbeidsorganisasjon ble dannet. Fra første dag har FN vært omspunnet av dyp respekt, men også av maktspill og indre konflikter.

På 50- og 60-tallet var FN-dagen noe som ble høytidelig markert her i landet. Mange på min alder kan sikkert huske at vi tegnet FN-flagget på skolen. Vi hadde gruppearbeid om FN og pyntet klasserommet til fest. Høytidelige lærere fortalte oss om hvor viktig De forente nasjoner er, og vi ble alle liksom litt glade i snille, fine FN.

I jubileumsåret er det igjen full strid om FN. På den ene siden hylles organisasjonen unisont for nok en gang å ha mottatt Nobels fredspris. I år gikk hederen fortjenstfullt til FNs matvareprogram. På den andre siden skjeller USAs mektige president FN ut for å være partisk. Han trekker demonstrativt støtten til verdens helseorganiasisasjon midt oppe i en pandemi som truer hele kloden. Han ser ut til å ha glemt at USA i sin tid var et av de aller viktigste initiativtaker-landene til hele verdensorganisasjonen,

De små nasjonene har alltid hyllet FN. I dag har verdensorganisasjonen 193 medlemsland og samtlige har en stemme under FNs generalforsamling. Fullt så demokratisk er allikevel ikke FN i alle spørsmål. Stormaktene har sørget for at de dominerer FNs sikkerhetsråd og kan nedlegge veto i saker de er uenige i.

Men FN ble altså idealistisk dannet nettopp for å hindre krig og konflikter. Samarbeidsorganisasjonen ble skapt på ruinene etter andre verdenskrig. Aldri mer krig var slagordet. Uenighet og konflikter skulle løses ved forhandlingsbordet om nødvendig med bistand fra FNs fredsbevarende styrker.

Akkurat slik har det dessverre ikke gått. Ingen kan imidlertid si at FN ikke har bidratt til fred og menneskehetens beste gjennom alle sine verdensomspennende erklæringer og programmer. Tenk bare på Verdenserklæringen om menneskerettighetene som ble enstemmig vedtatt i Paris i 1948.

Det står fortsatt dyp age av første setning i erklæringen: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter.» Ingen har vel lest denne setningen med en mer intens og følelsesladet stemme enn Dr Martin Luther King i sin berømte «I have a dream»-tale mot rasisme i USA i 1963.

Bitte lille Norge har opp gjennom årene hatt flere viktige posisjoner i FN. Ikke minst vakte det enorm internasjonal oppmerksomhet da arbeidergutten Trygve Lie fra Grorud i Oslo ble utnevnt til FNs aller første generalsekretær i 1946. Han blir fortsatt regnet som en av Norges desidert mest berømte internasjonale politikere noensinne, selv om hans ettermæle har falmet kraftig.

I kollega Odd Karsten Tveits portrettbok som kom ut for to år siden, blir Trygve Lie grundig avkledd. Der kan vi lese om en pompøs, selvhøytidelig og naiv generalsekretær. Lie mente han personlig hadde skaffet «fred i Midtøsten for all uoverskuelig framtid» ved å foreslå opprettelsen av staten Israel i 1948. Siden den gang har det i stedet stort sett vært et sammenhengende kaos og krig i Midtøsten i mer enn 70 år.

Nå har altså lille Norge igjen skaffet seg en plass blant de store i FNs sikkerhetsråd. Det blir litt av en utfordring for våre norske FN-diplomater. Vi får bare håpe at opprettelsen av en ny, fast norsk spesialstyrke i Jordan etter at Norge fikk sin hedersplass i Sikkerhetsrådet, ikke blir et nytt gigantisk feilsteg i ørkenen i Midtøsten.

FN nyter heldigvis fortsatt en formidabel tillit verden over. Tenk bare på hvor mye verdensorganisasjonen har betydd for utvikling, kamp mot fattigdom, sult, og analfabetisme, kvinnefrigjøring, forslag til løsning på en rekke miljøspørsmål og menneskerettigheter på nær sagt alle plan. Tross krangel og kriser – det er bare å bukke dypt og gratulere med den forestående 75-årsdagen!