Debatt

«Kraftskattesaken må på rett spor»

Rapporten fra Kraftskatteutvalget har sendt sjokkbølger gjennom hele vannkraft-Norge. Protestene mot forslagene fra utvalget er massive fra kommuner og kraftbransjen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Ingjerd Schou, stortingsrepresentant Østfold, (H), Elin Agdestein, stortingsrepresentant Nord-Trøndelag (H), Ove Trellevik, stortingsrepresentant Hordaland (H), Jonny Finstad, stortingsrepresentant Nordland (H), Solveig Sundbø Abrahamsen, stortingsrepresentant Telemark (H), Tage Pettersen, stortingsrepresentant Østfold (H), Marianne Synnes Emblemsvåg, stortingsrepresentant Møre og Romsdal (H), Kent Gudmundsen, stortingsrepresentant Troms (H).

Utvalgets mandat var å foreslå skattemessige og andre forbedringer i rammeverket for å fremme investeringer i vannkraft og økt produksjon av fornybar energi. Men et samlet vannkraftmiljø er nå tydelig på at forslagene fra kraftskatteutvalget ikke vil utløse én eneste kilowattime mer fornybar energi, tvert imot. En rapport som ikke svarer på sitt mandat, er ikke et godt nok grunnlag å bygge videre på.

Norge er et av verdens rikeste land, med en unik naturkapital som gir en enorm verdiskaping.Det særegne med Norge er at det ikke er noen få mennesker som har tjent seg styrtrike på kraftproduksjon eller annen bruk av naturressursene. Den norske grunntanken har vært at verdiskaping basert på naturressursene skal komme hele landet til gode. Det er bred politisk enighet om en fordelingspolitikk som sikrer dette, i likhet målet om at vi skal ha livskraftige lokalsamfunn i hele Norge.

Grunnideene i det norske vannkraftregimet er over hundre år gamle, og har fungert svært bra. Vi kan takke fremsynte politikere gjennom flere generasjoner for at Norge i dag ser ut som det gjør. Vi har en samfunnskontrakt mellom storsamfunn og lokalsamfunn, som sier at berørte lokalsamfunn skal sitte igjen med sin rettmessige andel av den verdiskaping vannkraftutbyggingen gir.

Vannkraftformuen fordeles mellom kraftverkseierne - der storbykommunene har store eierandeler og tar ut milliardutbytte - og vertskommunene for kraftproduksjonen. Det er dette konsesjonsordningene handler om. Lovfestede, langsiktige og sikre inntekter til vertskommunene som vederlag for den naturressursavståelsen som for eksempel en tørrlagt elv uten krav til minstevassføring faktisk er. Disse kan ikke kompenseres med en naturressursskatt som omfordeles som en del av inntektssystemet der inntektene til vertskommunene vil være helt avhengig av politisk vilje til enhver tid.

Innstillingen fra kraftskatteutvalget vil innebære at vertskommunene fratas eksisterende rettigheter og inntekter.  Konsesjonsordningene foreslås avviklet, til tross for at utvalgets mandat bare ber om forslag til «forbedringer» av ordningene. Utvalget menerkommunesektorens inntekter prinsipielt bør komme fra statlige overføringer, og ikke fra lovbestemte egeninntekter. Videre illustreres en måte å kompensere vertskommunenes inntektstap gjennom økt naturressursskatt. Metoden som foreslås vil ifølge KS føre til omfattende omfordelinger mellom kommuner, hvor vertskommunene i distriktene blir de store taperne og de største bykommunene de store vinnerne.

Både i 2016 og i 2017 ga Høyre konkret uttrykk for sin holdning til gjeldende ordninger med konsesjonskraft og konsesjonsavgifter. Under behandlingen av energimeldingen våren 2016 drøftet Stortinget ordningene med konsesjonsavgift og - kraft til berørte kommuner. En enstemmig energi- og miljøkomite slo fast at «..konsesjonsordningene har stor økonomisk betydning for kommunesektoren. Komiteen viser til at formålet med konsesjonsordningene er å sikre vertskommunene en andel av verdiskapningen som vannkraftutbyggingen gir opphav til, og vertskommunene bidrar gjennom avståelse av naturressurser til denne verdiskapningen.» Høyre, sammen med flertallet, påpekte at «dagens konsesjonsordninger fungerer etter intensjonen».

Forslaget om å sette innslagspunkt for grunnrenteskatt ned fra 10 MVa til 1,5 MVa på småkraft begrunnet i at for mange småkraftverk holder sin produksjon kunstig nede på 10 MVa for å unngå beskatning, er et oppsiktsvekkende forslag som ikke tar inn over seg nye politiske retningsvalg. Høyre i regjering har jo nettopp justert opp innslagspunktet fra 5,5 MVa for å stimulere til mer småkraftutbygging. Forslaget vil sette en effektiv stopper for realisering av de 350 konsesjoner som er gitt. Derfor burde utvalget heller drøftet alternativer som svarer på mandatet og vist hvordan grensen på10MVa kan utfordres, slik at det lønner seg å produsere mer småkraft.

Kraftskatteutvalgets forslag er i direkte motstrid med målet om bedre rammer for realisering av mer fornybar energi. Forslagene er verken forenlige med Høyres grunnleggende ideologi når det gjelder lokal selvråderett og verdiskaping, eller Høyres uttrykte energipolitikk.

Kraftbransjen og kraftkommunene trenger forutsigbarhet for langsiktige investeringer og inntektsgrunnlag. Heller enn å vrake konsesjonsordningene og dramatisk endre rammebetingelsene for småkraft, bør det arbeides videre med justeringer av blant annet konsesjonsgrenser og forbedrede skatteløsninger for å sikre rammevilkår som gjør det lønnsomt å drive, ruste opp og bygge ny kapasitet.

La oss i den videre prosessen lytte til kraftkommunene og et samlet vannkraftmiljø som vet at det kreves gjensidig respekt i utbyggingsprosesser, vilje og aksept fra berørte lokalsamfunn og at dette handler om ytelse mot ytelse.

Mer fra: Debatt